Kommentar

Igår tok en hoderystende leder av VGs kommentaravdeling avstand fra Marianne Aulies «outing» av to kjente kunstnere som skal ha forsøkt å voldta henne for 14 år siden. Idag velter avisen seg i samme historie.

Både VG og Dagbladet har Marianne Aulie på forsiden. Det er i seg selv nok til å nøytralisere alle fordømmelser og gjøre dem selv delaktige. NRK følger samme mønster, hvilket er et hakk verre siden avsløringen skjedde i et NRK-studio. NRK bedyrer at det skjedde utenfor deres kontroll, men følger opp med å sende innslaget om og om igjen. De to mennenes navn er erstattet av en elektronisk beep, men hvilken forskjell gjør det? Man gasser seg i den storyen man fordømmer. Dobbeltmoral kaller folk det.

Hvorfor gjør mediene dette, for åpen scene? Folk er ikke dumme. Min teori er at storyens kommersielle potensial er så stort at de ikke greier la være. De finner en rasjonalisering som gjør dobbeltmoralen mulig, og greier ikke se seg selv utenfra.

Når Anders Giæver tar så sterkt avstand fra Marianne Aulie, har det to hovedforklaringer: makt og kjønn.

Giæver forsvarer sitt revir, som er de etablerte medienes. Den nye medievirkeligheten med internett og blogger gjør det mulig å bryte grenser. Tidligere satt folk i Akersgata og på Marienlyst med all kontroll. Den har de mistet, men gjør alt for å beholde den ved å lage egne bloggsider og dristige programmer som «Minas». Giæver høres ut som en gammel gubbe når han hever pekefingeren mot Mina Hadjik. Han kjenner spillets regler, og vet at VG lever fett på den samme kulturen som går på å pushe grenser, jfr. alle sex-historiene VG har kjørt den senere tid.

VG later som om de har en anstendighet i behold. Den er like hul som borgerskapets i gamle dager.

Det dreier seg om å beholde kontrollen, om å kunne bestemme hva som skal lekkes og når. VG har utrolig gode kilder innen politiet, og i Valla-saken har de kunnet fortelle ordrett hva som ble sagt bak lukkede dører. Olav Versto forsvarte dette med at det er viktig for den demokratiske prosessen, slik at partene kunne ivareta sine interesser.

I Valla-saken var det utvilsomt av betydning for offentligheten å få vite hva som ble sagt, ellers kunne LO-ledelsen lagt lokk på resultatet. Men dette er en makt mediene har tiltatt seg og ikke vet å bruke med forstand. Det gjør politikerne redde og bekymret, og folk liker det heller ikke. Folk med ansvar er rett og slett blitt redd pressen.

Det er blitt et demokratisk problem.

Nye medier – nye grenser

Vær varsom-plakaten er tynn når det gjelder den kompleksiteten som nye medier innebærer.

Det er i samtale mellom mennesker at vi ofte får vite ting som kaster lys over samfunnsforhold, stort eller smått. Da har erfaringene navn og ansikt. Vi kvier oss for å gå ut offentlig med det, fordi det vil implisere enten oss selv eller folk vi kjenner, det handler om lokale forhold og navn.

Mye interessant informasjon kommer således ikke til offentlighetens kunnskap. Hvis mediene i tillegg har politiske holdninger som bestemmer hvordan bestemte saksområder skal omtales, har vi et demokratisk problem. Det skjedde og skjer fortsatt i innvandringsdebatten, der praten går mann og mann imellom om ting som aldri kommer i avisene. Skal de det? Marianne Aulie viste at det går an. Det er jo medienes eget sug etter ting på kanten som driver avsløringene fremover.

VG har vanligvis ikke problemer med kjendisers sex-liv. Men dette er noe annet: Det dreier seg om et menneske som ønsker å bli kvitt en grov krenkelse. Hvor nøytral er Anders Giæver da som ekspertkommentator i NRK, først radio, så TV? Eller når NRK idag kjører frem Stig Andersen, som har kritisert Aulie i lang tid for å spille på sex og kropp for å selge bilder?

Anstendighet ville tilsagt at man lå veldig lavt, og kun refererte saken nøkternt. Når den brettes ut i hele sin bredde, har man selv meldt seg på, med det ansvaret som følger.

Kanskje Aulie har rett? Er det trolig at noen ville gått ut med navn på noen om noe som skjedde for 14 år siden hvis det ikke har rot i virkeligheten? Hva som skjedde er en annen sak. Hadde de to vært totalt uskyldige, ville de trolig gått til sak. Vanskeligheten er at folk kan ha ulike oppfatninger, at skyldspørsmålet, hvem som gjorde hva, kan være mer komplisert.

Forklaringen Aulie gir på at hun ikke anmeldte saken er plausibel. Noen av de mannlige journalistenes fordømmelser vitner om liten innlevelse. Men kjøre saken har de ingen betenkeligheter med.

VG sitter på en stor kanon. De nye mediene distribuerer makten til flere. Det åpner for ulykker, som VG i neste øyeblikk kan profitere på. Håpet er at folk er klokere enn som så: De færreste anklager noen for voldtekt som et PR-stunt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også