Sakset/Fra hofta

Bildet: Avkobling med Wonder Woman (2017), men også her støter man på gass. Doktor Maru eksperimenterer med en giftgass sterk nok til å gi Tyskland seieren i 11 time i første verdenskrig. Hollywood – manus Zack Snyder – bruker historien og mytologien etter behov. I sluttscenen blir også doktor Maru fremstilt som et stakkarslig menneske, for at skylden kan veltes over på krigsguden Ares. Selv når vi tror vi skal koble av, møter vi ideologien. Mennesket ble ikke skapt i Guds bilde, men Zeus og amazonen redder menneskeheten. Plattheten i innhold er omvendt proporsjonal med alle effektene. Mennesket blir endimensjonalt.

Lørdag kveld, midt oppe i nyhetene fra Münster, kom meldingene – og NB! bildene – fra gassangrepet i Douma i Damaskus. Bild kjørte full pakke. De var så forferdelig at vi trengte en timeout etter nok et angrep på intetanende mennesker i en europeisk by.

Brutaliteten i Münster var nok å ta til seg.

Man blir litt som barn og håper at det kanskje forsvinner når vi har sovet på det.

Bildene og saken har ikke forsvunnet. Assad har høyst sannsynlig brukt gass i Douma. Igjen.

Men norske aviser har nesten ingenting, og hvis de har det er det en NTB-melding uten bilder, der regimets dementi behandles som troverdig.

Er det noe som gjør at norske medier ikke orker å ta verdens ondskap inn over seg?

I så fall blir man gjør man det mulig for typer som Assad og Putin å holde på.

VG og Aftenposten er ikke alene. Jyllands-Posten har heller ikke Douma på førstesiden. Men både VG og JP har Orban. Det er han som er trusselen. VG har ham sogar sammen med Putin.

Mediene er schizofrene: Putin kan brukes hvis han kan knyttes til Trump. Da er han suspekt. Men det er egentlig Trump som er den suspekte, slik Orban også er det. Vi skal forstå hvem som er den egentlige trusselen.

Når Putin bruker giftgass i Europa vi norske medier gjerne se bevis.

Førerløse biler angriper

Det var igår ett år siden angrepet på Drottninggatan. Lørdagsrevyen måtte ta en «kavalkade» siden det var et nytt angrep i Münster, selv om motivet var uklart.

Reporteren ramset opp angrepene, som julemarkedet i Berlin, Nice og en rekke andre. Men: I alle tilfellene var det førerløse biler. Det var bilene som hadde kjørte inn i menneskene. Vi grep oss selv i å skrive «en bil kjørte inn i…. «, før vi kmorrigerte oss selv: Biler kjører ikke, de kjøres. Kun da Drottninggatan ble nevnt, helt til slutt, føyde NRK til at det var en usbekisk asylsøker.

Denne uviljen mot å se ondskapen i hvitøyet stikker dypt i sosialdemokratiene. Men nå ligger en bevisst vilje bak om ikke å nevne noe alle vet. At disse angrepene skjer i Vest-Europa og USA.

Vi kan gjerne være med på at det blir mye. Hvor mye skal leserne orke med? Noe av forklaringen på at Document må vie det så mye plass, er at de andre mediene har en inngrodd motvilje mot sammenhenger som er blitt åpenbare.

Vi føler som leserne at det er forferdelig. Men hva er alternativet? Lukke øynene?

 
 

 Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!