Unge, kvinnelige journalister innleder intime forhold til kilder som er både ekstremister og hyperkriminelle. Når det blir kjent for kolleger og sjefer, sørger kjennskap og vennskap for at det dysses ned. Medienes instinkt er å mørklegge.

Denne selvskadingen er en større trussel mot medienes tillit og troverdighet enn pressefolk synes å forstå.

Det ble i sommer oppmerksomhet rundt TV 2s nyhetsredaktørs romanse med en kjent islamist og notorisk kriminell.

Det tok 16 år før skjelettet falt ut av skapet. Etterpå stod redaktører og kommentatorer i kø for å bekjenne sine synder: Vi skulle ha skrevet om dette før. Det kan sies mye om denne forestillingen, men særlig ærefull er den ikke. Konklusjonen er likevel åpenbart riktig; det var feil å dekke over krimreporter Solbrækkes forhold til Arfan Qadeer Bhatti.

Solbrække utviste så katastrofalt dårlig dømmekraft at hennes karriere i journalistikken burde vært over der og da. Svært mange visste og tenkte sitt om den offentlige hemmeligheten, men TV 2 valgte å late som ingenting. TV 2-sjef Olav Sandnes, som var sjef også da Solbrække ble forfremmet, bedyrer at han har full tillit til Solbrækkes integritet. Lite tyder på at han har forstått at integritet og troverdighet er forskjellige størrelser.

VG-reporteren og skuespilleren

Solbrække-saken er ikke enestående. For noen år siden innledet en annen TV 2-reporter forhold til en eksistens fra Oslos underverden, en mann som også hadde en karriere som skuespiller. De traff hverandre da TV 2-journalisten intervjuet ham om en film han spilte i.

Senere begynte kvinnen som reporter i VG. Forholdet deres var turbulent, men varte i over fire år, forklarte hun i Oslo tingrett i juni 2019. Hele denne tiden fortsatte VG å dekke “skuespillerens” kriminelle virksomhet grundig. Men da mannen ble siktet for å ha banket opp sin journalist-venninne, ble det påfallende stille. Over natten ble VGs dekning begrenset til korte NTB-notiser, og knapt nok det, påviste Document i 2019.

Volden var alvorlig, VG-reporteren ble sykmeldt i flere måneder.

Journalisten ble senere flyttet til en annen avdeling i VG. Hun får heller ikke jobbe på desken, forklarte hun i retten: “Jeg fikk ikke jobbe på nyhetene lenger. De jobber med saker som angår [skuespillerens navn].”

Men gjør de det? VG har knapt skrevet en eneste linje om skuespilleren og alle hans siktelser, tiltaler, rettssaker og dommer etter angrepet på kjæresten. 8. august 2018 publiserte avisen en NTB-sak: Skuespiller i 20-årene tiltalt for vold.

Nøyaktig en måned senere ble også VG-journalisten et av skuespillerens voldsofre. Det gav absolutt ingen resonans i VG.

I november publiserte avisen en kort NTB-sak: Skuespiller pågrepet i alvorlig narkotikasak. Fremdeles ikke et ord om volden mot VG-journalisten, som han på dette tidspunktet var siktet for.

Saken har alle ingredienser til en god tabloidsak, både ved siktelse, da tiltale ble tatt ut, og etter at dom falt. Det er ikke hver dag man kan skrive en tittel med alle disse ingrediensene: Skuespiller dømt for grov vold, hallikvirksomhet, utpressing, og vold mot tidligere eliteserietrener.

Saken appellerte til flere andre tabloide medier; både Dagbladet, TV 2 og Nettavisen dekket rettssaken bredt. De hadde også fyldig forhåndsomtale.

VG: Ingenting. Null.

Kun en nødtørftig NTB-notis etter at dommen falt. En registrering av at mannen var dømt.

Sverige: Journalisten og islamisten

I Sverige ble det skandale da det i fjor ble kjent at en kvinnelig journalist ved Sveriges Radio ble kjæreste med en islamist hun laget reportasjer om.

Nyhetsjournalist Sanna Dryséns oppdrag var å granske sakene til seks islamister Säpo ville utvise fra Sverige fordi de ble ansett som en sikkerhetstrussel. Hun innledet et forhold til en av dem: Raad Al-Duhan, som er sønnen til Abo Raad, en beryktet imam i Gävle. Begge sto på listen over de som skulle utvises.

