Gjesteskribent

Bildet: Den rådende oppfatning i Vesten er en utgave eller variasjon over «No Border». En verden uten grenser. Bilder av mennesker bak gjerder/murer eller piggtråd er derfor noe som opprører oss. Vi identifiserer oss med dem på andre siden. Denne identifikasjonen har de som vil inn forstått er deres viktigste kort. Her fra en flyktningleir nær Gaziantep ved Tyrkias grense mot Syria. Det er 23 april 2016 og Angela Merkel, Donald Tusk og Frans Timmermans er på besøk sammen med utenriksminister Ahmet Davutoglu. Foto: Umit Bektas/Reuters/Scanpix

En sjelden gang kan man oppleve at tankene plutselig krystalliserer når en skriveidé oppstår, som når en urenhet tilsettes underkjølt vann og alt blir is. Litt slik var det jeg opplevde assosiasjonene falle på plass da en god venn av meg for en tid tilbake mimret på telefonen om en av ungdommens sang-og-musikk mestere, Alan Stewart. Det var sangen «On the border» han hadde fått på hjernen, og som han bare måtte – jeg vet ikke for hvilken gang – forsikre meg om var av fineste karat. Jeg sa meg enig hva teksten angår, den er virkelig smellfin, og vi to eldre herrer var også rørende samstemte om at få eller ingen lager slikt lenger. I vennskapens navn unnlot jeg å påpeke at The Eagles’ «The border» har en råere «drive,» ikke minst som nettopp bilmusikk; man skal ikke motsi eller ens rokke ved gode kameraters ritualpregete beundringsrants. Og dessuten hadde som alt sagt min venn ubetinget rett hva det verbale angår: Meningsfull tekstuell flertydighet er en intellektuell velsignelse, ikke minst sammenlignet med alt tanketomt, endimensjonalt rølp man serveres fra de fleste låtskrivere.

Hva er det jeg snakker om? Smak på eksempelsetninger som “From Africa the winds they talk of changes coming,” “No-one notices the customs slip away,” “There’s a strangeness in the air you feel too well” og “I thought I saw down on the street, the spirit of the century, telling us that we’re all standing on the border.” Her inviteres man i sannhet til å «late tankane fare so vide»; teksten treffer. La meg derfor dele med dere noen av assosiasjonene samtidig som jeg selvfølgelig innrømmer at det er fullt mulig å tenke også langs ganske andre baner og på helt andre sammenhenger til akkurat de samme ordene; slik er det alltid når poetiske linjer entrer en lytters øre og sinn.

Turkish security forces detain protestors near the Mursitpinar border crossing on the Turkish-Syrian border, near the southeastern town of Suruc, September 26, 2014. Islamic State fighters tightened their siege of the strategic town of Kobani on Syria’s border with Turkey on Friday, pushing back Kurdish forces and sending at least two shells into Turkish territory, witnesses said. Several hundred unarmed protesters who had gathered on the Turkish side of the border in solidarity with the Syrian Kurds broke through a barbed wire fence and rushed towards Kobani in an apparent bid to help defend it. Islamic State launched its assault on Kobani more than a week ago, besieging it from three sides. More than 140,000 Kurds have fled the town and surrounding villages since last Friday, crossing into Turkey. REUTERS/Murad Sezer

Bilde: Kommer man øst for Bosporos er det grenser som voktes med hardhet, men Europa har et resignert forhold til denne makten. Den er ikke vårt ansvar. Vi kan derfor betrakte den nærmest som «natur».
Vår tid er en grenseflate mellom før og etter; selvfølgelig er den det, slik har det alltid vært, men jeg våger påstanden at vi akkurat nå har helt usedvanlig dårlig begrep om hva som komme skal. I alle fall er det åpenbart at ulike menneskers fremtidsvyer på fellesskapets vegne spriker ekstremt mye selv innen vårt lille land. Vil heterogeniseringen av befolkningen skyte ytterligere fart? Vil den i så fall bli møtt med jubel og «refugees welcome»-skilt eller med bastante motreaksjoner? Hvor voldelige vil konfliktene da bli? Hvilken rolle eller status vil den fremmede Allah-religionen tilkjempe seg i en multietnisk og flerkulturell europeisk, for ikke å si norsk, befolkning? Hva kommer i det hele tatt til å skje med oss nordmenn av det gamle slaget når og hvis Norge ikke lenger utvetydig er vårt, og bare vårt, fedreland? Her er nok å undres på, nok å fryse på ryggen av; det blir gjerne slik når man befinner seg på tidgrensen og flere mulige fremtidsscenarier er av det uhyggelige slaget.

Under spørsmålene murrer innsikten om at grensetilværelser ikke bare alltid rommer stor indre spenning, men at de er vanskelige og farlige. Synet på grenseboere preges av dette. I Amerika foregikk i sin tid nærmest en deifisering av The Frontiersmen, de som trosset alle farer og «vant vesten,» og gutter i min generasjon fikk sin egen lille flik av heltestatusen gjennom barndommens cowboy-og-indianer lek. Man leker ikke slik lenger, og jeg vet ikke hvorfor.

Det finnes land som har fått navn etter sin grensebeliggenhet, ikke minst Ukraina som betyr akkurat dét, «Ved grensen.» I dag gjennomlever staten sterke rivninger knyttet til grensestatusen og det å være sammensatt av flere nasjoner  med ulik primæridentitet; først og fremst ser vi skismaet mellom dem som føler seg som russere i øst og på Krim, og de mer vestorienterte med hovedsete i Kiev og enda lengre mot vest. Smått tragikomisk oppe i det hele blir det når man betenker at svært mange, faktisk de fleste selv innen den sistnevnte befolkningsgruppen, snakker russisk som morsmål. Uærlige politikere har en egen evne til å rote livet til for folk, og grenseboere er særlig utsatte når slikt skjer.

