Kultur

Kunstfotografen Dag Alveng, for tiden med separatutstilling på Henie Onstads kunstsenter, er ikke bare interessert i fotografi, han brenner også for sjakk og sjakkens verdensmestere. Alveng har endog reist rundt i verden for å fotografere gravstedene til de store sjakkmesterne, og hans interesse for sjakkspillet har på denne utstillingen fått en spesiell vri, nemlig i samme kunstsenter å arrangere et uoffisielt sjakk-VM i Fischer Random Chess der Magnus Carlsen utfordrer regjerende verdensmester Hikaru Nakamura.

Nå har jeg ikke sett Alvengs fotoutstilling, derimot følger jeg intenst med i sjakkspillet og de finurlige trekkene til Carlsen og Nakamura. Men vi som følger spillet på TV slipper allikevel ikke unna et fotografi av Dag Alveng. Det viser den triste gravstøtten til sjakklegenden Bobby Fischer, slik han nå hviler i en kirkegård på Island. Fotokunstneren ville gjerne ha den berømte sjakkmesteren Fischer «nærværende» for å hedre stormesterens minne. Derfor er dette fotografiet av den traurige gravstøtten blitt plassert som et permanent bakteppe for sjakkspillerne og TV-seerne.

Det finnes sikkert mange mer oppbyggelige fotografier av sjakkmesteren Bobby Fischer, som ville ha hedret hans minne på en bedre måte, enn gravstøtten. Men kunstfotografen hadde ikke annet å tilby enn sitt eget foto av Fischers gravsted, så hvorfor ikke minnes hans død under hele turneringen? Det er altså den døde Bobby Fischers grav TV-seerne må betrakte under hele turneringen, et dødssymbol som også Carlsen og Nakamura må ha present ved hvert resonnement og trekk i spillet.

La meg si det i klartekst: kunstfotografen har her påtvunget de to sjakkspillerne et dominerende dødssymbol som uansett turneringens utfall, seier eller tap, betyr en dødelig utgang. Kunstfotografen må være ganske tett i pappen når han henger et foto av Fischers grav som symbolsk «følgesvenn» for sjakkspillerne under hele spillets gang. Motiv og billedplasseringen er slik sett et stykke «memento mori» (husk du skal dø), og er vel aldri noen gang i historien blitt benyttet på den måten, mens striden og kampene pågår.

Det er først etter kampen, når seieren er klar og triumfferden pågår, at en slave, under ferden og folkets hyllest, hvisket seierherren i øret: Memento mori. Hvis noen hadde ymtet noe slikt mens de romerske keiserne gjennomførte sine slag, og på det vis undergravet kampmoralen, ville vedkommende raskt ha blitt et hode kortere. For her dreier det seg om kampmoral og seiersvilje og da bør man ikke svekke viljen til seier ved å påtvinge de kjempende et dødssymbol, slik kunstfotografen har gjort med sjakkspillerne på Henie Onstads Kunstsenter.

Nå er nok ikke Dag Alveng den kvikkeste gutten i klassen. Med sitt avfotograferte gravsted som symbolsk memento har han faktisk demonstrert en hodeløs handling, som ikke bare kompromitterer egen forstand, men også insisterer på at det er hans fotografi vi skal beundre i den TV-sendte turneringen. Se! Jeg er en like stor mester på mitt felt som Carlsen og Nakamura. Så selvsentrert og tankeløst som dette foto-opplegget har vært, trenger man ikke å halshugge Alveng, selv om det bare er intellektuelt. Det har han allerede klart selv.