Tavle

Lindex-saken har falt noen lesere tungt for brystet. Uten å ha finsnakket med Øyvind: Det leses noe inn i saken som vi vet han ikke mener. Øyvind mente å si noe om reklamespråket. Også her blander det politiske seg inn slik man ønsker virkeligheten skal være. Som noen bemerket: Vi ser noen konstellasjoner i billedspråket, ikke andre.

Vi i Document har et fullstendig avslappet forhold til folks bakgrunn, og deres arv. Det er ikke noe vi bruker tid og krefter på. Vi tenker ikke i de baner.

Men vi registrerer at dagens politiske dagsorden bestemmer at visse ting må sies, andre ikke. Det må være lov å påpeke dette uten å bli beskyldt for å være mot mennesker av en annen hudfarge. Hudfarge er en ikke-sak.

Men for noen er det ikke slik. Det treffer personlig. De tar det personlig.

Disse barna ser ut som mine adopterte barnebarn – som snakker norsk som mine andre barnebarn…

Dette tar vi til oss og vi lover å uttrykke oss med større omstendelighet og presisjon neste gang. Problemet er at reklamer er meta-budskap: Man kan lese mye inn i dem. For noen er de en bekreftelse på at de er akseptert som forbrukere og idealer, at de tilhører rollemodellene.

Andre ser noe annet. De er opptatt av budskapet bak. Her snakkes det helt forbi hverandre.

Vi vil være tydeligere på hva vi mener og hva vi ikke mener.

Vi opplever debatter om hudfarge som uproduktive. Det er ikke det vi ønsker å bruke tiden på.

Reaksjonene viser at Document har en stor leserskare med ulike meninger. Vi tar dem på alvor.

Erfaring tyder på at alt som har med hudfarge å gjøre er sensitivt. Her bidrar heller ikke MSM. De går heller foran med enkle løsninger på kompliserte problemer, samtidig som de kjører frem forbilder som viser klare preferanser. Dette er et tegn på politiseringens ødeleggende virkning: Det er måten man snakker om hudfarge og etnisitet på som har gjort debatten håpløs.

Sagt enklere: Det er visse ting man ikke må si, og det er visse ting man må og skal mene.

Når dette også uttrykkes i bilder er det enda farligere å si noe, for da rører man ved folks følelser. Noen tror man kommenterer verdien på menneskene på bildet, mens avsenderen kanskje er opptatt av å si noe om hvordan modellene brukes, hvilke setting de inngår i.

Det var dette som var Øyvinds anliggende, men vi forstår at tolkningene og dermed misforståelsene er legio.

Vi tar reaksjonene til oss.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også