Kommentar

Gruppevoldtekts­saken i Fittja er først og fremst en kriminalsak, men den forteller også en historie om urbant og menneskelig forfall i et område som svenske myndigheter har ødelagt.

Hva var det egentlig som skjedde i en bygård i den gudsforlatte Stockholm-forstaden torsdag den 14. juli 2016?

Den fornærmedes og de anklagede partenes versjoner står å lese i et av prosessens offisielle dokumenter, nærmere bestemt en hemmelig­stemplet etter­forsknings­protokoll fra Polisregion Stockholm som svenske medier har innsyn i, og som Document har fått tilgang til. Her finnes alt relevant av politirapporter, forhør, fotografier, husundersøkelser, beslag, arrestordrer, medisinske og toksikologiske undersøkelser, kriminal­tekniske rapporter, sakkyndige uttalelser – kort fortalt det man trenger for å sette seg inn i sakens omstendigheter. Vi ser liten grunn til ikke å offentliggjøre innhold derfra.

 

Protokollen er på mer enn fem hundre sider og kunne i sin helhet meget vel ha utgjort grunnlaget for et manus til en dokumentarfilm. Etter lesning av den forstår man på et kjølig, intellektuelt grunnlag hvorfor de fem tiltalte i saken – ingen av dem opprinnelige svensker – ble frikjent for voldtekts­anklagen. Samtidig blir man sittende igjen med en følelse av at det har funnet sted en stor, fornedrende urett som er omfattet av et så betydelig moralsk ansvar at det virker urimelig at det ikke foreligger noe straffeansvar noe sted.

For politiet begynner det hele idet fornærmede sliten og ille tilredt tar kontakt med to politibetjenter i Fittja sentrum. Hun forteller at hun nylig er blitt voldtatt av flere unge menn i en trappeoppgang i en navngitt vei. Mens det pågikk, hadde en mann kommet ut av en leilighet for å tømme søppel. Fornærmede ropte på hjelp, men mannen gikk bare forbi. Omtrent tjue menn hadde vært til stede, og kanskje åtte av dem hadde voldtatt henne. Det er sædflekker på flere av klærne hennes. Politiet sikrer dem som spor, og lar henne bli tatt hånd om av helsepersonell.

Fornærmede skjelver og sier at hun er vant til å «stenge av» ting, men at hun ikke klarer det denne gangen. Hun har en rekke blåmerker, skrapemerker, opphovnede områder og opprevet hud flere steder på kroppen. Hun forteller at mennene har slått hodet hennes mot et steingulv. Hun har smerter og kan ikke snakke ordentlig fordi det gjør vondt i kjeven.

En mann som det viser seg har vært på samme behandlingshjem som fornærmede og nå bor sammen med henne, tilkalles. Han forteller at de to skulle til Fittja for å kjøpe hasj. Hun bekrefter omstendigheten (prøvetagning viser siden at hun hadde kokain i urinen og spor etter medisinering i blodet). Hun treffer på noen menn som kanskje kan selge henne noe, og blir med dem. Så snart hun er inne i bygården, begynner marerittet. Politi og helsepersonell finner denne umiddelbare forklaringen hennes troverdig. Hun orker ikke la seg avhøre ordentlig med en gang.

Siden forteller hun over flere avhør at mishandlingen pågikk i over fire timer, med orale, vaginale og anale voldtekter, grov vold og fornedrende behandling. Overgriperne lo, noen kom og gikk, andre filmet med telefonene. Politiet observerer at det forekommer visse selvmotsigelser i forklaringene hennes, noe fornærmede forklarer med at hun var omtåket på grunn av mishandlingen.

To dager etter tildragelsen i trappeoppgangen blir hun av politiet forelagt en rekke fotografier som politispanere har gjort i Fittja av tvilsomme typer som går og slenger. Hun drar kjensel på åtte av dem – fra Midtøsten, Afrika, Balkan etc. En av dem utpekes med høy grad av sikkerhet som deltager i voldtekten, noen andre med mindre grad av sikkerhet. I flere senere avhør redegjør hun for hendelses­forløpet og hver enkelts rolle. En person i denne gruppen viser seg å være eieren av en telefon som fornærmedes bekjente hadde nummeret til. Etter hvert sirkles alle inn – mer eller mindre kriminelle skikkelser. Analyser av beslaglagte telefoner resulterer ikke i bevis.


Foto fra den hemmeligstemplede etterforskningsprotokollen til svensk politi.

Politiet finner til å begynne med ikke rett åsted. Fornærmede hadde angitt gatenummer 6, men etter hvert som etterforskningen skrider frem, blir det klart at det hele skjedde i nummer 8. Til tross for at lang tid var gått, lyktes det politiet å sikre seg sædspor på det rette åstedet. DNA-prøver ble tatt av 13 mistenkte. Tre av dem stemmer med svært høy grad av sannsynlighet overens med sædrestene på klær og åsted. Disse tre blir arrestert.

