Nytt

En tingrett i Sørøst-Norge har i fjerde kvartal av 2017 dømt en afghansk mann i 40-årene til fengsel i fire år og åtte måneder for å ha straffevoldtatt sin egen datter fordi hun hadde seksuelle forhold til andre enn sin forlovede.

Datteren, som er tidlig i 20-årene, havnet i en alvorlig lojalitetskonflikt og livskrise i løpet av sakens gang, og har vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Den fæle historien gir et lite innblikk i en mentalitet som er nordmenn ekstremt fremmed, til tross for at domfelte har bodd lenge i Norge.

Mannen kom alene til Norge som flyktning for fjorten år siden, og etterlot med det familien på et tidspunkt da han hadde kone og fire barn. Enda et barn kom til verden to år før kona og de nå fem barna kom til Norge på familiegjenforening. Faren arbeidet tidligere, men ingen av foreldrene har hatt arbeid de siste årene.

Omstendighetene som resulterte i at påtalemyndigheten tok ut tiltale for voldtekt og incest, fant sted høsten 2016. Tiltalte og fornærmede gav svært forskjellige versjoner av episoden, men retten fant fornærmedes versjon bevist utenfor rimelig tvil.

Tingretten bemerker at datteren er forlovet med en gutt «i henhold til afghansk tradisjon», men at datteren har truffet andre gutter og hatt seksuelle relasjoner til disse, hvilket ikke er «akseptert etter afghansk kultur». Datteren var redd for en reaksjon fra faren, som blant annet hadde sett henne kysse en annen gutt enn forloveden, og derfor var sint på henne.

En dag kommer datteren løpende livredd og barbent ut av boligen, hvor hun treffer på to postbud, som allerede har hørt rop om hjelp. Hun ber dem om å kontakte politiet. Hun har vanskeligheter med å uttrykke seg, men får sagt at det har med faren å gjøre. Faren kommer etter, men holdes på avstand av postbudene.

En politipatrulje er like i nærheten, og innfinner seg etter fem minutter. En av politibetjentene ser en skjelvende, gråtende og forknytt jente som gjør nervøse bevegelser og har vanskelig for å uttrykke seg. Etterhvert kommuniserer hun med betjenten.

Faren hadde dratt ned buksa hennes og tatt hendene sine i trusa til (datteren). Hun var også svært opptatt av hvorvidt politibetjent (…) hadde taushetsplikt. Hun bekreftet overfor politibetjenten at faren hadde fingret henne og vært inne i henne med sin penis. Da faren trakk seg ut og gikk på et annet rom for å hente et kondom, klarte hun å komme seg ut av huset. Årsaken til at faren hadde ligget med henne, var straff for at (datteren) hadde ligget med andre gutter. Hun forklarte også at faren hadde overvåket telefonen hennes, at han var svært streng og sa at hun hadde brakt skam over familien med sin oppførsel.

Faren blir straks arrestert. Datteren bekrefter historien i to politiavhør kort tid etterpå, og gir utfyllende opplysninger. Bakgrunnen for voldtekten var en krangel med faren om hennes forhold til andre gutter. Datteren hadde angivelig brakt familien i skam i det afghanske miljøets øyne, og ødelagt farens liv.

Før voldtekten hadde faren befølt henne på brystene og fingret henne i skrittet, innen han beordret henne om å snu seg rundt, slik at han kunne ta henne bakfra. Han dro ned buksen og presset lårene fra hverandre.

(Datteren) ba om at han ikke utførte handlingene. Hun gjorde som faren befalte henne av frykt for hva som ville skje dersom hun ikke gjorde det faren sa. […] (Datteren) sa til faren at, jeg er datteren din, ikke gjør dette. Faren skal da ha svart at siden du har ligget med andre gutter, hvorfor kan du ikke ligge med meg?

Datterens forklaring vurderes som troverdig både av vitner, av helsepersonell ved overgrepsmottak og av politiet, og den styrkes ved funn av hennes DNA på farens penishode, penisskaft og truse. Retten fester ingen lit til farens forklaring om at hun skal ha tatt en av hans truser og gnidd seg med den i skrittet for å sverte ham.

