Sakset/Fra hofta

Nyhetsredaktør i TV 2, Karianne Solbrække, står frem og sier hun vil røyke ut «små, ynkelige menn» som ikke klarer å la være å tafse på jentene, eller gjøre verre ting. Men en god del av publikum forbinder hennes navn med en historie som ikke har fått sin avslutning: Arfan Bhatti.

Solbrække er knallhard:

Jeg er lei av små, ynkelige menn – og kvinner, for den saks skyld – som er store i egne øyne og misbruker makten sin. Vi skal ikke ha sånne folk i TV2, og trakassering skal ikke skje under min ledelse. Det er nulltoleranse, og jeg skal høre alle historier og opplevelser som handler om seksuell trakassering, eller andre hendelser som oppleves som ubehagelige for den ansatte.

«Små, ynkelige menn», er dét en adekvat beskrivelse av journalister som føler at yrket gir dem privilegier? Ligger ikke noe av problemet i en yrkesstolthet som har gått over styr? Og er det ikke noe av den samme følelsen av immunitet som gjør at historien om Bhatti forfølger Solbrække?

Grunnen til det er at hun aldri har stått frem og forklart offentligheten hvordan hun som krimreporter for TV2 kunne havne i et kjærlighetsforhold til Norges mest kjente jihadist. Solbrække traff Bhatti i forbindelse med en bok hun researchet.

I medieverdenen er det noe som heter «notoriety», å bli satt i en sammenheng som gjør at navnet ditt ikke glemmes. SMS-chatten mellom Solbrække og Bhatti samme dag som synagogen i Oslo ble beskutt er en dialog som blir sittende.

En rekke private sms-meldinger og telefonsamtaler mellom Bhatti og den kvinnelige TV 2-reporteren ble lagt frem som bevis i Oslo tingrett tirsdag for en uke siden.

(…)
Om kvelden den 17. september ringer journalisten til Bhatti og sier:

– Du kan ikke gjøre dramatiske ting uten å snakke med meg, lover du?
– Du må reflektere over mine meldinger, sier Bhatti.

Samme natt faller elleve skudd mot synagogen i Oslo.

TV 2-reporteren ble sykmeldt etter at forholdet ble kjent, og hun har nå en mindre fremtredende stilling i kanalen.

Dette er fra TV 2s egen dekning: TV 2-reporter vitner i terrorsaken

SMS-meldingene mellom Bhatti og Solbrække var de som fylte mest i PSTs overvåking:

En rekke private sms-meldinger og telefonsamtaler mellom Bhatti og den kvinnelige TV 2-reporteren ble lagt frem som bevis i Oslo tingrett tirsdag for en uke siden. Kvinnen er den personen som går igjen flest ganger i det omfattende avlyttingsmaterialet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har mot Bhatti.

Åtte år etter at hun ble relegert til en «mindre fremtredende stilling» er hun nyhetsredaktør i samme kanal.

Dobbeltmoral

Ankepunktet mot pressen er at den driver dobbeltmoral. Det er dobbeltmoral når sex-overgrep blir anmeldt, men blir liggende hos TV2s sportssjef i ett år. Mediene beskytter sine egne.

Det er akkurat samme dobbeltmoral som er ute og går når Solbrække vil ta «ynkelige, små menn», men ikke vil fortelle om sine egne etiske overtramp. Å være kjæreste med en jihadist mens man er krimreporter, er en så spesiell historie at ingen andre ville sluppet unna med det.

Men det er den samme beskyttede posisjonen som ga mediefolk frihet til å misbruke kvinner – og nå også gutter, viser det seg.

Blank

Når Solbrække ikke kan forklare hvorfor det særlig er i medie- og underholdningsbransjen at overgrep blir avslørt, demonstrerer hun at hun har en blindsone. Mediefolk opplever seg som samfunnets privilegerte. De føler at de er verdens sentrum, som kontrollerer fortellingene som definerer verden. De er litt som guder.

Dette henger sammen med slektskapet mellom moderne medier og popverdenen. Popverdenen var sex, drugs and rock ‘n’ roll. Mediebransjen fulgte etter.

Noen sa en gang at folk på tv bare vil ha sex med andre som er på tv. Hvis andre da ikke har noe å tilby som sex og ungdom.

Storyen om en TV 2-reporter og Norges mest kjente jihadist har alle ingredienser til en tabloidsak.

Solbrække blir – sikkert mot sin vilje – sentrum for mange kryssende linjer: norske mediers forhold til egen etikk, og ikke minst synet på alt som har med islam og islamisme å gjøre. Hvis det hadde vært en annen type ekstremist, ville mediene aldri tilgitt henne. Det vet Solbrække, og det vet kollegene.

Derfor er det nødvendig å gjenopprette eller balansere det tillitsbruddet som Solbrække begår når hun ikke gjør opp for seg. For det er dét det handler om. Hvis Solbrække hadde stått frem og forklart hva som skjedde, kunne både hun og offentligheten gått videre.

Det har hun valgt ikke å gjøre, derfor vekkes saken til live hver gang hun er i rampelyset.

Som nå.

 

TV 2s nyhetsredaktør var kjæreste med jihadist

 

Kjøp Kent Andersens «Godhetens tanketomme ondskap» her.