Mannen som hadde gått forbi og sett hva som skjedde i trappeoppgangen, viser seg å ha et slavisk navn. I avhør med politiet sier han ikke stort, og han gir inntrykk av å vite mer enn han sier. Etter avhøret forteller han off the record at man har lært seg ikke å se eller høre så mye i Fittja. Man er redd for de kriminelle gjengene.

Et vitne som bor i nummer 12 forteller at hun hørte skrik på gjernings­tidspunktet. Avhøret skjer lenge etterpå, men hun kan tidfeste øyeblikket ved å relatere det til hendelser med sikkert tidspunkt. En kvinne ropte om hjelp. Et kvarters tid etterpå så hun omtrent ti unge menn løpe fra stedet. Siden gikk hun og la seg, og tenkte ikke noe mer over saken. Andre personer som bor i nærheten, har angivelig hverken hørt eller sett noe. Men på byen hadde det gått rykter om at en voldtekt hadde skjedd, forteller utenforstående. Litt av et nabolag.


Fra området i Fittja hvor åstedet for voldtektssaken befinner seg. Foto: Google Maps.

Politiet avhører siden en person som tilsynelatende befant seg i gruppen som bevitnet mishandlingen uten å spille noen aktiv rolle. Han benekter først å ha vært der, men konfrontert med politibeviser erkjenner han det siden. Motstrebende antyder han noe av det som skjedde, men han oppgir ingen navn på andre, selv om andre på stedet visste hvem han var.

En 21 år gammel kvinne som har vært kjæreste med en av de aktive overgriperne, forteller at de to har hatt sex sammen i trappeoppgangen, bilen og andre steder. Han bor vegg i vegg med foreldrene og kan ikke gjøre det hjemme. Hun har ingenting å si om hva som måtte ha skjedd den 14. august 2016.

En av de hovedmistenkte, Amir, som bor i nærheten av åstedet, benekter først å ha hatt noe med det hele å gjøre. Politiet konfronterer ham med DNA-matchen, men han nekter fortsatt. Etter å ha konferert med sin advokat, endrer han forklaring i neste avhør: Han ville selge henne narkotika, men hun kunne ikke betale det den kostet. Deretter skal hun ha foreslått at hun betalte med sex, noe hun gjorde, uten at det fant sted noen gruppevoldtekt. Han har ingen kommentar til at han ble sett av andre på åstedet.

Ali, en annen hovedmistenkt med DNA-match som bor i nærheten, sier at han traff fornærmede, som spurte om han hadde narkotika. Han sa at han ikke hadde, men at han kunne ta henne med til noen andre som hadde. Da de kom frem til det som viste seg å være åstedet, sa han at de måtte vente på kompisene. Hun kunne ikke betale, men tilbød sex i stedet. Hun skal deretter ha sugd ham før det forelå noen narkotika. Det bare skjedde, liksom. Siden endrer han forklaring og sier hun fikk to gram hasj. Hva som skjedde etter at kompisene kom, sier han at han ikke vet. Selv hadde han gått sin vei. I senere avhør sier han at han har hørt rykter om at det siden skjedde gruppesex på stedet. Etter hvert sier han også at han har sett video av det. Forklaringene sitter langt inne, for det er pinlig. Siktet for voldtekt? Hva vil foreldrene hans si?

Hovedmistenkte nummer tre, Samet, avviser anklagen om voldtekt. Han erkjenner at han hadde sex med henne, at han gav henne et halvt gram kokain i bytte og at det var flere andre til stede. Hun hadde frivillig sex med flere tilstedeværende samtidig, fremholder han, og navngir en av dem som påstod de var alene med henne. Han forlot åstedet, men la siden merke til at politiet hadde kommet til. På spørsmål svarer han at fornærmede ikke hadde noe imot å bli spyttet av en av de andre i munnen, hvor Samet hadde kommet. Det hele skjedde uten vold og tvang, sier han. Han kvier seg for å navngi andre, tilsynelatende fordi han er redd for reaksjonene og kanskje tenker at de andre beskytter ham. Ikke desto mindre navngir han to til, Sohail og Nenad. Disse forlot åstedet sammen med ham, mens Amir ble igjen med henne etterpå.

Sohail erkjenner at han var til stede sammen med Samet og en tredje person han ikke vil navngi, som befinner seg i «hjemlandet». Han erkjenner at sex fant sted, men også han benekter anklagen om voldtekt. Han forklarer seg motstridende om visse omstendigheter. Han filmet det som skjedde, men har ikke filmen lenger. Den befant seg på en telefon som gikk i stykker. Han var ikke blant dem som hadde sex med henne, men så viser det seg at også hans DNA ble funnet på stedet. Han mener det må ha falt fra kjæresten hans idet hun gikk forbi. Kanskje han ved nærmere ettertanke har hatt sex med henne der. De venter forresten barn. Eller gjorde de? Han kan ha onanert der i fylla, selv om han tidligere påstod at han aldri i sitt liv hadde onanert. Eller det kan ha vært en tredje pike. Det er pinlig for ham.

