Sakset/Fra hofta


Foto: Tore Sætre / Wikimedia Commons.

 

Etter noen av de mest absurde dagene i Norges moderne politiske historie har altså Sylvi Listhaug valgt å trekke seg som justisminister. På den måten forhindrer hun å sette regjeringen i fare, og hun legger ikke dens skjebne i hendene på Knut Arild Hareide.

Det er isolert sett fornuftige beveggrunner, og regjeringen høster også den fordelen at hun får opposisjonen til å se ut som skrikerunger, om enn de dessverre klarte å skrike seg til viljen sin.

Selv vil hun dessuten kunne opptre i en friere rolle som partipolitiker og parlamentariker, uten å være bundet på den måten man uunngåelig blir i et statsrådskollegium. Vi kan allerede nå øyne konturene av et sterkt comeback. Listhaug er ung, og kan utmerket godt være politiker i tredve år til.

Offisielt er avgangen hennes egen avgjørelse, men det er lett å tenke seg at det ikke nødvendigvis fortonet seg slik i kulissene. For selv om Erna Solberg sa at hun hadde full tillit til justisministeren, var det åpenbart at misnøyen med the Sylvi gikk langt inn i hennes egne rekker.

Den store taktiske bommerten fra statsministerens side var å insistere på at Listhaug skulle be om unnskyldning for å ha kommet med en helt kurant politisk ytring. Dette var et feilgrep på mange plan.

Reaksjonen var et klart svakhetstegn, en sprekk i festningsmuren som Arbeiderpartiets politiske strateger lett kunne gjøre til et hull. Men det er tale om en dobbel svakhet, for en mer kontant opptreden ville også ha holdt orden i hennes egne rekker.

Slik som det gikk, ser det nesten ut som om hun gav etter for ultraliberalistfløyen i Høyre – som om perifere skikkelser som Nils August Andresen og Kristin Clemet, representanter for en ideologi i tilbakegang, var et slags overhus i partiet.

Den største feilen er at hun på denne måten gir Ap en slags rett til å overprøve politiske ytringer etter de følelsesmessige standarder partiet måtte finne for godt å bruke med 22. juli som brekkstang. Det er som om deler av Høyre nesten finner en masochistisk glede i å være underkastet dette regimet i flerkulturens tjeneste. Erna har uansett knesatt et prinsipp om at fornuften kan ofres for følelsene.

Skjønt, hvilke følelser. Det er absolutt ingen hensynsfullhet overfor ofrene eller de etterlatte etter 22. juli i dette spillet. Vi er vitne til en ren instrumentalisering av det som skjedde. Med George Goodings undersøkelser er dette blitt enda klarere enn før. Det blir ikke så lett å bruke det trikset flere ganger.

For velgerne vil det også bli klarere at opposisjonen ikke gjorde noen heldig figur. Avgangen skyldes angivelig at Listhaug var verbalt ufin, men selv har hun fått mange flere ufinheter i retur. De standardene hun må bøye seg for, gjelder ikke for venstresiden.

Opposisjonen har derfor vunnet en Pyrrhos-seier. Og derfor er ikke dette et adjø for Listhaug, men snarere et «på gjensyn».

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!