Sakset/Fra hofta

Den tyske sopranen Annette Dasch i rollen som Elsa von Brabant i en prøve på Lohengrin av Richard Wagner i Bayreuth, 17 juli 2010. Foto: Michaela Rehle / Reuters / Scanpix

Jeg funderer litt rundt hvordan det sosiale eksperimentet som skjer i Europa kunne være mulig. Det er jo egentlig ganske radikalt. Å slippe inn totalt annerledes tenkende kulturer uten betenkeligheter. Selv en middels begavet person må forstå at dette eksperimentet ville kunne bety store sosiale konflikter. Like mye som det kan bety endring av velferdsstaten.

Det blir enda mer underlig når vi innser at det er gjennomført av et knippe mennesker som har fått carte blanche til å gjennomføre en samfunnsendring som er så dramatisk at det i verste fall kan få demokratiet til å slå sprekker. Vi reagerer ikke engang når det innføres begrensinger på ytringsfriheten. Nei, heller står vi tillitsfulle på sidelinjen og tenker på neste post på Instagram og Facebook. Vi er jo oppdratt som ekte sosialister, er vi ikke?

Eller er du en av dem som ser at noe er rart med den multikuturelle fortellingen og at den tilliten som er gitt er misbrukt? At demokratiet som du trodde var et rammeverk for diskusjoner og fornuftige løsninger viste seg å være det motsatte? At du er utesperret fra reell innflytelse på de dramatiske endringene som skjer.

Ser du at multikulturens riddere og voktere som viser tydelige tegn på underkastelse og underdanighet til systemet er dominerende og brutale mot alt utenfor systemet – dvs opposisjonen? Det er som en sosialantropologisk operaforestilling når nasjonalstaten dekonstrueres – voldsomt som Wagner. Og når tonene ebber ut, ser vi at vi ikke har noen som helst beskyttelse mot disse som utfordrer demokratiet.