Sakset/Fra hofta

Bildene som flimret over Dagsrevyen tirsdag kveld, var nesten ikke til å tro: Venstres nestleder Helge Solum Larsen var anmeldt og siktet for voldtekt av en 17-åring på partiets fylkesårsmøte. Det utrolige var like mye billedleggingen: Fullt navn og bilde. Man vet hva det betyr: personlig konkurs.

Å bli hengt ut for hele nasjonen av TV og aviser er en verre dom enn Solum Larsen vil få i retten. Høyst sannsynlig.

NRKs morgenradio kjører videre: 17-åring og voldtekt er de ordene som fester seg og gjentas, og hvordan det går med jenta. Langt ut i sendingen tas det forbehold om at man ikke vet hva som har skjedd. Men dette virker som en rent formell øvelse ut fra vinkel og betoning.

Ett vesentlig spørsmål: Har Solum Larsen familie? Det har han, kone og barn. Det hadde Bård Hoksrud også, likevel troppet TV opp utenfor hans hjem.

Journalister og redaktører vet godt at når de går ut med navn og bilde, rammer de også familien og slekt og venner med full kraft. Tenker de over hva de gjør?

Empatien står i høysetet, men hvordan går det an å ha empati bare den ene veien?

Solum Larsen er innlagt på psykiatrisk sykehus etter helgens hendelser.

Det er mulig at Solum Larsen grovt har utnyttet sin stilling. Men en rekke andre scenarier er også mulig. Spennet mellom voldtekt og frivillig sex er stort. En gang falt det ut til kvinnens ufordel, nå faller det ut til mannens ufordel. Hvorfor?

Solum Larsen er klar over at det han har gjort, ville fått konsekvenser uansett. Men det er forskjell på et alvorlig oppgjør med kona og et samlivsbrudd, med de følger det kan få for barna.

Det er ikke uten grunn at det står skrevet: «Den som er uskyldig kan kaste den første sten». Akkurat når det gjelder seksualmoral burde journalister gå stille i dørene, eller i hvert fall vise at de forstår hva som får mennesker til å trå feil.

Da Bård Hoksrud ble skygget til Latvia av TV 2 og hengt ut som horekunde for hele nasjonen, ble han dømt nord og ned av en journalist i TV2 – om hvem en kollega sa at «han har sett de fleste horehus i Europa fra innsiden». Slikt avføder kynisme og forakt, også selvforakt.

To ting må skilles fra hverandre: medienes hemningsløse utnyttelse av personlige feilsteg og tragedier, og den vestlige mann som den som har bevisbyrden. Han får ikke noe gratis lenger, tvertimot kjennes det godt å dukke ham.

I Kulturnytt på radio snakker en journalist om empati. Han hadde dekket Tore Tønne-saken. Reporteren bruker uttrykket at «Tønne døde», ikke at han begikk selvmord. Journalisten sier at det kom som et sjokk på kollegene. Sjokket må ha fortapt seg fort.

På Ibsens tid var en fallitt også en sosial ruin. I dag er det å bli hengt ut i mediene. Men folk flest er ikke så hjerteløse som journalistene. Ute blant folk er det en større forståelse for livets realiteter: Folk gjør dumme ting. Solum Larsen gjorde en dum ting, og 17-åringen sannsynligvis også. Men alkohol, sex og festing er en del av dagens kultur, det er noe mediene selv lever av og på hver eneste dag. Gravalvoret, den plutselige strenge moralen og fordømmelsen, virker både falsk og hyklersk.

Det er ikke mer enn noen dager siden NRKs Debatten hadde temaet 12-åringer som fikk prevensjon. Jeg orket å høre noen minutter på Høyres Henrik Asheim som sa at sex var da noe ungdommen hadde hatt til alle tider, så det var ikke noe å snakke om, mens unge kvinnelige politikere fniste i bakgrunnen. I en enquete i en avis sa selv domprost i Oslo, Dag Olav Hauge, at sex var noe barna burde få vite om så tidlig som mulig. Sex? No problem.

Det er i dette klima man skyver en familiefar utfor stupet før han i det hele tatt er avhørt av politiet. Var det virkelig nødvendig å gå ut med navn og bilde? Partileder Trine Skei Grande får ros for god håndtering, men jeg kan ikke se hun tar noe forbehold om det som har skjedd. Dommen er avsagt i det øyeblikk saken blir kjent som en voldtektssak.

Signalene som sendes om sex er motstridende: Du må gjerne være promiskuøs, sørg bare for ikke å gjøre det i en setting der du kan bli tatt. Er det moral?

Mitt inntrykk er at unge mennesker er konservativt pragmatiske: De kjenner partykulturen, alkohol og sex. De vet å navigere. Men det lærer de ikke av de voksne.