Kommentar

Jernbanetorget, Oslo. Foto: Bente Haarstad.

Hva gjør «han» når en guttunge på 9 sier: «Når vi tar over, er du ferdig!»?

Smiler han overbærende og ler det vekk? Irettesetter han gutten og sier: «Slikt kan du ikke si!» – samtidig som han tar med seg en vond følelse i magen over at en liten gutt kan si noe slikt, og over at han antagelig mener det?

Velger han en mer brysk linje og sier: «Du! Det der kan du f**n ikke si!», for dermed å risikere at broren hans, fetteren hans og vennene deres kommer til for å assistere den lille pøbelen? Eller at han blir husket og blir målet en annen gang, for noe mer alvorlig enn bare ord? Eller at noen av «dem» vet hvem barna hans er, og lar det gå ut over disse?

Gir han gutten en lusing? For så å risikere at flokken kommer ilende til for å ta ham der og da? Eller at politi og påtalemyndighet tiltaler ham for hatkriminalitet, fordi denne gutten har en annen bakgrunn enn ham selv?

Det han gjør når han og familien utsettes for den lille gutten og flokkens oppførsel, samt utallige andre «småting», er at de flytter.

Først biter de en del i seg, men etter hvert synker vissheten inn at her hører de ikke selv hjemme lenger. Uansett om han selv har vokst opp i nabolaget, kjenner hvert skogholt og fotballøkka fra egen barndom og har gått turer langs elva med bestefaren, og etter hvert med egne barn. Han flytter fra det han følte var hans, for det er ikke hans lenger. Han kjenner seg ikke igjen. Han kjenner seg fremmed.

Datteren, som for to år siden begynte å farge håret svart i et forsøk på ikke lenger å bli sett på som en blond hore, har lenge ønsket dette. Sønnen, som knapt tør å gå ut i friminuttet på skolen fordi det er så mange av «de andre» der, vil få sjansen til å kunne føre et helt annet liv enn han har hatt hittil. Kona, som har strittet imot lenge, «for tenk hvor bra det kan bli her hvis bare …», må innrømme at, nei: Dette går ikke lenger. Det ble aldri slik hun hadde trodd det skulle bli. Det ble bare dumt. Og utrygt.

Så flytter de. De flytter og forteller seg selv og andre at dette er for barna. «Vi er ikke rasister, men …», og håper at de ikke blir dømt. De passer på å fortelle om han hyggelige lokalkjøpmannen fra Pakistan, og om datterens venninne  fra Irak for å forsikre at de ikke er «sånn». Altså sånne som ikke takler innvandring i det hele tatt. For sånn er de jo ikke.

Alt blir bedre. Som ved et trylleslag. Datteren begynner på håndball og får venner med både norsk og annen bakgrunn, og sønnen blir bestekompis med en gutt i klassen som er adoptert fra Latin-Amerika. De lurer på hvorfor de ikke flyttet før.

Og igjen sitter far med følelsen av at han, selv om alt er bedre, har sviktet. At han var feig og stakk av. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne de miste hele området han vokste opp i? Hva kunne han gjort, om noe, for å hindre det?

Så slår det ham: Han har jo ikke lov å ta igjen lenger! Det er noe av det viktigste som har forandret seg.

De sloss jo da han vokste opp, og forsvarte seg og sitt. Gutta spilte fotball, lekte i skogen, og sloss. På ordentlig. Med visse regler, men på ordentlig. Ikke med pc-spill på en skjerm. Han har også vært i Forsvaret. Lært å skyte, og kjempe, i tilfelle landet hans trengte å forsvares. Men han får ikke lov å bruke noe av dette. Sinne og frustrasjon over å ha mistet tryggheten og tilhørigheten i området hvor han vokste opp, svir. Men han får ikke lov å gjøre noen ting. Gjør han noe, så er det han som er problemet.

Men han er jo heller ikke opplært til å lappe til 9 år gamle gutter. På en måte er det sønnen og andre gutter som skulle tatt denne kampen, slik han sloss mot gutta fra naboblokka med sine kompiser. Men sønnen og de andre som har flyttet én etter én i løpet av tiden de bodde der, har jo ikke lært å slåss. Noen har, men de fleste har ikke. De har lekt og de har gått i barnehage, hvor de har fått beskjed om ikke å ta igjen. Det samme fikk de beskjed om på skolen og av mamma.

«Fortell en voksen!» var svaret. Men fortalte de en voksen, kunne det vanke mer trøbbel.

Selv valgte han å la være å blande seg inn, av frykt for å gjøre ting verre. For de som en måtte slåss mot nå, de sloss jo ikke alene heller. De tilkaller vennene sine, og så hadde kanskje sønnen stått der alene mot fem? Eller ti?

I stedet trakk de seg unna. Som sauer i møte med geiter trakk de seg vekk og lot geitene overta. For det er vanskelig å ta igjen når en ikke er lært opp til det, når en ikke tror en kan – og når en ikke har lov.

 

Hvis du synes dette var en verdifull artikkel, bør du kanskje vurdere å støtte Document.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.