Kommentar

Bilde: Steven Spielberg er Demokrat-tilhenger og liberaler, men han har laget filmer og medvirket som produsent i serier som motsier politikken han selv står for. Både Saving Private Ryan og the Pacific forteller hva krig er. Spielberg får frem hva disse unge mennene ble bedt om å gjøre og de som sendte dem ut må spørre seg: Hvordan kan vi be dem gjøre dette? Hvor mange kan vi ofre? Det er det demokratier gjør. De tar de ultimative valg når de må og står løpet ut.

Den som skal dekke Donald Trump på en redelig måte må gjøre to ting: Vedkommende må både fordøye ufattelige mengder stoff om Trump i MSM som alle, i Norge uten unntak, er vinklet negativt. Dvs de er selektive og anti-Trump.

Dette har aldri skjedd før at et stort segment av eliten går til krig mot en demokratisk valgt leder. Men når man kjenner den ideologiske ballasten til aktørene, blir det mer forståelig. Anti-Trump  markerer en bane – et trajectory: De gamle 68’erne ender opp som motstandere av garanten for Vestens frihet. Den samme frihet de nyter godt av selv. Dette har vært essensen av ungdomsopprøret helt fra begynnelsen.

Det vi er inne i og bare ser begynnelsen på er en enorm korreksjon. Historien tillater ikke at de ledende lag opphever de lover som den har satt: At frihet er bundet av visse lover, som ikke kan oppheves uten fatale følger.

Man kan ikke oppheve årsak og virkning.

Vi kan allerede høre 68-ernes latter: Skulle historien ha lover man ikke kan bryte? Men alt er jo mulig! Norge er i gang med å lage verdens mest multikulturelle samfunn! Det er drøm som blir virkelighet. Utallige representanter står opp og vitner om denne drømmen, omtrent som på bedehusene i gamle dager. Terje Tvedt punkterer denne drømmen i boken Det internasjonale gjennombruddet. Den viser nettopp at den norske eliten har ignorert elementære innsikter i historie og kultur. Man tror man kan oppheve ikke bare vår egen kultur og historie, men samtidig la de som kommer hit beholde sin.

Det er den ultimate drøm. Er det rart det blir et mareritt?

Free lunch

Amerikansk har uttrykket There is no free lunch. Essensen av 68’er-kulturen er det motsatte: Lunchen er gratis. De har nå også fått det for seg at den skal deles av alle. Hele verden skal inviteres til vårt «smørgåsbord».

Hvor dypt denne free lunch-holdningen stikker, får vi daglig demonstrert. Pensjonsforliket i helgen ble rost av arbeidstakerne. Mandag morgen kan Stein Lier Hansen fortelle at man har gjort en reform i offentlig sektor som gjør det umulig for privat sektor å holde igjen. AS Norge har ikke råd til generøse pensjonsordninger når premissene for pensjon er sprengt: Da Folketrygden ble innført med 67-årsgrense levde folk en syv-åtte år etter at de gikk av. Idag lever de 20-30 år lenger. Ingen kunne forutsett det. Men nå vet vi det. Likevel fortsetter vi som om ingenting har hendt og eldre har begynte å oppføre seg som om de var i den annen pubertetsalder. Bekymringsløse.

Samtidig går antallet av yrkesaktive per pensjonist og ufør ned. I dag våkner vi til at Erik Bruce i Nordea sier at Norge kan komme til å ligne på en fraflyttet bygd. Bakgrunnen er de lave fødselstallene. Men ingen – aller minst NRK – spør hvorfor Jeppe drikker, dvs hvorfor kvinnene velger ikke å føde. Igår var det en jordmor som sa at kvinner tar lengre utdannelse. Staten må inn med finansiering! Ingen vil snakke om en annen form for me-too-kultur, den som gjør at kvinner ikke vil ha barn eller nedprioriterer det til det er for sent. Eller enda verre: Som bevisst eller underbevisst har forutanelser om fremtiden som gjør at de ikke vil sette barn til verden.

At Norge skulle ligne på en fraflyttet bygd er en punchline som roper på mer innvandring. Men en kvinnelig forsker våget å si i en kommentar at innvandringen ikke har løst problemene på arbeidsmarkedet. «Vi» trodde det skulle gjøre det, men innvandrerne er blitt stående utenfor, sa hun. Modig.

Hvis man lytter nøye er det mulig å connect the dots. Men det krever en aktiv motstand. Det er sunt for sjelen og holder den kritiske sans våken.

