Sakset/Fra hofta

I Norge har vi idag et lovverk som skal beskytte mot diskriminering på bakgrunn av bl.a. religiøs og etnisk tilhørighet. Det er jeg glad for.

At vi har slike lover skal vi ta alvorlig. Diskriminering betyr i praksis forskjellsbehandling på bakgrunn av bl.a.  etnisk og religiøs tilhørighet. Lovene som gjør diskriminering straffbart skal altså forhindre at slik forskjellsbehandling skjer.

Likevel blir barn og unge i Norge daglig utsatt for diskriminering på bakgrunn av sin religiøse og etniske tilhørighet.

Ikke av politiet. Ikke av benker og badestrender, adskilte innganger på offentlige etablissementer.

Men av sin egen familie, politiske og religiøse ledere og andre maktpersoner innen religiøse og etniske grupper.

Lovene mot diskriminering brukes ikke her. Istedet innretter offentlig ansatte og politikere – som er vitne til diskrimineringen – seg etter denne. Ofte støtter de den og følger opp med å pålegge alle andre å bidra til og å opprettholde diskrimineringen.

Lovverket og oppfatningen om at slik diskriminering ikke skal skje, brukes stort sett til å straffe dem som kritiserer og forsøker å stoppe diskrimineringen.

Når barn og unge fra visse religiøse grupper blir pålagt å bruke diskriminerende symboler som stadfester anderledeshet og manglende tilknytning til fellesskapet er dette diskriminering på bakgrunn av religiøs tilhørighet.

Når barn og unge fra slike grupper sendes til «fengsel» uten lov og dom av sin egen familie og religiøse ledere er dette ikke bare et brudd på en rekke andre straffbare forhold, men også diskriminering på bakgrunn av religiøs tilhørighet.

Når barn og ungdom fra enkelte religiøse og etniske blir tvunget inn i ekteskap, utsatt for vold og fysisk lemlesting, sosial kontroll og tvang, er dette også ikke bare brudd på mange straffbare forhold men også diskriminering på bakgrunn av etnisk og religiøs tilhørighet.

Disse barna og ungdommene blir utsatt for en behandling andre barn utenfor den religiøse og etniske gruppen ikke får. Disse barna og ungdommene blir utsatt for en nedverdigende og stigmatiserende behandling på bakgrunn av sin religiøse og etniske tilhørighet. De blir diskriminert. De blir forskjellsbehandlet.

Og lovverket vi har til bruk mot dette blir aldri brukt. Det brukes istedet for å stoppe den som forsøker å forhindre diskrimineringen.

Alle offentlige ansatte, helsepersonell, lærerinner, barnehagetanter, jurister, aktivister, mediafolk som er vitne til denne daglige diskrimineringen av norske barn og ungdommer uten å gripe inn er delaktige i den. Den som stiller opp og forsvarer og legger til rette for den er delaktige i diskriminering. De straffes ikke. De hylles for sin toleranse og åpenhet.

I Norge har vi lover som skal forhindre diskriminering av mennesker på bakgrunn av religiøs og etnisk tilhørighet. Hvorfor brukes de ikke? Hva er det som hindrer oss?

Vi har et eget land med egne lover som gjelder her for oss. Hva er det som hindrer oss i å bruke dem?

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!