Kommentar

Jeg skal ikke presse meg på, for vi kjenner jo ikke hverandre. Jeg er ikke en medelev eller en kompis. Men jeg kunne vært det, for jeg gikk en gang på Rosenborg.

En gang for noe som som ser ut som en evighet siden, en helt annen tid. Da vi som fjortenåringer, våryre i mainatta snek oss ut med skjulte løgner om «overnatting hos venner». Ut for å samle oss på byens topper. Kuhaugen og Festningen. Byens tak med verden under og fremtiden foran, like uendelig som den trønderske vårnatta.

Og vi sovnet der oppe, sov ute i gresset inntullet og knisende under medbragte tepper. I media kaller de det «eksperimenterende» nå. Som om noe ungdom driver med under tepper noen gang har vært noe annet. Av og til lå vi kanskje småfurtne alene under en nærliggende busk og våknet til en haupine av en annen verden, men det gikk da bra. Hva annet skulle det gjøre?

Fulle som dupper var vi faktisk, skitings. La ingen fortelle noen annet, eller at dette er noe nytt for ungdommen. For vi danset hele natta mens vi delte en for stor flaske med blankt. Jeg tror vi blandet med Schweppes, -for unge til å like kaffe. Gutta var rundt seksten, tøffe med moped, jentene to klasser yngre, fortsatt elever ved Rosenborg og de snek seg ut soveromsvinduet for å møtes. Vi var den beste gjengen forever!

Nå bor jeg i Oslo. Har gjort det lenge. Men jeg har tenkt ofte på at mine kanskje skal få gå på Rosenborg når den tid kommer. Skolen er jo helt ny, ser ikke lengre ut som den dystre fengselsblokka den en gang gjorde sett nedenfra.

For vi vet at her kan vi ikke bli boende. Ikke hvis vi vil ha fred i sinnet når de unge er ute om kvelden. Ikke hvis vi ønsker at også vår datter skal få føle nattens våte gress under sine bare føtter på vei hjem fra en kveld i det forunderlige unge livet. Da alt føles så intenst og tindrende. Hvor musikken er soundtracket til hver minste følelse, tankene om diskusjonene, kjeklingen, vennskapet og den begynnede frykten for fremtiden og verden der ute som knapt er merkbar under den uredde fasaden en udødelig tenåring legger for dagen.

Men nå vet jeg ikke lengre. Jeg innser at å flytte, eller flykte som man her sier på tomannshånd, antaglig ikke løser noen verdens ting på sikt. For Trondheim er jo så liten. Er ikke Rosenborg trygt, så er ikke byen det. For der er ingen usynlig delelinje som gir skinnet av trygghet de har på vestkanten her. Vet dere, -her finnes faktisk ungdom som aldri har krysset Karl Johan østover. De får ikke lov. Og foreldrene kjører dem over alt. Eller de bruker en formue på drosje. Jeg er sikker på at hvis foreldrene ble forelagt muligheten for at T-banen skulle blitt stengt i sentrum, delt byen ytterligere i to, så ville de sagt ja.

Men jeg skriver ikke for å fortelle om hovedstadens øst vest deling. Jeg skriver fordi jeg er lei meg, jeg har sovet litt dårlig siden jeg hørte om det som skjedde på Rosenborg. For kanskje er det slik at vi som bor her har sviktet? At vi burde fortalt dere Trøndere hva som egentlig foregår her. Fortalt dere at dette går ikke over, det er ikke noe som gir seg. Det vil rett og slett skje igjen.

Fortelle at det har vært sånn ganske lenge. Kanskje ikke så lenge som siden da jeg gikk på Rosenborg, men lenge nok til at hele årskull med ungjenter her aldri har tatt for gitt at de kunne spassere hjem en vårnatt uten frykt. Disse jentene har gjerne blitt mødre nå, og de snakker alle om å flytte vekk med familen, og de fleste gjør nettop det.

Det første jeg møtte da jeg kom til byen var en taxisjåfør som ikke skjønte hva jeg på ville til Grünerløkka for. Hadde jeg kanskje ikke hørt om alle overfallsvoldtektene ved elva? Voldtektsbølgen kalte de det, et nytt fenomen som gikk i bølger, like sikkert som våren så det ut til. Han var norsk, forbannet og snakket fra levra som bare taxisjåfører gjør. Nå møter jeg ingen norske taxisjåfører lengre. Så fruen i huset velger heller å holde seg hjemme hvis hun ikke kan slå følge med noen hjem etter en velfortjent tur på byen. For tiliten er borte. Den forsvant helt umerkelig på den tiden jeg gikk rundt med et merke på jakka hvor det sto «Ikke mobb kameraten min».