En meter er en meter

Stein Lier Hansen er representant for en kultur som det blir stadig mindre av: Mennesker som vet at det finnes standarder, og de må man respektere ellers går det galt. Standard er et annet ord for «grense», visse ting har et mål. Alt har et mål. Et øyemål. Folk med praktisk erfaring kunne fortelle et ungt menneske: En meter er en meter. Du kan ikke forlenge den til 1.10. Slike «møter» var noe man husket. Det tok lang tid før man forsto rekkevidden av dem.

68’erne trodde triumfalistisk på det motsatte: Vi satte vår egen standard. Det var vårt frigjøringsprosjekt. Vi kunne tøye strikken akkurat som vi ville: Friheten var grenseløs.

Nå kommer tilbakeslaget og det blir brutalt. NRK er full av 68’ere. Det er 68’er-kulturens høyborg. De har dessuten sugerøret ned i statskassen – og med 6 milliarder i året kan man tillate seg å strekke strikken noen år til.

SAKA

For å skaffe seg legitimitet må NRK ha en Sak. Ikke en sak, men SAKA. På 60-tallet var det kampen mot Vietnam-krigen. Nå er vil tilbake der vi var: Kampen er igjen mot USA.

For å få det til må det lyves en hel masse. Den som skal dekke Trump og USA må gjøre dobbelt arbeid. Man må både dekke fake news NRK og CNN, New York Times og Washington Post, og sette seg inn i hvor de lyver og om det finnes helt andre sider.

I USA har vi Sean Hannity, Tucker Carlson, Laura Ingraham, Carl Levin, dailycaller.com, washingtonexaminer.com, nationalreview.com og Wall Street Journal som beskriver en virkelighet som ikke er på radaren til norske medier. Den finnes ikke annet enn i fordreid form. I USAs største avis er det Demokratenes Russia collusion som er en ongoing story. Norsk redaksjoner er i dag ikke i stand til å forstå hva det handler om.

Dette truer norske interesser og Norges sikkerhet. Det truer forholdet til vår viktigste allierte, og aller verst: Det viser at det er noe galt med vår virkelighetsoppfatning.

Det gjør det mulig å si sprøyt som at Norge vil bli som en fraflyttet bygd, etter at vi nettopp har hørt at antallet med utenlandsk bakgrunn snart tipper én million.

Hvis de nåværende trender fortsetter vil nordmenn være i mindretall i eget land en gang over midten av århundret. Det er den bitre sannheten NRK forsøker å tildekke, sammen med VG og andre fake news-medier.

Det er klart vi trenger høye pensjoner for å døyve smerten ved å miste sitt land.

Helvete på jord og hinsides

Hvis man ikke har noen barn eller barnebarn å bekymre seg for, kan man drukne sine sorger i velstand.

Men så var det slutten. The End. Det er rart med det. Om vi ikke har bekymret oss for de som kommer etter oss, er Døden en ubuden gjest som før eller siden banker på vår dør. Hvor havner vi etter at han har tatt oss? I himmel eller Helvete? Kanskje slike tanker melder seg? Vi ser eksempler på Helevete i dagens Vest-Europa, vi trenger ikke gå til Syria. Kanskje det finnes et Helvete likevel. Kanskje Helvete er en reell mulighet?

Det er slike forestillinger man hadde før, da Helvete var en håndfast realitet. Skulle vi ikke erkjenne at det finnes en korrespondanse mellom Helvete på jord og hinsides?

Vi hadde råd til å avskaffe det hinsidige fordi vi hadde avskaffet det dennsidige.

Nå har free lunch-kulturen skaffet oss et samfunn hvor det dukker opp stadig flere tilfeller av helvete. Det går ikke an å lukke øynene for det. Ansiktene til Dagsrevyens ankere forteller oss at det koster mer og mer å lyve om noe vi alle ser rundt oss.

Krig som læremester

I USA har man en oppskrift på hvordan man stanser et slik alt-er-gratis-kalas, et system som ikke klarer å sette grenser. Det heter: The buck stops here.

Det var Harry Truman som brukte det. Han som slapp bomben over Hiroshima og Nagasaki. Igjen et eksempel på brutale amerikanere!

Krigen hadde vært en forferdelig læremester. Det amerikanske gutter måtte gjennomgå når de erobret øy for øya fra japanerne, var så blodig og brutalt at valget ga seg selv: Et våpen som ville avslutte krigen.

I dag er dette valget moralsk tvilsomt, fordi vi lever på oppofrelser vi aldri har trengt å gjøre.

Men vi står foran samme oppgjør som før annen verdenskrig, og det tok uhyggelig lang tid og uhyggelig store ofre, før den frie verden klarte å si:

The Buck Stops Here!

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» her.