Gjesteskribent

Bildet: Forsiden av Aftenposten. Støre kommenterer Giskes overtramp.

Den 14. mars kunne NRK melde at statsminister Solberg på vegne av Regjeringen ber om unnskyldning for justisminister Listhaugs facebook-post, der hun kritiserer Arbeiderpartiets standpunkt i et alvorlig sikkerhets- og beredskapspolitisk spørsmål.  Kritikken av Arbeiderpartiet har sin bakgrunn i at partiet akter å stemme mot Regjeringens forslag om å innføre en ny paragraf 26 B i statsborgerloven, en bestemmelse som ville gitt forvaltningen adgang til å frata mistenkte terrorister statsborgerskap uten å gå veien om domstolen.  I sin kritikk av Arbeiderpartiet hevdet justisministeren at partiet setter terroristers rettssikkerhet foran nasjonens sikkerhet.  Justisministerens facebook-innlegg ble lagt ut dagen etter at Arbeiderpartiets standpunkt ble klart, og samme dag som en film om Utøya-terroren hadde premiere på norske kinoer.

Jeg vil ikke her gå inn på de nærmere omstendigheter knyttet til lovforslaget.  Det henvises bare til Faktisk.no’s «faktasjekk» av saken, som etter min mening gir en – i alle fall til Faktisk.no å være – informativ redegjørelse for forholdet.  Jeg vil heller ikke gå nærmere inn på de reaksjoner Listhaugs innlegg har vakt, reaksjoner som bærer mer preg av selvsving enn opplyst debatt.  I det følgende vil jeg konsentrere meg om Solbergs beklagelse, en beklagelse som vil kunne få skjebnesvangre konsekvenser.

Selv om terroraksjonene den 22. juli 2011 var et alvorlig angrep på det norske demokratiet, ble Arbeiderpartiet generelt og AUF spesielt i særlig grad rammet av massemorderens handlinger; handlinger som ikke bare i seg selv er uhyrlige, men hvis motiv åpenbart var begrunnet i alvorlige vrangforestillinger.  Dette bekreftes av den ene av de to mentalundersøkelsene av Breivik, som var den eneste av de to rapporter som ble godkjent av den rettsmedisinske kommisjon.

Det er altså ingen tvil om at Arbeiderpartiet har lidt stor urett i forbindelse med terroranslagene.  Men det å ha lidt urett og/eller være offer for kriminelle handlinger bør ikke ha noen som helst innvirkning på en debatt om livsviktige forhold for en nasjon.

Det er symptomatisk for en følelsesladet tid som vår, at personer, grupper og nasjoner som har vært ofre i en eller annen form har brukt den urett de har lidd til å forsøke å skjerme seg fra kritikk av holdninger og handlinger i ettertid.  Vi har sett det i tilfellet Midt-Østen, der enkelte representanter for staten Israel eller sionistiske lobbyister har holdt holocaust opp foran seg som skjold når staten Israels behandling av palestinaraberne har vært gjenstand for berettiget kritikk.  Vi har også sett det i USA.  Terrorangrepene i 2001 førte til innmarsjen i Afghanistan og invasjonen av Irak; krigshandlinger som har hatt de alvorligste konsekvenser for stabiliteten i regionen.  USA har med rette vært utsatt for kritikk av så vel krigene som for omfattende bruk av tortur og vilkårlig fengsling, en kritikk som til tider har blitt avfeid med at nasjonen hadde vært utsatt for angrep, og at kritikk av amerikansk handlemåte således var utidig.

En trenger imidlertid ikke dra utenlands for å finne eksempler på dette.  For hvem kjenner vel ikke de etter hvert så utslitte fraser om at kritikk av ethvert forhold ved islamsk religionsutøvelse eller kulturelt betinget negativ sosial kontroll er rasisme, under henvisning til at det vitterlig finnes enkelte rasister som også målbærer denne kritikken.

Offentlige myndigheters aller viktigste oppgave er å sørge for borgernes sikkerhet.  En kan være uenig om virkemidlene, men dette er og bør være det absolutt overordnede mål.  Det er vel og bra med kulturelle nybygg i milliardklassen, fulle svømmebasseng, nynorsk i radio og lovfestet rett til fri på 1. mai, men alt dette blir petitesser i sammenligning med å kunne være sikret så godt som råd er mot voldelige anslag mot en selv og sine nærmeste.  De sikkerhets- og beredskapspolitiske disposisjoner myndighetene foretar seg, må være forankret i om ikke enstemmighet, så i alle fall en felles tro på at myndighetene tar de sikkerhetstrusler nasjonen til en hver tid står overfor alvorlig.  For å oppnå denne felles forståelse, fordres en levende debatt om de virkemidler som skal tas i bruk for å nå disse mål.  En slik debatt blir illusorisk dersom enkelte debattdeltagere mener seg fritatt fra å få gehalten i sine standpunkter prøvet, under henvisning til at de har vært utsatt for forbrytelser eller på annen måte har lidt urett, og at kritikk av dem som sådan er utidig.  Det blir meget alvorlig dersom denne «gruppe» består av hele det største opposisjonsparti og alle dets om lag 50.000 betalende medlemmer.