Heller ikke Nenad går med på at det har funnet sted noen voldtekt. Han erkjenner å ha vært til stede og at sex fant sted. Han forklarer seg også motstridende om omstendighetene knyttet til det hele.

De fem blir alle tiltalt. De var til stede, og flere av dem hadde sex med fornærmede. De benekter voldtekt, men fremstår samtlige med lav troverdighet. Fornærmedes skader er dokumentert av helsepersonell.

Så hvordan kunne de unngå å bli dømt?

Det som reddet de tiltalte, var formodentlig en sakkyndig vurdering av de femten skadene på fornærmedes kropp. For tolv av skadenes vedkommende var ifølge sakkyndig sannsynligvis påført noen dager før den 14. august 2016, og konsistent med vold. En skade på håndleddet og på siden var ferskere, den sistnevnte konsistent med en BH som rives av.


Foto fra den hemmelig­stemplede etterforsknings­protokollen til svensk politi.

Om tolv av skadene virkelig var eldre enn overgrepet som er gjenstand for rettssaken, forstår man at fornærmede uansett har et svært vanskelig liv. Kanskje hun hadde vært igjennom lignende ting ikke lenge i forveien – noe som hun i tråd med det første hun sa til politiet, hadde klart å «stenge av». Den som måtte ha forgrepet seg på henne siden, kunne i så fall ikke unngå å merke seg at man hadde å gjøre med en uhyre sårbar person.

Men skadene på håndleddet og i siden gjenstår som mulig bekreftelse på fornærmedes påstand om vold. Hvordan får man det til å harmonere med at alt skjedde frivillig, uten vold og uten tvang?

Saken er som nevnt først og fremst en tragedie for fornærmede. Om bevisene blir funnet gode nok i en høyere rett, må hun uansett igjennom en ny prosess i usikkerhet og med svinnende håp.

Men det er umulig ikke å bli rystet av den menneskelige sumpen som saken avtegner: Det kriminelle bakteppet, frykten for represalier, den klanderverdige tausheten, det manglende samarbeidet med myndighetene, løgnene og de skiftende forklaringene, den klanmessige innbyrdes beskyttelsen, klankulturen hvor det er større skam å innrømme sex enn å være vaneforbryter – Fittja fremstår i det hele tatt som en helvetes forgård.

Og ingen av de innblandede er ekte svensker. De innblandede er fra Tyrkia, Balkan, Somalia og andre brutale kulturer som har levert brutale mennesker til de skandinaviske landene, og omgjort hele lokalsamfunn til mafiaterritorier hvor det knapt skjer ting som får mennesker til å løfte blikket. På et vis lever man som dyr: Rovet og frykten er livets dominerende dimensjoner. Hånen gir livet litt krydder idet man harselerer over folk som demonstrerer mot det inntrufne og dets etterspill.

Ansvaret svenske myndigheter har for å ha fylt fraflyttede forsteder med kriminelle lykkejegere fra andre land, er kolossalt. At de har utropt den multikriminelle kulturen til svensk god som noen, er nesten ikke til å tro.

Hva enten de er juridisk ansvarlige eller ei, er disse unge mennene moralsk ansvarlige for grov utnyttelse av en ressurssvak, narkoman, forslått og medisinert person. Det ville ha vært større verdighet over disse unge mennene hvis de hadde dødd i strid for sine egne land, i stedet for å komme til Sverige for å gjøre et i utgangspunktet levelig territorium om til en kriminell sump hvor man ikke lever liv som er egnet for mennesker. I den grad de går i strid, blir det for å forsvare disse erobrede territoriene som kriminelle mikrokosmos, eller utvide dem til å omfatte mer av det man en gang tenkte på som Sverige.

Svenskene burde gjøre nesten hva som helst for å bryte opp disse erobrede områdene og spre menneskene som danner klaner der for alle vinder. Sluttpakker hjem til «Klanistan» ville være en formidabel investering. Å jevne Fittja med jorden fremstår nesten som en barmhjertighets­handling.

Det er ellers vanskelig ikke å gjøre seg noen refleksjoner over at seksuelle overgrep er gjenstand for klasseforskjeller. Kriminelle menns brutale, fornedrende gruppesex med én stakkarslig jente, hva nå enn graden av tvang måtte være, svarer til en pornokultur like brutalisert som popularisert, og til romantiske forestillinger om sex, drugs and rock ‘n’ roll. Dømt for det blir man ikke. Men hvis du som studine får en grisete tekstmelding av en full professor, er du et offer, og avsenderen en som fortjener å miste jobben og henges ut offentlig. Det er tilgivelig om man forakter sin samtid.

 

Kjøp «Godhetens tanketomme ondskap» av Kent Andersen her.