Fra havnen i New York City. Nakne mennesker uten noe formål annet enn for virkningen, midt i det offentlige rom, har en helt annen funksjon enn tradisjonell skulptur.

En barriere ble brutt da NTB siterte meldingen som provoserte Liv Signe Navarsete for to år siden. Man skulle tro at et samfunn som ville bekjempe forulemping og sjikane ville unngå selv å gjengi sjikanen.

Men slik er det ikke. Det gjelder helt andre regler for #metoo. I den gode saks tjeneste kan man tillate seg hva som helst.

Dette er noe nytt.

I USA kan mediene benytte en hardpornostjerne for å ramme president Trump.

Pornoindustrien har sin egen definisjon av intimsfæren: Den er stort sett konsentrert om kjønnsorgan i bevegelse. Det som tidligere var forbudt å vise etter norsk lov er blitt det vanlige.

På NRK sitter programleder Line Elvsåshagen og snakker med «f…a» si via et speil. Samme NRK er veeeldig opptatt av #metoo.

På den ene siden et outrert språk og kjønnsorgan rett opp i fleisen på seerne, noe vi forbinder med porno. Men som selvsagt ikke er det fordi det er NRK. Men hvorfor skal vi godta NRKs definisjon av hva som er hva, når de benytter samme metoder som pornoindustrien?

Dette er som i kunsten: Kunstneren og kuratorene vil bestemme hva som er kunst.

Men dette gjør språket meningsløst.

Hva som er hva bestemmes ut fra sedvane: Tradisjonen var fastsatt visse regler for hva som er hva.

Språklige konvensjoner bestemmer hvordan man omtaler kjønnsorgan i offentligheten: Ved omskrivninger  og ikke ved gatespråk.

Nå har de mest vulgære uttrykk inntatt offentligheten i frigjøringens navn. At aktivister gjør dette er ikke så merkelig, men at et litt stivt, kjedelig byrå som NTB uten å blunke gjør det, er oppsiktsvekkende.

Astrid Randen gjorde det samme på Politisk kvarter i morges, med den største selvfølgelig: «Vi har lyst på f….a di». Hun sa det så uanstrengt at man skulle tro det folkelige navnet på kvinners underliv er hverdagskost i NRK.

Navarsete kan ikke helt få med seg hva som skjer med hennes navn. Hun blir nå husket som den sinte sogningen, og det for en SMS som de fleste andre ville lagt bak seg, fordi de ville forstått at det ikke var noe å gjøre.

Folk har det morsomt i fylla. Dette er helt på linje med Trumps garderobeprat: Grab them by the pussy.

Mediene var rystet over slik språkbruk. Nå kolporterer de selv samme sjargong. Tror de den på magisk vis er renset fordi de bruker den, eller at den får en annen betydning?

Å bruke disse ordene offentlig og slynge dem mot avsendere som er for feige til å stå frem, er å gjøre dem til sine og vise at man har eiendomsrett til den offentlige samtalen. Det er en måte å vise makt på.

Ingen av de ti senterpartistene kommer selvsagt til å stå frem. Det er det samme som å bestige skafottet.

Navarsete viser at hun ikke forstår forskjellen på det private og det offentlige rom. Det finnes visse ting man ikke kan gjøre noe med. Hun kunne latt saken dø i fred. I stedet har hun laget et spetakkel uten like og vist at hun er blottet for humor. Hun ønsker hevn.

Navarsete vil ha oppreisning for en privat krenkelse. For få det må hun gjøre den offentlig. Derved påfører hun seg selv krenkelsen offentlig. Det gjorde ikke de fulle sentpartistene. De ville bare drive gjøn med henne. En vesentlig forskjell.

Mediene som blåser denne saken opp viser hva #metoo handler om: Makt og polarisering.

Samtidig har den et drag av nidkjærhet og forfølgelse som er dypt usympatisk.

Det utrolige er at #metoo synes å ha utvidet det offentlige rommet for mer besatthet av sex og overgrep. Det er noe usunt over hele greia.

Venstresidens bruk av Stormy Daniels er tragisk og patetisk. I det gamle Roma kunne også hetærer oppnå makt og berømmelse.

Stormy Daniels er barmfager, blond har hatt utseendet med seg. Men 300 hardpornofilmer har satt sitt spor. Nå gjelder det å sikre alderdommen.

Mediene bruker henne i et samspill, hvor man både spiller på publikums kikkermentalitet, deres hemmelige lyster og dyneløfting.

Fra å ha vært et marginalt fenomen har porno nå inntatt mainstreammediene. Det er like trist for offentligheten som filmene Stormy Daniels har vært med i. Filmene har fått flere besøkende på nett, men det de får se er bare «bang-bang». Porno stimulerer et begjær den aldri klarer å dekke.

Trine Skei Grande har ufrivillig havnet i det samme rommet, der en sex-historie har overtatt for henne. Scenen av henne i en åker i Trøndelag fortsetter å rulle og Ola Borten Moe satt fart i den igjen ved å add more colour: Det var i hans bryllup det skjedde.

Kan vi vente en film, en bok, dokumentarer: Jeg var der da Skei Grande hadde seg?

Skei Grande som i et år har deltatt i en jingle om Trump der hun sier at USA har fått en president som vant på å være drittsekk, har fått smake litt av sin egen medisin.

Hun blir forsvarsløs fordi hun har en prektighet hun selv ikke ser. Navarsetes sinne gjør henne like blind.

De insisterer på å definere hvordan de fremstår i offentligheten. Men det er ikke slik spillet fungerer.

Mediene spiller både på #metoo og bruker pornoindustriens virkemidler. Man skulle tro det opphever alle tilløp til ny anstendighet.

Eller kanskje ordet er malplassert. Kanskje de gamle ord for seksualmoral, forhold mellom kjønnene, ikke gjelder lenger.

I denne nye virkeligheten avhenger det av hvem som bruker ordene. Det er en forlengelse av identitetspolitikken. Hvis jeg bruker ordet «fi…e» er jeg en mannsgris. Hvis Astrid Randen gjør det skaper hun balanse.

Mediene tror at språket er som en svingdør. De kan bruke vulgært språk og høystemt språk etter forgodtbefinnende.

Men slik er det ikke. Språk utspiller seg mellom mennesker i et offentlig rom. Her er det noen som forsøker å si fra og korrigere noe.

Men man kan ikke både spille krenket og deretter  selv gjenta krenkelsen. Å sette på trykk eller si høyt at «Vi har lyst på den varme f…a di» om en navngitt person er å klebe hennes navn til krenkende ord. Da er man selv en krenker. Det er det mediene gjør på vegne av Navarsete.

Tidligere satt disse hemningene i ryggraden.

Nå er normløshet og mangel på hemninger blitt et ideal i vår statskringkaster og det nasjonale nyhetsbyrået.

De blunker ikke en gang.

Før kom et rapp med linjalen over fingrene. Nå er det lærerne som går foran med vulgaritetene.

Hva skal unge mennesker tro?

Hva er det vi har i vente?