Kommentar

Bildet: Oberstløytnant Arnaud Beltrame ofret seg under gisselaksjonen i Trebes for to uker siden. Han fikk en begravelse med fulle statlige æresbevisninger som bare franskmenn kan. Båren står ved Hotel des Invalides. Beltrame innvies i det nasjonale pantheon. Macron går frem. Det er 28. mars. Foto. Ludovic Marin/Reuters/Scanpix

Venstresiden forsøker febrilsk å gjenvinne initiativet med de midlene man rår over: Gjennom stempling av Israel og bønnerop om menneskerettigheter på vegne av de svake, men det virker ikke som før.

I stedet blir insisteringen på at alt er som før, et bevis på det motsatte. Noe har endret seg. Dette er ikke følbart på overflaten i mediene, fordi de holder igjen og tror de skal klare å snu strømmen.

De ror bakover.

Mohamed Abdi, som skriver at Vi bør boikotte Israel på samme måte som apartheidstaten i Sør-Afrika, utløser bare likegyldighet. Apartheid? Virkelig. Verden av i går. Jacob Zuma står i retten tiltalt for korrupsjon. Winnie Mandela er død, og uansett hvor mye venstresiden hyller henne, så husker vi necklaces, brennende bildekk rundt halsen på dem hun utpekte til fiender. Det var hennes gave til frihetskampen. Når vi husker dét, er det fordi dette er en arv andre har videreført. Det er den mørke siden de som fremdeles påstår at de støtter frigjøringsbevegelser, dras ned av. Og hvis de ikke kutter linen, går de til bunns.

Hamas vil ikke storme gjerdet av desperasjon, men fordi de vil utslette staten Israel. De som forsøker å legitimere denne kampen med ANCs kamp, viser bare hulheten i sin egen argumentasjon.

Noe har skjedd. Vi er mindre naive, mindre troskyldige, mer kunnskapsrike. Fordi vi være det. Og fordi de konvensjonelle brikkene våre medier har operert med, nå er sprengt i filler.

Krigen i Syria blir en gamechanger, ikke bare fordi den sender millioner til Europa, men fordi den endrer maktforhold og roller.

Saudi-Arabia er til dels på samme side som Israel. En pragmatisk realisme er fellesnevneren.

Denne realismen anerkjenner at Israel har all mulig rett til å forsvare seg. De som stormer grensen, ber om «det».

Putin faller helt igjennom fordi han ikke klarer å holde seg innenfor visse grenser. Det samme gjør Erdogan.

Krigene på Balkan på 1990-tallet hadde mye større betydning for Europas identitet enn vi er klar over.

De samme overgrep gjentas mot sivilbefolkningen i Syria, og Europa er like lite villig til å ta forbrytelsene inn over seg som på 1990-tallet. Faktisk er Vest-Europa svakere, og Europa er mer splittet.

Vi sier nei til relativiseringen av ondskap. Denne relativiseringen som venstresiden har benyttet for å bagatellisere sine egne forbrytelser og blåse opp Vestens, gjenfinnes nå på høyresiden, der de tjener som unnskyldning for putinisme og høyreekstremisme.

Nettopp fordi vi ikke glemmer IS’ bestialiteter, kan vi late som vi ikke husker Assads kjemiske angrep, hans tønnebomber og torturkamre.

Det må vi våge å se.

Vi forsøker å bevare sans for proporsjoner og sammenhenger.

Fordi vi er europeere ser vi sammenhenger i vår del av verden som en utenforstående ikke ser.

På 1990-tallet var det grusomhetene i byer som Mostar og Srebrenica som etset seg inn i hukommelsen.

I dag er arenaen en by i Sør-Frankrike.

Vold har sin egen karakter og dynamikk. Det er paralleller mellom krigene på Balkan og volden som sprenger vesteuropeiske samfunn. Disse landene visste ikke hva de skulle stille opp mot serbiske friskarer som stanset hjelpekolonner og beleiret byer.

Det handler om demokratier som ikke vil vite av vold. Oppvåkningen til volden midt iblant oss blir derfor ekstra smertefull.

Bildene fra begravelsen til oberstløytnant Arnaud Beltrame gjør inntrykk, selv på en nordmann. Vi ser det på ansiktene og stemningen i bildene. Beltrames skjebne gikk under huden på mange franskmenn.

De husker selvsagt pater Hamel, som fikk halsen skåret over foran alteret.

Franskmenn vet ikke helt hva svaret er, men de vet at begivenhetene stiller noen spørsmål som de blir nødt til å svare på.

Før hang det store bannere i byene over mennesker som var gisler hos jihadistene, i Syria eller Sahel. Frankrike var blant landene som kjøpte dem fri.

Det som skjer på hjemmebane, klarer de ikke å kjøpe seg fri fra.

Det er vi europeere som må finne svaret, hvis vi ønsker at Europa skal fortsette å være vårt hjem.