Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland

Å leve i vårt samfunn i dag minner meg mer og mer om å «være gift med en kvinne» – slik jeg har lært av mannlige venner, bekjente og kolleger opp igjennom. 😉

Hva går det ut på?

Nå snakker jeg ikke om «de greie damene» – men om de som man tydeligvis ofte kan komme ut for – de som aldri får nok.

Og her forstod jeg at man ikke mente bare gaver, tjenester og husarbeid.

Men også følelser. Og indre liv. Og personlighet.

Man følte rett og slett ikke nok. Man var ikke nok. Man hadde aldri nok emosjoner, medlidenhet, mange nok sukk, mange nok tårer. Eller nok kjærlighet, som det kalles på kvinnespråket. Man holdt simpelthen aldri mål – når det gjaldt emosjoner og «moral».

Dette som disse mennene gav uttrykk for – ofte under latter og flir, oppgitte sukk og noenganger utmattethet og sinne, minner meg om den situasjonen vi alle er i, i samfunnet idag.

Vi er «gift med en kvinne» 😉 Vi lever som nedgnålte ektemenn i et slags ubegripelig «ekteskap» med media og visse politikere og autoriteter.

Et ekteskap hvor vi aldri holder mål. Aldri gir nok, føler nok, støvsuger nok, gråter nok, viser empati nok – hvor vi aldri når opp, aldri blir gode nok. Uansett hvor mye vi henter i barnehagen, koker te, masserer føtter, tar imot flyktninger, bærer ut bosset, ringer Canal Digital og skolepsykologen, gråter over flytningenes skjebne, klipper plenen, viser vår forargelse over Sylvi Listhaug og damer som er for tynne eller for pene, hulker, sukker, stønner, rydder ut av oppvaskmaskinen.

Det er aldri nok.

Vi lever som grå ektemenn, tappet for krefter i forsøkene på å komme i mål, som vi aldri når fordi det aldri er godt nok uansett. Det er alltid en kopp igjen i oppvaskmaskinen, en flyktning på stranden, en tåre du ikke har felt.

Vi lever i en permanent tilstand av å stadig bli irrettesatt og aldri være gode nok.

Vi løper som hamstere i moralismens hjul.

Noen av de guttene jeg har kjent – som venner eller kolleger, brøt ut – eller hadde brutt ut.

Det er tidkrevende.

Man er jo indoktrinert at man ikke er god nok. I dette innerste diffuse landskapet av «følelser» og dermed også «moral – dette ukjente landskapet vi har inne i oss, som vi selv vet lite om – men «kvinnene» behersker til fulle.

Vi har på en måte blitt spillt over på en banehalvdel vi ikke kjenner, og vi får aldri ballen i mål.

Dette er den oppfatningen jeg ofte har av å leve i dagens samfunn. Som en nedgnålt ektemann til en kvinne som stadig forteller meg hvor verdiløs jeg er. At jeg ikke er «god» nok.

Noen av de guttene jeg kjente, brøt ut. Det tar tid når man må lære seg at det ikke er noe galt med en selv og at det er håpløst å fortsette å løpe i hjulet.

Jeg håper at vi vanlige norske folk en dag sier stopp og kommer oss ut av dette «ekteskapet» med en evig utilfredsstillt skrikende måkeflokk av media-venstre-emosjonsmoralisme-multikultur-«skal ha, skal ha».

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!