Jeg hadde en ide om at det kom folk til landet som trengte beskyttelse mot krigens gru. Trusler, forfølgelse, voldtekter og tortur. At man skulle være tålmodige, forståelsesfulle og innkluderende. At vi hadde mye å lære av det nye, at vi skulle glede oss over mangfoldet, alt det eksotiske. For vi infødte var jo så kjedelig, så «grå» ble det sagt.

At det var råtne epler i sekken skjønte man jo. Men vi ble fortalt at vi på ingen måte måtte skulle skjære alle over en kam. En drittsekk var en drittsekk uansett hudfarge som de sa.

Så vi satte vår lit til at politiet skulle gjøre jobben sin. Og det ble jo på det sterkeste advart mot å gjøre noe selv. Og politiet gjorde vel jobben sin. Det er bare det at vi aldri merket noen forskjell. Det ble bare verre. Sakene gikk fra å fylle forsider til å bli notiser av typen «kollisjon i Okstadbakken» i Adresseavisa. Jeg vil anta at for hvert villdyr som ble «sperret inne» så kom det fem nye for å fylle plassen. Og de første var da heller ikke fjernet fra lammene for å si det slik. De var på fri soning, var for syke til å fengsles, eller de var bare «ureturnerbare, og dermed immune for konsekvenser av sine handlinger.

Sakte men sikkert gikk det opp for meg at det var krigens gru og årsaker som hadde fulgt med på lasset. Jeg innså at i bytte mot å «gi beskyttelse til flyktninger», eller de titusenvis av familier som ble «gjenforent» fra en fattigere tilværelse i land som aldri forlot middelalderen, så ble det skapt nye flyktninger. Nye ofre for vold. Dette var vanlige nordmenn som var helt uforberedt på en slik hverdagslig oppvisning i brutalitet. De tok barna ut av skolen og flyttet.

Knapt noen hadde oppdratt de norske guttene til å takle det som utviklet seg, ingen lærte dem å knytte neven slik at håndleddet ikke brekker når man må slå. De hadde blitt oppdratt til å løpe, å sky konflikter. De hadde lært om FNs år for ditt og datt men aldri dette at for noen kulturer var ære ensbetydende med trusler om vold. Og guttene visste at livet var for dyrebart til å kastes bort på en bagatell når kniven aldri var langt unna hos de som hadde flokkmentaliteten til sjakaler.

Så folk selger leiligheten i det stille i håp om å oppnå makspris. Slik håper de å ta seg råd til en bolig i et område som fortsatt oppleves som trygt. Et sted og vokse opp med håp om barndomsvenner for livet.

Noen jeg har snakket med har vært igjennom prosessen hele to ganger. Det går fort i Tigerstaden, alt for fort. I bydelen jeg bor blir knapt noen norske værende når barna kommer i skolealder. De vil ikke barna sine så vondt. De vil ikke se datteren farge håret svart. Ikke for å være kul og alternativ som oss ungdommer på Festningen en mainatt, men for at er lei av å bli kalt horer av muslimske guttunger som knapt har begynt på barneskolen.

Så Trøndere, vi har ikke gjort plikten vår vi som flyttet til Oslo. Vi har rett og slett ikke advart dere om hva dere har i vente. Fortalt vår historie, ropt høyt nok. For dette slutter ikke med tragedien på Rosenborg, – det begynner der.

For det er ingen antirasister og gode krefter som trommer sammen til fakkeltog når den norske gutten blir knivdrept for ingenting. Det er ingen feminister som «Tar Natta Tilbake» når udyrene ikke er norske. Det er ingen statlig anti-mobbekampanje med fargerike jakkemerker som vil sette en stopper for barneranene som rammer norske skoleelver.

Enkelte som ytret sin fortvilelse og motstand ble forsøkt bragt til taushet med karakterdrap og stempling fra medias talestol, ingen diskusjon skulle tillates. Vi skulle ikke lengre ha retten til å ytre oss om vårt samfunns utvikling så det ut til. Som om det noensinne har vært «rasistisk» å påpeke det svært uomtvistelige,- at den ene av de kulturene som kom nettopp er gjennomsyret av rasisme? Og kvinneforakt, vold, undertrykkelse og hjernvaskende dogmer…

Man ble fortalt at det man opplevde selv, det man ante og det man hørte ikke stemte med virkeligheten. At man var offer for vrangforestillinger, offer for fordommer. Og nåde den som åpnet kjeften og sa noe annet, Da måtte man iallefall innlede med setningen «jeg er ikke rasist altså, jeg har mange utenlandske venner, men..».

