Gjesteskribent

Jeg så en overskrift i Aftenposten om en jente som var usikker på om hun var paranoid, for hun mislikte at kjæresten hennes ikke ville ha forholdet deres offisielt på sosiale medier. Min første tanke var at det måtte være en utenlandsk gutt denne jenta er i et forhold med. Det fikk meg til å tenke på da det var jeg som var årsaken til at mine kjærester måtte holde forholdet skjult.

Første gang jeg fikk meg kjæreste, var i 3. klasse på barneskolen. Jeg gikk stolt hjem etter å ha kapret gutten fra min første forelskelse, og fortalte det til min far. Først begynte han å le, men så klappet han til meg i ansiktet og ga meg beskjed om at jeg måtte slå opp neste skoledag. Forvirrende og skremmende for en jente på 8 år. Fra den gang ble jeg sett på med mistanke dersom temaet gutter kom opp, eller det var snakk om overnatting hos venninner.

Det tok mange år før jeg turte å få meg kjæreste igjen, og det i all hemmelighet. Selv på de få festene jeg dro på måtte jeg passe på at jeg oppførte meg godt, slik at venner av broren min, som han hadde bedt om å passe på meg, ikke skulle misforstå noe og gi rapporter til broren min. Det ble derfor lite dansing på fester, og mye rydding.

De gangene jeg fikk lov, måtte det være spesielle grunner, som en veldig nær venninnes bursdag; ellers var det bare å glemme å delta. En gang kom en av hans venner bort og lovte at han ikke skulle sladre, bare han kunne se meg gjøre noe gøy for en gang skyld. «Ha det gøy», sa han. Men dessverre er det vanskelig for jenter som er vant til å  føle seg konstant overvåket å finne roen og slappe av, for så å kunne ha det gøy.

Det ble vanskelig å fortelle folk hvorfor jeg aldri kunne, så jeg begynte å lyve om at jeg skulle komme, for så å komme med en ny løgn noen minutter før festen startet om hvorfor jeg plutselig ikke kunne komme likevel. Etter hvert ble det færre og færre invitasjoner. Jeg avlyste jo alltid. Ikke fordi jeg ønsket det, men fordi jeg ikke fikk lov. Da jeg var 15 år, tok det hele to måneder før broren min på fotballtrening fikk høre at jeg hadde fått meg kjæreste. Det resulterte i at pappa dro meg ned trappen etter håret og banket meg fordi jeg nektet å høre på hans ønsker, men ville være sammen med kjæresten min.

Jeg fortalte dette til helsesøster på skolen, som kalte faren min inn til en samtale. Da ble jeg utstøtt av ham i fire måneder fordi jeg hadde sladret. Den dagen jeg gjorde det slutt med kjæresten, var alt fint igjen, som om ingenting hadde skjedd. Det samme gjaldt senere, da jeg ble forlovet bort og klagde over kontrollen han fra hjemlandet ønsket å ha over meg her i Norge. Da ble jeg igjen truet med vold om jeg ikke holdt munn. Da jeg var stille, var alt strålende. Det kunne gå fra «hold kjeft eller så gjør jeg veggen rød av blodet ditt» til «jenta mi, kan du hjelpe meg med å skrive en SMS?» på få minutter.

Jeg skulle ikke ha kjæreste før de mente jeg var gammel nok til det, og det måtte være en fra samme land som mine foreldre. Min bror fikk derimot lov til å ha kjæreste, rettere sagt ble han oppfordret til å «ha det gøy» med norske jenter, siden de «ikke bryr seg» om jomfrudom og «er ute etter det». Men da han faktisk fikk en norsk kjæreste han ble glad i og fortalte det, syntes alle i hjemlandet synd på mine foreldre. For dem var det som om de hadde mistet sønnen sin fordi han hadde valgt en slik kvinne, som kunne forlate ham når som helst og som ikke ga «rene» barn. De trøstet mamma med å håpe på at det ville bli slutt snart, og viste frem bilder av jenter de kunne introdusere ham for, og som kunne få ham til å glemme den norske jenta.

Mamma minnet stadig min bror på at han kunne ha det gøy så lenge det varte, men kunne glemme å gifte seg med kjæresten sin. Kjæresten er en fantastisk jente, med så mange gode egenskaper, men når jeg minnet min mor på det, fikk jeg til svar at «det er bedre med en djevel som er vår enn en engel som er en av dem».

Dette er dessverre milde eksempler, men det gir et bilde av hvor mye mange muslimer hater folk fra den vestlige verden, uansett hvor gode de er. Det gir et bilde av dobbeltmoralen og kontrollen foreldrene har, spesielt overfor kvinner. Som man kunne se i forholdet til min bror og kjæresten, og i de få forhold der hvor mennene har en norsk kjæreste, prøver disse jentene å integrere seg i hans families kultur og tradisjon.

Den norske kjæresten til broren min jobbet hardt med å lære seg språket og gjøre kvinnens plikter i huset hos foreldrene våre. Etter ikke å ha vært med dem på en stund, satt vi sammen i en biltur på 25 minutter, og på bare den korte turen ba han henne holde kjeft seks ganger, og hun tiet helt stille.

Det er slående hvor fort denne norske jenta underkastet seg ham og foreldrene våre. Andre kvinner konverterer og tar på hijaben for å komme nærmere svigerforeldrenes hjerte, til ingen nytte.

Uansett hvor mye arbeid de legger i å integrere seg, vil de ikke være like gode som en «djevel» av samme etnisitet. Det er trist å se hvordan integreringen ikke skjer blant dem som velger å bo i Norge, men andre veien.