Mens faren sitter varetektsfengslet, bekrefter datteren versjonen i de to første avhørene i et tredje avhør senere på høsten. Hun forteller også mer om den sosiale kontrollen som ble utøvet i hjemmet.

(Datteren) forklarte i avhøret at faren var svært streng, han ville vite hvem hun chattet med, hva de skrev på facebook og mobil eller lignende. Barna kunne ikke snakke mot foreldrene sine. De måtte bare godta det foreldrene sa.

På dette tidspunktet er datteren innlagt på psykiatrisk avdeling ved et sykehus. Der har hun vært ut og inn flere ganger, dels som følge av frivillig innleggelse, og dels tvangsinnleggelse. Hun er traumatisert, har angst og depresjon, og går med selvmordstanker. Fra klinisk hold beskrives reaksjonen som normal i en vanskelig livssituasjon i konflikt mellom to kulturer. Men hun blir glad da hun hører om DNA-funnet, og håper med det at faren tilstår.

Det gjør han ikke. Senere på vinteren, i forkant av andre gangs tvangsinnleggelse, kontakter hun politiet. Hun forteller at anklagene mot faren er falske, og hun gjentar selv farens forklaring om at hun hadde plantet DNA-bevis. Hun er fast bestemt på at faren skal ut av fengsel.

Det er lett å forestille seg at hun er kommet under et voldsomt press fra sin egen klan. Politiet bestemmer seg for å sikre telefonen hennes. Men da blir hun fullstendig uregjerlig, og må igjen tvangsinnlegges.

Siden hevder hun at opptrinnet med de to postbudene utenfor hjemmet høsten i forveien bare var skuespill. Hun hadde selv ønsket å bli innlagt på psykiatrisk avdeling. Hverken vitner, førstelinjepersonell eller retten tror på denne nye versjonen som kommer måneder senere. Datteren prøver også å presse politiet ved å si at de måtte slutte å etterforske saken dersom de ville at hun skulle leve videre.

Overlegen opplyste at det forelå stor selvmordsfare og i perioder ble (datteren) fulgt opp av personalet hele tiden. (Datteren) var ute av kontroll og det skulle svært lite til for å «trigge» henne. Da hun kom tilbake til sykehuset etter å ha endret forklaring, ga hun uttrykk for at hun ikke ville ha det bra før faren ble løslatt av politiet. Hun ville da ikke motta hjelp og ga uttrykk for at ingen ting ville hjelpe henne uansett.

Helsepersonell som følger henne opp over nyåret, forteller om en jente i sjokk som ikke tar imot informasjon. Idet hun gradvis blir bedre, fastholder hun igjen at voldtekten har skjedd. Men nå sliter hun med skyldfølelse for at hun gjorde tingene som avstedkom den, blant annet at hun chattet med gutter og var ute om kveldene. Foreldrenes sosiale kontroll er tilsynelatende blitt internalisert, den incestuøse avstraffelsen til tross. Under rettsforhandlingene sier både moren og søsteren at de ikke lenger tror fornærmede lyver, selv om de trodde det til å begynne med.

Dommen på fire år og åtte måneder er nesten i samsvar med aktors påstand om fem år. Utholdt varetekt og alminnelige strafferabatter tatt i betraktning, er faren en fri mann i 2020, og deretter formodentlig NAV-klient. Hva slags tilværelse datteren får, kan vi bare spekulere i.

I et litt fornuftigere Norge ville denne familien aldri ha kommet til vårt land. Om faren kan utvises etter endt soning, er ikke godt å si. Dommen opplyser ikke hvorvidt han har skaffet seg norsk statsborgerskap. Men noe annet ville vel være rart, og dermed er han garantert opphold i Norge resten av livet. Og kanskje vil nok en stakkars pike havne på hemmelig adresse et sted langt unna.

Retten legger til grunn at N.N har vært under et formidabelt press i saken, både fra familiemedlemmer, venner og det afghanske miljøet. Hun påtar seg nå ansvaret for at faren, som er familieforsørgeren, sitter fengslet.

For dette samfunnsfiendtlige afghanske miljøet er saken naturligvis helt konsekvensfri. Det vokser for hvert år som går. Norge har sannelig rotet det til for seg.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» her.

Les også

-
-
-
-
-
-