For alt skulle være i sin skjønneste orden. Litt rusk i maskineriet var det jo, men det ville gå seg til hvis vi åpnet armene, ga de jobb, innviterte de hjem. For det er alltid vi som er ansvarlige. Selv når vi flytter vekk fra en skole hvor det knapt snakkes norsk, er det vår skyld. Vi lar jo deres barn i stikken skal vi vite. Det er vist de norske barna som skal klare det skolen ikke makter, å lære bort norsk, å lære de om det norske. Faktum er at deres og våre barn ikke omgåes. Og det gjelder også de fra andre innvandrergrupper. De utsettes for akkurat den samme trakasseringen og ønsker seg vekk.

Skillet er krystallklart straks de muslimske foreldrene begynner å bekymre seg for denne «æren». Når de pakker inn ungene lenge før pubertet, holder de borte fra leirskole og borte fra bursdagsselskap. Vi står der og koker halalpølse i vår naivitet, men få kommer. Og de som gjør, ja de er ikke mindre misfornøyde med situasjonen de heller – det hjelper bare ikke. Det er for mange som drar den andre retningen. Og jo flere de blir, jo mere konservative og hatefulle mot vår kultur blir de. Vi er ikke for dem annet enn fluer på lort ser det ut til, der de står blinde og døve for absolutt alt vakkert og bra i vår kultur. Verdier som det selvfølgeligeste i å kunne gå seg en tur på sommerkvelden for å møte venner. Som jente, som fullverdig borger av landet, beskyttet av samfunnet i felleskap. En verdi vi har hatt i årtusener, men nå tapt på et par tiår, umistelig, og kanskje uopprettelig?

For med den massive innflyttingen er det bare snakk om tid før de råtne eplene blir så mange at hverdagen blir utholdelig for alle andre, og prisen vi betaler blir for høy. Ting som man bare for få år siden trodde var utenkelig er i ferd med å bli daglig, man blir tilvent.

Det mest dramatiske ved endringen er gruppevoldtektene, og de har vi hatt mange av her. Det lyder ikke bare hult, men helt sinnsvakt når myndighetspersoner kommer trekkende med ord som «unntak» og «tilfeldige psykiatriske tilfeller». For når begynte tilfeldig psykose å spontant oppstå i flokk? Og det gjerne hos menn og gutter som har bodd i landet siden de var små. Som burde vite aldeles utmerket at slikt ikke er akseptert, – om det ikke har seg slik at deres handlinger bare gjenspeiler det som er gjengse verdier, – i deres samfunn. For det er det vi har fått, parallelle samfunn. Og når man ser muslimske barn uredde skjelle ut en godt voksen mor som «hore» på gaten mens deres familiemedlemmer overser det, så erkjenner man at ja der, der er en foreldreprat meningsløs.

For når disse fremmede «verdiene» er så allminnelige så kan man jo ikke regne med noe oppgjør fra den kanten heller. Tausheten brytes bare av floskler fra utnevte talsmenn en sjelden gang, stort sett bare beskyldninger om nordmenns «uvilje». Men aldri noe selvransakende oppgjør med egne holdninger. Kun denne skinnhellige arrogansen fra den som har sett nytten i å utpeke seg som evig offer, den «krenkede». En virkelighetsbeskrivelse de deler med sine alierte i den stadig voksende industrien som er knyttet til innvandringen. Alle sosionomene, synserne og kremmerne innen » bistand og solidaritet» som gjør sine karrierer. Og absurd nok, de er betalt av meg og deg for å si at, – slik er det.

Enda så er det slik at ingen politikere i posisjon gjør det rette, det nødvendige; Å sette våre barns fremtid, å sette deres fødselsrett over sine egne ideologiske funderte luftslott. For det fargerike felleskap er bare en fiasko, en megafiasko. Jeg har kastet jakkemerket for lengst. For i mine øyne er det ikke mye «fargerikt» eller «kameratslig» over at kvinner må dekke seg til, gjøre seg usynlige, holde seg inne «for å ikke gjøre seg fortjent til voldtekt».

For det er dette det handler om, uansett om enkelte vil forsikre dere om det motsatte. Den debatten dere i Trondheim kanskje synes er unødvendig masete. At dere syntes det er merkelig å lage så mye bråk om en enkel tøyfille. For dere hadde da enda ikke mistet uskylden.

Men da jeg flyttet til hovedstaden var det fortsatt mange Trøndere som sang på den gamle slageren «ska vi gjør det må vi gjør det sjøl». For herfra vil det ikke komme noe annet godt enn barnefamiler som søker tilbake til det landet de en gang hadde. Et land hvor grusomheter kunne skje, men hvor man kunne stole på at samfunnet rundt stilte opp for å gjøre det som måtte gjøres for å sikre at det aldri skulle skje igjen. Og dette er fortsatt mulig. For selv om de bofaste trønderne jeg kjenner er litt trege, så lar de seg faen ikke hæsje med særlig lenge.