Sakset/Fra hofta

Tildelingen av Fredsprisen til Barack Obama bærer Thorbjørn Jaglands umiskjennelige merke. Torsdag sto Jagland foran kamera og smilte lurt: han trodde alle – hele verden – kom til å bli fornøyd med årets fredspris. Vi som satt foran TV tenkte: han kan umulig mene Barack Obama. Det ville være for opplagt, for lettvint. Men ikke for Thorbjørn Jagland.

Jagland har vist at han lever i sin egen verden. Man vet aldri helt hvor han hopper. Hvordan han har fått resten av komiteen med seg på denne tildelingen, er vanskelig å forstå.

Ute i den store verden ryster man på hodet: Obama får prisen på løfter, inspirasjon og håp. Men en person som innehar verdens mektigste embete bør kanskje bedømmes etter sine resultater? Eller gjør man unntak for Obama, befinner han seg i en egen kategori? Embetsførselen så langt viser noe annet: den viser at Obama er fanget av de samme politiske realiteter som alle andre. Han kan ikke utrettte mirakler. Han kan ikke gå på vannet.

Men det ser det ut til at mannen fra Lier tror: Obama behandles som Messias. Er det sunt?

Det kan stille den type overspente forventninger som intet levende menneske kan innfri, og dermed bidra til en skuffelse som er urettferdig. Vi aner allerede en slik skuffelse blant de politisk korrekte. NRKs Joar Hoel Larsen snakket nettopp om at Obama er øverstkommanderende for styrker som hver dag «lemlester kvinner og barn».

Aps partisekretær Raymond Johansen og mange andre snakket om at Obama ikke har «levert». Dette er politisk sjargong. Levert hva? Obama har valgt som alle andre. Han har
avlyst rakettskjoldet i Polen og Tsjekkoslovakia, for å oppnå russisk samarbeid mot Iran. Han avslo å møte Dalai Lama nylig, samarbeidet med Kina er viktigere. Mange slike valg danner et mønster som forteller hvem Obama er. Men vi vet det foreløpig ikke. Derfor er Nobelkomiteens valg tåpelig.

Fredsprisen «before the fact» kan tenkes å virke negativt for Obama. Hans stab er delt i to: en mer venstreliberal fløy som ønsker å trappe ned i Afghanistan og trekke USA raskere ut av Irak, stenge Guantanamo, legge større press på Israel og være mer lydhør for den muslimske verden.

Mot dette står en pragmatisk fløy. Øverstkommanderende i Afghanistan Stanley McChrystal sa det brutalt under talen i London: Det går ikke an å begrense brannen til halve huset. Hvis man trekker seg ut vil hele huset brenne ned.

Nordmenn har fått problemer med å forstå Obamas politikk fordi våre hjemlige forståsegpåere opererer med en terminologi som ikke er dekkende: den pragmatiske, tøffe liberaleren, av typen Richard Holbrooke, eller militære som McChrystal og David Petreaeus, har vi ikke begreper som dekker.

Obama har ikke gitt svar på hvor han står. Han ønsker ikke å være en ny Carter, han ønsker å være smart. I krig er det fienden som dikterer strategien. Ting tyder på at Obama vrir seg og ikke liker den bitre medisinen hans militære foreskriver. Men det kan være han er smart nok til å ta den likevel.

For politisk korrekte nordmenn er det uforenlig å føre krig og ville fred. Man kan ikke forestille seg at veien til fred går gjenenom krig, og slett ikke hvis krigen føres mot muslimer. Obama har vist at han kan og vil. Kairo-talen var ingen appeasement, nødvendigvis. Men samarbeidet med Egypt i FNs Menneskerettsråd om å skjerme religion mot kritikk er bekymringsfullt. Her leker Obama med ilden.

Det politisk korrekte skyr den pragmatiske tillempingen som er politikkens vesen. Derfor blir den ofte «elegant», dvs vil det umulige. Men det kan bli som å springe ut av vinduet. Det er ikke det Yes, we can, betyr. Her foreligger en stor misforståelse på norsk side. I den norske naivismen betyr «yes, we can» noe utopisk. Det lyder som en bekreftelse av dialog-kulturen. Noen har også ment at Norge har vært foregangsland for Obamas politikk, og egentlig vært først ute. Men dette er å gå glipp av et helt vesentlig element: USA og Obama viker ikke tilbake for å bruke makt og om nødvendig vold. Det er derimot utenkelig for den norske naivismen.

Her er det Norge som melder seg ut av verden. Nobelkomiteens tildeling faller derfor mellom to stoler: man belønner noe som ikke er skjedd, og svikter et viktig kriterium. Man går over i Ersatz-politikken: man belønner det man selv håper skal skje, dvs. man belønner egentlig seg selv og sin egen fromhet og idealisme.

Jagland belønner et bilde av Obama, men er dette bildet realistisk? Lar det seg skille fra Jagland og det offisielle Norges selvbilde? Er det egentlig snakk om en selvforelskelse? En form for politisk narsissme; slik vi ønsker at verden skal være.

Tildelingen sier mye mer om tilstanden til dagens offisielle Norge enn det gjør om Obama. Obama er et menneske av kjøtt og blod. Jagland og Nobelkomiteen produserer varm luft og hildringer. Alt som fordamper i kontakt med virkeligheten.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også