Sakset/Fra hofta

Trump har fått tyn for å si opp Paris-avtalen. Hva slags presse har vi som ikke informerer om at avtalen har identitets- og kjønnspolitikk som en forutsetningen å redde klimaet og kloden?

I innledningen til Paris-avtalen står det at klimasaken kun kan løses hvis den tar kjønnsproblematikk alvorlig. Det er Steven F. Hayward som i en artikkel i Wall Street Journal informerer oss om at klimasaken er kapret av politisk rettroende. Dermed dør den.

Climate Change Has Run Its Course

Det er ikke vanskelig å merke at interessen for klimasaken har vært for nedadgående de senere år. Det er lenge siden FNs klimapanel fikk stor oppmerksomhet.

Negativ oppmerksomhet

Men klimasaken kan også forsvares ved negativ oppmerksomhet. Det at Trump sa den opp kan brukes som bevis på at den er riktig og viktig. Det en mann som Trump er mot, må nødvendigvis være riktig, da han per definisjon er ond.

Det spørs hvor lenge negativ oppmerksomhet holder interessen fanget. Det gjelder ikke bare klimasaken. Amerikanerne går trøtte av den konstante strøm av negative nyheter om Trump og hans familie. Det er litt som luremus på nettet: Når du for n’te gang er blitt lokket til å klikke på en overskrift som ser fristende ut, bare for å oppdage at den er en bløff, vil du før eller siden slutte å klikke på den.

Slik virker den negative oppmerksomheten på Trump. Slik virker også klima-akopalypsen.

Identitetspolitikk

At såkalt social justice, identitetspolitikk og kjønnspolitikk var bakt inn i innledningen til Parisavtalen forklarer hvorfor klimasaken dør.

A good indicator of why climate change as an issue is over can be found early in the text of the Paris Agreement. The “nonbinding” pact declares that climate action must include concern for “gender equality, empowerment of women, and intergenerational equity” as well as “the importance for some of the concept of ‘climate justice.’ ” Another is Sarah Myhre’s address at the most recent meeting of the American Geophysical Union, in which she proclaimed that climate change cannot fully be addressed without also grappling with the misogyny and social injustice that have perpetuated the problem for decades.

The descent of climate change into the abyss of social-justice identity politics represents the last gasp of a cause that has lost its vitality. Climate alarm is like a car alarm—a blaring noise people are tuning out.

Meningsløshet

Da Trump sa opp avtalen fikk vi vite at den ga Kina og India 13 «friår», før de ble omfattet av avtalen. De skulle altså ha 13 år til å utkonkurrere den vestlige verden.

Identitetspolitikk føyer seg inn i dette mønsteret.

Klimasaken reflekterer et mindset som har lite med vitenskap å gjøre, og mye med politisk misjonering.

Det later til at det er særlig er i de protestantiske landene at klimamisjonering appellerer til eliten. Den siste «bølgen» er plast. Merkel vil at Europa skal ha resirkulert all plast innen 2030. Som under kommunismen må det alltid være en ny kampanje som ruller.

Norge er blant de flinkeste i klassen. I år ble «massene» mobilisert til plastplukking. Det er særlig de unge som utsettes for denne propagandaen. De tror at de redder verden når de plukker plast.

I mens pumper vi olje og gass og kan glede oss over stigende oljepris. Mer enn noen gang er den norske staten avhengig av oljeinntektene for å finansiere tapssluk som bare vokser og vokser. Det er ikke rart befolkningen reagererer med apati. Der finner ingen fornuft i galskapen.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!