Sakset/Fra hofta

Bilde: Hillary Clinton ser på Obama snakke i Det hvite hus 28. november 2012. Allerede den gang så hun gammel ut. Fire år senere så det ut som om hun ikke hadde fysikk til å bli president. Hvorfor trakk Obama i trådene så hun ble frikjent for alvorlige forbrytelser? Trolig fordi en tiltale ikke bare ville fratatt USA hans etterfølger, men også kastet mørke skygger over hans egen periode, som ifølge mediene var uten skandaler. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

Barack Obama har hittil stått i bakgrunn for skandalen rundt Hillary Clinton. Nå rykker han frem som den som sørget for at det ikke ble reist tiltale mot henne.

Det var ikke justisdepartementet eller FBI som skånet Hillary, det var presidenten selv, skriver tidligere statsadvokat Andrew McCarhty i National Review.

Obama kunne ikke risikere at det kom frem at han hadde delt regjeringsdokumenter med utenriksministeren på hennes private e-postserver og via private e-postkonti, og det attpåtil mens Hillary var på besøk i et ikke-vennligsinnet land: Russland.

Disse opplysningene fremgår av FBI-dokumenter:

The decision was inevitable. Obama, using a pseudonymous email account, had repeatedly communicated with Secretary Clinton over her private, non-secure email account. These emails must have involved some classified information, given the nature of consultations between presidents and secretaries of state, the broad outlines of Obama’s own executive order defining classified intelligence (see EO 13526, section 1.4), and the fact that the Obama administration adamantly refused to disclose the Clinton–Obama emails. If classified information was mishandled, it was necessarily mishandled on both ends of these email exchanges.

Selv FBI innrømmet at Hillary hadde være ekstremt uforsiktig med hemmeligstemplet materiale, noe av det så hemmelig at dokumentene bare kunne leses i spesialinnredede rom. Hillary lot dem flyte rundt. FBI har selv skrevet at utenlandske tjenester har hatt tilgang til e-postserveren.

Hvis Hillary ble tiltalt, ville det kommet frem at presidenten var medskyldig. Hvordan unngå dét? Ved at det på forhånd ble bestemt at det ikke skulle bli noen tiltale.

Alt var avtalt spill. Det forklarer hvorfor FBI-sjef James Comey begynte å sende rundt utkast til frikjennelse to måneder før «etterforskningen» begynte. Det foregikk ingen etterforskning. Da Hillary stilte til avhør, var dette bare en formalitet.

Det er en fascinerende historie McCarthy forteller. Vi har trodd at skurken var Hillary og hennes medspillere, og at Obama spilte en passiv, tilbaketrukket rolle. Men slik var det ikke. Obama trakk i trådene.

At han korresponderte med Hillary på hennes private system, fremkommer i et brev leder av Senatets sikkerhetskomite, Ron Johnson (R-Wis), skrev til FBI sist helg. Der siterer Johnson fra et utkast Comey skrev, datert 30. juni 2016. Her heter det:

We also assess that Secretary Clinton’s use of a personal email domain was both known by a large number of people and readily apparent. She also used her personal email extensively while outside the United States, including from the territory of sophisticated adversaries. That use included an email exchange with the President while Secretary Clinton was on the territory of such an adversary. [Emphasis added.] Given that combination of factors, we assess it is possible that hostile actors gained access to Secretary Clinton’s personal email account.

Hvilket land dette var, fremkommer i en note i FBI-referatet fra intervjuet med Hillary:

I note that the FBI’s report of its eventual interview of Clinton contains a cryptic reference to a July 1, 2012, email that Clinton sent from Russia to Obama’s email address. See report, page 2.)

Men da dette utkastet ble sendt ut på en høringsrunde blant toppledelsen i FBI, var Obamas navn erstattet med «another senior government official».

En slik tilslørt omtale ville ansporet journalister til å finne ut hvem denne senior-tjenestemannen var. Men referansen ble strøket.

Med tanke på alvorlighetsgraden var det likevel oppsiktsvekkende at Comey sa at andre lands tjenester kunne lese utenriksministerens e-poster som en åpen bok.

We also assess that Secretary Clinton’s use of a personal e-mail domain was both known by a large number of people and readily apparent. She also used her personal e-mail extensively while outside the United States, including sending and receiving work-related e-mails in the territory of sophisticated adversaries. [Emphasis added.] Given that combination of factors, we assess it is possible that hostile actors gained access to Secretary Clinton’s personal e-mail account.

Når presidenter lyver, får det store konsekvenser. Staben må tenke på alle mulige eventualiteter for at sjefen ikke skal bli avslørt. I Obamas tilfelle hadde han offentlig sagt at han ikke visste om e-postserveren før New York Times avslørte den i mars 2016.

