Gjesteskribent

Festningsanlegget i Carcassonne. Foto: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.

I terrorangrepet i supermarkedet i Trèbes tilbød den franske politimannen Arnaud Beltrame seg å ta plassen til det kvinnelige gisselet. Denne dagens islamske fanatiker aksepterte tilbudet, og Oberstløytnant Beltrame gikk inn i supermarkedet og la mobilen sin på et bord slik at kollegene hans kunne høre hva som skjedde på innsiden. Da skytingen begynte stormet de bygningen. (Jeg vet ikke hvorfor gendarmeriet offentligjorde den detaljen siden det antagelig gjør at neste ukes islamske fanatiker vil være mer forsiktig med synlige mobiltelefoner.)

Oberst Beltrame ble truffet av fire kuler, og giftet seg med sin forlovede Marielle i senga på sykehuset i Carcasonne. De hadde planlagt bryllup i juni, men kunne ikke vente lenger. Tidlig lørdag morgen sendte den franske innenriksministeren Gérard Collomb ut denne tweeten:

Le lieutenant-colonel Arnaud Beltrame nous a quittés. Mort pour la patrie. Jamais la France n’oubliera son héroïsme, sa bravoure, son sacrifice.

«Oberstløytnant Arnaud Beltrame har gått bort. Han døde for landet sitt. Frankrike kommer aldri til å glemme hans heroisme, hans mot, hans offer.»

Jeg lurer på om det er sant. Jeg lurer på om ikke en gang herr Collomb kommer til huske navnet hans i de nærmeste årene. Jeg var i Carcasonne siste gang for to år siden, på vei sørover fra Tolouse, en by som syntes fortapt for meg med soldater som ruslet nedover Jean-Jaurès-alleen i patruljer på fire med skuddklare våpen, mens truende unge muhammedanere gjorde masturbasjons-gester mot dem fra forbipasserende biler. På dagtid kan man så vidt tro det er en fransk by med syklende vakre unge jenter i bare legger og med vind i håret. Etter solnedgangen kommer Frankrikes framtid til syne. I de utallige smale sidegatene nord for alleen er hvert eneste kryss mellom de smale enveiskjørte gatene overgitt til flokker med unge arabere, og i den siste tiden også flere og flere afrikanske menn. Jeg satt ved et enkelt plastbord utenfor et lite tiltalende bakeri på Robert-Schuman-plassen. «Père de l’Europe» – Europas far. Med det menes at herr Schuman var en av grunnleggerne til det som nå er EU. Men på Robert-Schuman-plassen klokka halv åtte på en tirsdag kveld var det ikke en eneste person herr Schumann ville ha gjenkjent som «Europeisk». Enda mer skremmende var at gatene syntes å ha blitt støvsugd for kvinner. Ikke bare de syklende vakre, men alt av hunkjønn. Tilbake var bare kjedsomme, rastløse og fiendtlig innstilte menn.

Carcassonne en time lenger sør er i motsetning til Toulouse et inspirerende sted. Byen er en storslått to tusen år gammelt festning som har blitt kjempet over av Romere, Visigotere, Sarasenere, Charlemagne, Pepin le Bref, Albigensere, pave-legater, Simon de Montfort, Edward av Woodstock og en del andre jeg kan ha glemt. Jeg kom fra Toulouse på vei til Marseille og Nice, men jeg så byen fra motorveien, husket den fra barndommen og stoppet fordi jeg følte at sjansen kanskje aldri kom tilbake, som så ofte i Europa nå for tiden. Så jeg besøkte igjen frisen av «Dame Carcas» ved Narbonne-porten, en mulig mytisk skikkelse fra den tiden da den var et muslimsk fort beleiret av kristne. Etter en utspekulert om enn apokryft bedrageri, ringte milady Carcas med klokkene og gav dermed byen sitt navn – «Carcas sonne».

Carcasonne var bokstavelig talt et friskt pust etter Toulouse. Men ikke spør hvem Carcas’ klokker ringer for, et gammelt fort fungerer ikke så godt når fienden ikke er utenfor men innenfor portene blandet til forvirring med egne folk. Slik kunne den marokkansk-fødte Redouane Lakdim starte sin drapsturne ved å stjele en bil i Carcasonne, skade sjåføren, drepe passasjeren, dumpe begge utenfor byen og kjøre ned en patrulje med gendarmer. Myndighetene evakuerte for sikkerhets skyld den ytre byen og i den indre ble det beordret en «lockdown», som det ikke het i Charlemagnes tid. Men allah akbar-gærningen var allerede på vei til Trèbes, en forstad på 5000 mennesker der supermarkedet «Super U» ligger mellom et kebab-hus og gammelt åkerland i det som vi inntil nylig hadde antatt var det evigvarende Frankrike.