Drysén lagde en rekke reportasjer om de seks islamistene i 2019, reportasjer som fikk kritikk fra flere hold for å være ubalanserte og svært kritiske til sikkerhetstjenesten Säpo og andre svenske myndigheter.

Mange mente altså at romantikken påvirket journalistikken. Om ikke det uavhengige mediet DOKU.nu hadde avslørt saken, ville Sveriges Radio ha lykkes i å dysse den ned.

Påvirket VGs journalistikk

Hva skjer med journalistikken når nyhetsjournalister innlater seg med notorisk kriminelle? Både Solbrække og VG-journalisten var fullt klar over at mennene de innlot seg med var kriminelle. I begge tilfellene var det snakk om voldelige multikriminelle med pakistansk bakgrunn. Det kan være en tilfeldighet.

VG-journalisten innlot seg med en notorisk kriminell, som hun var sammen med i fire og et halvt år. VG dekket dekket “skuespilleren” grundig gjennom flere år, både som krimstoff og kulturstoff. I dette tilfellet påvirket forholdet, eller snarere: det voldelige bruddet, utvilsomt VGs krimdekning.

Om forholdet påvirket VGs dekning før bruddet vites ikke, men potensialet var klart til stede.

Altså: Når en journalist har et forhold til en kilde jobber VG som normalt. Men når kilden blir voldelig mot en av deres egne, velger VG ikke å blåse vedkommende, men går i svart og dekker således over alvorlig kriminalitet og et samrøre som har fått alvorlige konsekvenser.

Det er vanskelig å forstå det annerledes enn at VG la lokk på saken fordi en av deres egne har vært involert med hovedkarakteren i dramaet – og her snakker vi ikke film.

Avisen hadde fint kunnet anonymisere de involverte, det er forståelig at avisen vil skjerme sine egne mest mulig. I stedet velger man noe nær fullstendig mørklegging.

Slik undergraver VG sin egen rolle som uavhengig nyhetsformidler.

Medienes oppdragsgiver er publikum, offentligheten. I dette tilfellet gikk sympatien med en ansatt foran hensynet til fri og uavhengig nyhetsdekning.

– Truer hele pressens troverdighet

I Solbrække-saken er det vanskeligere å peke på direkte konsekvenser for TV 2s nyhetsdekning. Affæren påvirker uansett publikums generelle tillit til TV 2.

Professor i journalistikk ved Høgskulen i Volda Svein Brurås sa i juni at TV 2s håndtering av saken om nyhetsredaktør Karianne Solbrækkes forhold til Arfan Bhatti truer hele norsk presses troverdighet.

– Nå skapes det et inntrykk av at pressen beskytter hverandre. Dette er ikke bare kritikk mot TV 2, men mot hele norsk presse. Det truer troverdigheten til flere enn TV 2, sa Brurås til Aftenposten.

For landets pressefolk generelt, og krimjournalister spesielt, er Bhatti-saken pinlig, fordi den avslører at norske journalister innleder svært nære relasjoner til kriminelle kilder, skrev Dagsavisens reportasjeleder Lars West Johnsen under rettssaken mot Bhatti i 2008:

Det er en svimlende balansegang. Og mangelen på gangsyn i denne saken ble utvist av en av krimfagets mest profilerte eksponenter. Ikke av en famlende amatør som ville ha noe saftig til en krimroman som ble jobbet med på si. Mangelen på etikk kaster lange skygger i alle retninger over journalistikken som fag. (Dagsavisen, 16. april 2008)

TV 2s og VGs instinkt var å dysse sakene ned. En mildest talt lite bærekraftig strategi for den som lever av tillit og troverdighet.

Norsk presse er nådeløs mot mennesker med makt, men når det kommer til sine egne, er refleksen å se en annen vei og late som ingenting. Dette er kameraderi, eller «kjennskap og vennskap», som VG-kommentator Astrid Meland kalte det:

For kritikerne i alternative medier som i årevis skrev om Solbrækkes forhold, viste seg å ha et poeng. En av årsakene til at navnet ble holdt hemmelig, tror jeg var kjennskap og vennskap.

Norske journalister innleder altså intime forhold til kilder som er både ekstremister og hyperkriminelle. Når det blir kjent for kolleger og sjefer, sørger kjennskap og vennskap for at det dysses ned.

Begge fenomenene er en trussel mot pressens troverdighet.

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.