On March 4, just after the New York Times broke the news about Clinton’s email practices at the State Department, John Podesta (a top Obama adviser and Clinton’s campaign chairman) emailed Cheryl Mills (Clinton’s confidant and top aide in the Obama State Department) to suggest that Clinton’s “emails to and from potus” should be “held” — i.e., not disclosed — because “that’s the heart of his exec privilege.” At the time, the House committee investigating the Benghazi jihadist attack was pressing for production of Clinton’s emails.

As his counselors grappled with how to address his own involvement in Clinton’s misconduct, Obama deceptively told CBS News in a March 7 interview that he had found out about Clinton’s use of personal email to conduct State Department business “the same time everybody else learned it through news reports.” Perhaps he was confident that, because he had used an alias in communicating with Clinton, his emails to and from her — estimated to number around 20 — would remain undiscovered.

Hillarys nære medarbeider Cheryl Mills slo alarm: Hvis e-postene kom ut, ville de bevise at Hillary brukte en privat konto, og dét ville slå tilbake på Obama.

“We need to clean this up — he has emails from her — they do not say state.gov.” (That is, Obama had emails from Clinton, which he had to know were from a private account since her address did not end in “@state.gov” as State Department emails do.)

Andy McCarthy spør: So how did Obama and his helpers “clean this up”?

Obama påberopte seg en presidents konfidensialitet i kommunikasjon med sine rådgivere. Dette var executive privilege – i Richard Nixons ånd.

With the media content to play along, this had a twofold benefit: Obama was able (1) to sidestep disclosure without acknowledging that the emails contained classified information, and (2) to avoid using the term “executive privilege” — with all its dark Watergate connotations — even though that was precisely what he was invoking.

I en kriminalsak ville kommunikasjonen kommet for en dag. Men hvem nevnte kriminalitet? Det skulle ikke bli noen etterforskning, ingen tiltale og ingen sak. Det hele var avtalt spill.

Fordi mediene behandlet Obama som sin yndling, var det få som turde å bruke vanlig sunn fornuft. Obama kunne slippe unna med å si at fordi Hillary ikke mente å skade statens interesser, var det ingen sak. Et slikt prinsipp ville gjort rettsvesenet til en farse. Motiv spiller ingen rolle?

Den objektive handlingen, ansvaret, var hevet over tvil. Ingen av Hillarys undersåtter ville sluppet unna med slik «ekstrem skjødesløshet».

In April 2016, in another nationally televised interview, Obama made clear that he did not want Clinton to be indicted. His rationale was a legally frivolous straw man: Clinton had not intended to harm national security. This was not an element of the felony offenses she had committed; nor was it in dispute. No matter: Obama’s analysis was the stated view of the chief executive. If, as was sure to happen, his subordinates in the executive law-enforcement agencies conformed their decisions to his stated view, there would be no prosecution.

Det var på denne tid justisminister Loretta Lynch ba FBI-sjef James Comey slutte å si «etterforskningen av Clinton». Det skulle hete «the matter», saken.

Den 27. juni hadde hun og Bill Clinton et møte på flyplassen i Phoenix. Det ble en skandale. Publikum mistenkte avtalt spill. Lynch sto frem og kunne fortelle at hun, for å vise sin upartiskhet, overlot spørsmålet om tiltale til Comey. Men det var avtalt spill, bare på et enda høyere nivå: Hverken Lynch eller Comey kunne påvirke utfallet: Hillary skulle frikjennes, hun var allerede frikjent. Alt var bare på lissom.

De to turtelduene i FBI, Peter Strzok og Lisa Page, visste at det var skuespill:

As Page told Strzok in a text that day, “This is a purposeful leak following the airplane snafu.” It was also playacting. Page elaborated that the attorney general already “knows no charges will be brought.” Of course she did: It was understood by all involved that there would be no prosecution.

At Lynch sa hun overlot beslutningen til Comey, kunne virke konstruert, derfor la Comey inn en forsikring om at ingen, hverken justisdepartementet eller andre, var briefet om konklusjonen på etterforskningen av Hillary.

Løgnerne la inn forsikringer om at de ikke løy. Slik ordla Comey seg også da han forklarte seg for Kongress-komiteer. Slik fungerer Reasons of State. Man lyver med glatt ansikt.

Den 2. juli stilte Hillary til «intervju». Hun slapp å avlegge ed. Hvorfor skulle hun dét? Det hele var jo et skuespill.

The farce was complete with the Justice Department and FBI permitting two subjects of the investigation — Mills and Clinton aide Heather Samuelson — to sit in on the interview as lawyers representing Clinton. That is not something law enforcement abides when it is serious about making a case. Here, however, it was clear: There would be no prosecution.

Aktørene trodde de hadde ryddet unna alle bevis, og at veien nå lå åpen for at Hillary skulle bli president.

Men så gikk ikke alt etter planen likevel. 8. november ble utfallet et helt annet enn det som var planlagt.

Dermed raknet det hele, og nå får vi vite hvilket fleksibelt forhold Obama har til sannhet og til grunnloven.

 

 

 

 

Clinton–Obama Emails: The Key to Understanding Why Hillary Wasn’t Indicted