Sakset/Fra hofta

Et arrangement til minne om den knivdrepte jenta Mia i Kandel i begynnelsen av januar utartet da en mindre gruppe demonstrerte for «mangfold». Stillbilde: Die Welt.

 

En måned etter knivdrapet på et kjøpesenter i Kandel, Rheinland-Pfalz, hvor en afghansk asylsøker tok livet av den 15 år gamle tyske jenta Mia, som hadde hatt et forhold til ham, er det lille lokalsamfunnet med 9000 innbyggere dypt splittet av det grusomme som skjedde.

At ugjerningen brakte uenigheter til overflaten, forstod man da en sørgemarsj på nyåret til minne om den døde jenta ble forstyrret av et samtidig arrangement til støtte for «mangfoldet» i Tyskland.

Mange i den førstnevnte gruppen, på ca. 400 personer, hadde utvilsomt fått mangfoldet langt opp i halsen, og de fant det parallelle arrangementet, med omlag 30 deltagere, høyst upassende. Tumulter oppstod hvor folk i den sistnevnte gruppen ble forsøkt fratatt sine fargerike «mangfoldsparaplyer», men situasjonen ble roet ned av politiet.

Voldelige sammenstøt ble altså i det store og hele forhindret der og da, men det fremkalte ikke i seg selv noen sinnsro. Under overflaten er splittelsen blitt ytterligere skjerpet, skriver Die Welt.

Fordi den anholdte er en afghansk flyktning, har denne Pfalz-kommunen med sine omlag 9000 innbyggere opplevd en motsetning som vil vare i lang tid.

Forvaltningen og enhver som har med flyktninger å gjøre, har mottatt anonyme trusler og fornærmelser.

Kandels borgermester Günther Tielebörger (SPD) er sågar blitt truet på livet. Når han leser e-postene med truslene «tror man ikke at det er folk som har vokst opp i Tyskland», sier han. Den lokale CDU-talsmannen Michael Niedermeier sier han har inntrykk av at «svært, svært mange nærmer seg streken».

Den underliggende politiske motsetningen er ventet å få flere uttrykk. To grupperinger kunngjort demonstrasjoner til søndag. Et lokalt kvinnenettverk har lansert parolen «sikkerhet for våre barn». En aksjonsgruppe kalt Aufstehen gegen Rassismus (stå opp mot rasismen) ventes også å demonstrere.

I mellomtiden er det blitt stillere, er det mange som sier langs hovedgaten med sine fagverkhus. Men ikke alle har roet seg ned. «Hvis jeg sier det jeg mener, ville jeg ende i fengsel», sier en 35 år gammel mann som gjør innkjøp i supermarkedet rett ved åstedet. En «negativ bismak» er blitt igjen, sier en 58 år gammel kvinne fra omegnen om tilværelsen med flyktningene. Man vet ikke «i hvilken grad man kan skole på dem, rent menneskelig. Jeg tror at man er blitt mer kritisk». Vertinnen i et lokale ved jernbanestasjonen sier at det er blitt svært rolig om kveldene. «Folk går ikke ut lenger. De er redde.»

Knivdrapet har også vekket til live latente motsetninger mellom gamle og nye innbyggere. Noen klarer knapt å betale husleien med to inntekter, mens det alltid finnes boliger til asylsøkere.

Borgermester Tielebörger legger noe av skylden på internett, hvor misstemningen kommer til uttrykk. Arrene etter sårene den skaper, blir ikke borte. Man vil forsøke seg med mottiltak:

Med støtte av foreninger planlegger byen et internasjonalt festtreff til våren, en fest hvor alle skal gjenfinne hverandre. Man vil vise «at vi ikke er et brunt høl, at vi er demokratiske og ikke har noen problemer med å ha med utlendinger å gjøre».

Men hvordan kan noen være så kolossalt tonedøve at de tror en slik forstillende tilnærming har en snøballs sjanse i helvete til å skape harmoni, så lenge det finnes en høyst reell underliggende sosial konflikt? Denne splittelsen er snart noe vi alle lever med, selv om den vanligvis er uuttalt.

For mange faller det høyst naturlig å protestere mot asylstrømmen så lenge asylsøkere jevnt over er så uforholdsmessig tilbøyelige til voldskriminalitet som de faktisk er. En mengde andre sider ved det hele skaper irritasjon, ikke minst at godt voksne blir behandlet som barn, men det er volden som får begeret til å flyte over. I Cottbus og et par-tre andre tyske byer er all asylinnvandring blitt midlertidig stanset fordi folk har fått nok.

For noen andre er en slik protest ikke legitim, men den førstnevnte gruppen aksepterer ikke å få noen moralske dommer over sitt sinne dyttet ned i halsen. Gjør man lokalsamfunnet sitt til et «brunt høl» hvis man blir forbannet over en inntrenger som myrder en jente fra hjemstedet?

Den dommen glir ikke noe lettere ned med et «internasjonalt festtreff», selv om den formidable skamløsheten bak initiativet skulle gjøre folk så paffe og satt ut at de ikke orker å møte opp.

 

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.