Det er både menneskelig og forståelig, i alle fall av og til, å ønske seg fritatt fra imøtegåelse.  Men særlig klokt eller respektfullt overfor siviliserte nasjoners interne demokratiske prosjekt er det ikke.  Det er imidlertid grunn til å være bekymret for en utvikling der «utsatte grupper» mener seg immune mot enhver kritikk, under henvisning til selveste statsministeren.

Det er ingen grunn til å tro at statsministeren ønsker en slik utvikling.  Jeg er overbevist om at Erna Solberg, som den erfarne og dyktige statskvinne hun vitterlig er, så unnskyldningen som den eneste måten å komme seg ut av en situasjon på, som kunne ha satt Regjeringens fortsatte eksistens i fare.  (Både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har antydet mistillitsforslag.)  Således forbauser det meg at statsministeren tydeligvis ikke er klar over sannsynlige konsekvenser av å gi etter for det utilbørlige press hun og hennes regjering har vært utsatt for i denne saken.  Blir statsministerens ord tillagt den vekt de utvilsomt har, vil det bli tilnærmet umulig å diskutere sikkerhets- og beredskapspolitikk med Arbeiderpartiet i det offentlige rom.  Og, for å sitere en gammel sangtekst, «vem är det som tjänar på det?»  I alle fall ikke den offentlige samtale.

Store deler av det etablerte kommentariat ønsker statsministerens unnskyldning velkommen. De behandler allerede «utsatte grupper» hensynsfullt. Men debatten om disse viktige spørsmålene vil ikke dø hen, tvert imot.  Istedenfor å foregå i avisspaltene, i radio og på TV, hvor man vil fortsette å gli rundt på gummisåler for ikke å såre særlig verneverdige grupperinger, vil den bli flyttet til andre arenaer, les: sosiale medier.  Forskning viser at internettets såkalte ekkokamre er til stede som premiss for den offentlige debatt. Vi mennesker er nå en gang slik at vi har det med å menge oss med våre egne meningsfeller.  Dette vil kunne føre til at debatten, om det ikke går for langt, kan gå varm, fordi den ikke tilføres standpunkter utenfor det opprinnelige miljøet.

For igjen å vende tilbake til Listhaug:  Justisministeren feiler åpenbart i sin kritikk, idet Arbeiderpartiet uomtvistelig stemte for innføring av ny paragraf 26 a i statsborgerloven.  Dette er en bestemmelse som vil kunne medføre at terrorister med dobbelt statsborgerskap kan miste sitt norske statsborgerskap.  Jeg har ikke kunnskaper nok om emnet til å vurdere om dette er tilstrekkelig med tanke på målene som skal oppnås, men det er et temmelig stivt stykke å antyde at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers enn nasjonens sikkerhet, fordi de er skeptiske til at man skal kunne miste sitt doble statsborgerskap ved et enkeltvedtak av forvaltningen.  På den annen side:  Politikk er ferskvare.  Justisministeren ventet til Arbeiderpartiets standpunkt til § 26 b var klart, og den offentlige debatt kan ikke styres av hvilke filmer som til enhver tid vises på norske kinoer.  På lang sikt vil heller ikke Arbeiderpartiet, som man jo må anta er interessert i en offentlig samtale også om disse tingene, tjene på dette.  Det er her jeg mener statsministeren har feilbedømt situasjonen.

Bør så Listhaug gå av?  Jeg er usikker.  Selv om Listhaug som nevnt gikk altfor langt, var det Arbeiderpartiet som bragte inn 22. juli som element i debatten.  Dersom statsministerens unnskyldning fører til oppfatning om politisk immunitet i sikkerhetsspørsmål  for Arbeiderpartiets del, er dette en situasjon en justisminister fra Fremskrittspartiet ikke kan leve med.  Skjer det, bør ikke bare justisministeren, men også Fremskrittspartiet gå ut av regjeringen.  Da kan ikke partiet lenger påta seg ansvaret for utviklingen i Norge.  Da må dette ansvaret overlates til politikere som er mer interessert i å ha det koselig enn å ta innover seg at vi lever i en urolig og uoversiktlig verden, der diskusjon er viktigere enn noen gang før.

Eivind Knudsen

Advokat

Bærum