Kommentar

Knud Bergslien: «Et ligfølge» (før 1853)

Støvet har så vidt begynt å legge seg etter Sylvi Listhaugs sorti som justisminister, og man begynner etter hvert å kunne se noe klarere hvilke forunderlige krefter som var i sving i det kaotiske ordskiftet som ledet opp til det hele. Etter min mening trer en bestemt erkjennelse klart frem: Sakens virkelig store, helt gigantiske brøler var regjeringens unnskyldning overfor opposisjonen for Listhaugs Facebook-post. Unnskyldningen var moralsk og saklig sett helt unødvendig, den var taktisk uklok, og den ser ut til å kunne berede veien for en fremtidig innsnevring av ytringsrommet i norsk politikk. Skal dette kunne forhindres, må regjeringspartiene, og spesielt Solberg, raskt motvirke de rådende tendenser.

Man kan og bør riktignok utvise en porsjon forståelse for Solbergs handlemåte i denne saken. Hun har formodentlig ønsket en sivilisert og saklig samtale, og har hatt en grunnleggende tillit til at også hennes politiske motstandere ønsker det beste for landet. Dette er vel og bra. Og hvis Listhaugs Facebook-post virkelig hadde påstått at Arbeiderpartiet av ond vilje støtter terrorister for å ødelegge Norge, eller noe i den dur, hadde det også vært grunn til å beklage. Men dette var overhodet ikke hva Listhaugs Facebook-post påsto, og regjeringens velmenende, men naive unnskyldning er nå blitt instrumentalisert i et manipulerende politisk spill. Vi er nødt å analysere denne saken nærmere, for den argumentative kjerne i dette problemkomplekset kommer til å dukke opp i nye former i dagene, månedene og trolig også årene som ligger foran oss.

La oss starte med det helt enkle. Det bør være rimelig greit å skille mellom en intensjon og en konsekvens. I samtaler vil man noen ganger omtale intensjonen bak avsenders ytringer, andre ganger konsekvenser av avsenders standpunkt. I dagligtalen er dette skillet så åpenbart at det som regel ikke er nødvendig å presisere om man sikter til det ene eller det andre. Når det gjelder Listhaugs Facebook-post, burde det vært klart for alle at Listhaugs påstand ikke var at Arbeiderpartiet har som intensjon å prioritere terroristers ve og vel, men at en konsekvens av Arbeiderpartiets standpunkt i saken er at terroristers rettigheter vektes tyngre enn hensynet til rikets sikkerhet. Slik forstått fremmet Listhaug et spissformulert, men likefullt helt saklig utsagn, som Arbeiderpartiet kunne ha valgt å respondere helt saklig på.

Arbeidepartiet valgte, som vi nå vet, ikke den saklige og argumentative vei, men snarere en form for emosjonell utpressing, der strategien (intendert eller ikke) synes å være å skambelegge, tabuisere og utdefinere motpartens standpunkt før det overhodet kan gjøres til gjenstand for diskusjon. Det vil neppe bli siste gang denne strategien forsøkes brukt for å strupe debatten. Faktisk kan vi allerede nå fastslå at strategien videreføres med beskyldninger om hatretorikk, nøring opp under «konspirasjonsteorier og farlige holdninger», og lignende. Det hele er mer enn betenkelig. Den logisk konsekvente omsetning av opposisjonens moralske fordringer på dette feltet kan ikke bli annet enn nulltoleranse for å påpeke skadelige eller farlige konsekvenser av venstresidens politikk. Dette er uakseptabelt.

Sett for eksempel at opposisjonspartiene, KrF inkludert, skulle trumfe igjennom et forslag om å halvere bevilgningene til politiet for å sende de samme pengene til nødhjelpsprosjekter i Afrika. Ville det være hatefullt å påpeke at dette prioriterer nødlidende afrikanere over norske borgeres sikkerhet? Jeg har vanskelig for å tro at noen vil svare ja på dette (retoriske) spørsmålet, men opposisjonspartienes argumentasjon i Listhaug-saken impliserer jo nettopp dette.

Er det ikke etter hvert åpenbart at regjeringens unnskyldning for Listhaugs Facebook-post var malplassert? 

Solberg og regjeringens unnskyldning var trolig både ureflektert og angstdrevet, kan man ane i ettertid, men vi kan ikke stoppe ved en ren registrering av dette. Unnskyldingen er et symptom på noe mye dypere, nemlig en form for åndelig underkastelse under venstresidens moral-ideologiske hegemoni. Her er vi ved kjernen. Og her berører vi et fenomen som er svært utbredt i hele det norske folk. Dette stikker dypt. Fenomenet manifesterer seg typisk som en vegring mot å ytre seg om tabubelagte emner, eller som angst for å tråkke over de uuttalte grenser for det politisk korrekte, men også som tankeblokkeringer, forbudssoner og skylapper i eget sinn. Venstresidens håndheving av de politisk korrekte normer er så mektig og virkningsfull – og de har da også sterke sosiale sanksjoner å møte utbrytere med – at det krever både mot og selvstendig tankearbeid å ikke internalisere dem.

John Stuart Mill sier at det sosiale tyranni er frykteligere enn det politisk-institusjonelle, fordi det sosiale tyranni «trenger seg inn i det private liv og slavebinder sjelen». Trass i hennes ubestridelige dyktighet og brede erfaring, tror jeg faktisk vi skal våge å tenke at selv statsministeren vår påvirkes av de nevnte mekanismer.

Med Listhaugs sorti har regjeringen gått på et sviende tap. Tiden vil vise om dette bare er et forbigående tilbakeslag eller begynnelsen på alvorligere problemer. Min spådom er at det langsiktige utfallet dette avhenger av hvorvidt regjeringen, og spesielt Solberg, fortsetter å regjere i en tilstand av lojal underdanighet til venstresidens moral-ideologiske hegemoni, eller om den tar septeret i egen hånd og yter intellektuell, moralsk og åndelig motstand mot dette skrekkregimet, som det i sannhet er. Det vil ikke holde å bare administrere landet med praktisk, forretningsmessig klokskap, her trengs en omveltning i samfunnets overbygning.

Neste gang ulvene tuter, bør Solberg ha en plan.

 

Jens Tomas Anfindsen (dr.philos.)