For uansett hvor mye Gérard Collomb og kollegene hans sørger over den modige herr Beltrame, vil de ikke gjøre noe for å reversere den suicidale innvandringspolitikken som har ført til at franske borgere blir tatt som gisler i supermarkedet. Jeg er human nok til å bli rørt av historien om Arnauld Beltrames bryllup på dødsleiet. Jeg er human nok til å bli rørt av historien om den 85-årige pariserinnen som overlevde holocaust bare for å bli knivstukket elleve ganger og så satt fyr på, omtrent på samme tid som oberst Beltrame ble skutt av herr Lakdim. Tilbake i 1942 var den da unge jenta en av mange jøder i Paris som ble arrestert av det kollaboristiske franske politiet i en massearrestasjon kjent som «Vel d’Hiv», og sendt til Auschwitz. Vestlige politikere har for vane å bare si unnskyld for det som deres forgjengere har gjort. På samme måte ba president Macron nylig om unnskyldning for Vel d’Hiv. Kanskje vil hans etterfølger om syttifem år be om unnskyldning for herr Macrons svakhet og passivitet i møtet med en ny fiende. Eller kanskje det ikke vil eksistere et Frankrike i en meningsfull betydning av navnet.

 

Two suspect, one, a 29-year-old neighbor who Knoll had known since he was a child, the other an unemployed 21-year-old, entered the apartment and stabbed the suspect 11 times before setting her on fire.[1][2][3] The older suspect told investigators that the younger suspect asserted “She’s a Jew. She must have money.” and shouted «allahu Akbar‘ as they stabbed her.[3] 

wikipediga.org

Jeg ønsket å vite navnet til den drepte åttiåringen, men myndighetene og media var enige om å benevne henne bare som «Mireille K». Dermed dehumaniserte de henne og gjorde henne mindre verdt til og med i døden. [Oppdatering: Drapsofferets etternavn har nå blitt offentliggjort som fru Knoll.] Som sagt er jeg human nok til å bli rørt av disse historiene og vil gjerne vite og huske navnene på alle ofrene for den sinnsyke beslutningen om å importere islam til hjertet av Vesten. Men det er så mange av dem, og aritmetikken overvinner til slutt humaniteten. Det kommer til å bli flere Arnaud Beltrame og «Mireille K» fordi det vil bli flere Redouane Lakdim fordi flere og flere ankommer hver dag. Fordi president Macron og herr Collomb og deres kolleger har proklamert at sånn må det være og det kan aldri endres.

Så er det en annen aritmetikk som demokratiske samfunn som ønsker å forbli demokratiske ville gjøre lurt i å ikke overse. En ny meningsmåling for hele EU viser at sytti prosent av europeerne syns den «raskt voksende muslimske befolkningsveksten» er i noen grad eller i stor grad en alvorlig trussel mot Europa. I Frankrike er det 66 prosent, som gitt den allerede høye andelen muslimer i Frankrike antyder at kanskje så mange som tre fjerdedeler av etniske franskmenn er enige om at det er en «alvorlig» trussel. Hvordan er det gamle ordtaket: «femti millioner franskmenn kan ikke ta feil»? 66 prosent av 67 millioner er 44 220 000 – og disse 44 millioner franskmenn tar så feil det er mulig å ta, i hvert fall ifølge Europas politiske klasse.

Også fra den nye undersøkelsen: Femti prosent av europeerne tror at barna deres vil få et vanskeligere liv. I Frankrike er det tallet 62 prosent. Er det mulig at disse to målingene – de 66 prosent som ser islam som en alvorlig trussel og de 62 posent som tror den nye generasjonen vil få vanskeligere liv – henger sammen? Et samfunn som virkelig ønsket å hedre Arnaud Beltrames offer ville i det minste tillate en ærlig diskusjon om temaet, og om en innvandringspolitikk som bare sikrer at murene i Carcasonne og den franske staten vil kollapse.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.