Også av denne grunn reflekterer språket en særlig respekt for dem som likevel klarer seg selv om de kronisk befinner seg mellom barken og veden. Jeg nevnte «the frontiersmen» ovenfor, men dessuten kjenner vi «brinkmanship» som et mer generelt, men udelt positivt uttrykk for en hovedkvalitet hos dem som fikser livet «on the brink.» Tilsvarende respekt for balanseforholdet mellom fare og ferdighet skinner gjennom i også andre språkvendinger, men jeg får legge bånd på meg for ikke å skli helt ut i filologien enda en gang.

Ikke sjelden blir likevel belastningene for store og det går galt ikke bare på samfunnsnivå, men for enkeltmennesker. Splittelsen ved en grensetilværelse (ordet brukes i vid betydning) kan gå ut over funksjonaliteten både innen det som regnes som normalt, og som del av alvorlig sykdom. Borderline (psykotisk, schizofren) er et slikt moderne og ubehagelig adjektiv som refererer seg til ikke-klare sykdomstilfeller innen psykiatrien, og som minner oss om at det skal sterk mental helse til for å mestre grensetilværelsen.

Bulgarian border police stand near a barbed wire fence on the Bulgarian-Turkish border July 17, 2014. Bulgaria started the construction of a fence on the border with its southeastern neighbour Turkey since January as the EU’s poorest country attempts to cope with a soaring number of asylum seekers and refugees mainly from Syrian. REUTERS/Stoyan Nenov

 Bilde: Stålgjerder og piggtråd som beskytter Europa oppfattes som brutalt og fremkaller historiske minner. Vi føler oss forpliktet til å bekjempe dem i historienavn,l på vegne av andre. Bare i Europa, USA og Israel fremkaller synet av piggtråd slike reaksjoner. Tyrkia har bygget et lignende gjere, det påkaller ingen interesse.

 

Innholdsmessig spenstig som «grense» er (en liten digresjon: selv om ordet i våre ører lyder helgermansk, er det visstnok derivert fra slavisk), strekker betydningen seg i alle retninger utover det rent konkrete, ikke minst i sine sammensatte former. De som har hatt vanskjebnen av å følge norsk skoleretorikk og –politikk gjennom noen tiår, kan ikke ha unnlatt å legge merke til hvordan forandring har frydet, dog uten at konstant forandring har gitt konstant fryd. Mens man på 70-tallet var enestående og ensidig opptatt av frigjøring fra enhver disiplintvang med samtidig økt valgfrihet for elevene på alle områder, tvang det seg etter en stund frem en motreaksjon mot reform- eller frihetspedagogikkens iboende galskap. Nå ble grensesetting et nøkkelbegrep; det var ikke slik lenger at full frihet gav de beste resultatene, hverken faglig eller hva gjaldt skolens gamle ambisjon om å lage «gangs mennesker» av elevene. Jeg sympatiserer i aller høyeste grad med grensesetternes (enhver firbeint humorassosiasjon er naturligvis fullstendig utilsiktet!) forsøk på først å si stopp og deretter råde bot på den verste skaden, men konstaterer at vi enda en gang måtte bevitne at det er mye lettere å slippe opp enn å stramme til. Til og med det selvsagt nødvendige i å håndheve et relativt beskjedent nærværskrav som minimum for å kunne vurdere elevers faglige nivå, støter an mot betydelig motstand fra støttespillerne for størst mulig frihet i skolen. Men hva akkurat dette angår har H-FrP regjeringen hittil stått på sitt og ser faktisk ut til å lykkes trass i all piping, skriking og ståhei fra politikerfrøene i elevorganisasjonene.

Har man ansvar for en grense mellom eget og andres land, så gjelder det både å hindre uønsket innfløde av tvilsomme elementer utenfra samtidig som frie, anstendige og velmenende mennesker sikres trygg grensepassering både inn og ut. I så måte er grenser bærere av samme prinsipielle bipolaritet som preger murer. Begge er konkreter  med betydelig politisk-idologisk symbolverdi. Noen må i praksis se til at grensers doble funksjonalitet ivaretas, så la meg hedre to ulike grupper mennesker som gjennom sin virksomhet har bidratt til å definere grensenære funksjoner i vårt folks historie.

Under de fem årene da Norge var okkupert på 1940-tallet, fantes nordmenn som med stundom betydelig egenrisiko hjalp nødstedte landsmenn over grensen til Sverige; de var lokalkjente grenseloser. Med svært få unntak var de patrioter som gjorde en uselvisk og stor innsats for fedrelandet. Dels hjalp de i sikkerhet medlemmer av motstandsbevegelsen og andre som okkupantene var på jakt etter – blant disse også flere hundre norske jøder som ellers ville blitt deportert og drept – dels bistod de kampvillige som ønsket å fortsette krigen mot Tyskland fra andre land. Grenselosene er hedret av den norske stat og sivilsamfunnet ved en rekke anledninger etter krigen; det er berettiget. Å hjelpe landsmenn ut til frihet og trygghet, eventuelt til fornyet rettferdig kamp, er et nobelt forehavende.

Grensesoldater fra Garnisonen i Sydvaranger (GSV) og lignende hæravdelinger har i etterkrigstiden utført et flott arbeid for vår alles sikkerhet. De er få – alt for få etter min mening – men de er motiverte og meget dyktige. Jeg tar av meg hatten for alle som slik gjør en innsats for å håndheve vårt lands territorielle suverenitet. Den tid kan komme da lignende tjeneste vil bli enda mer krevende og kanskje også vil måtte utføres langs et betydelig lengre avsnitt av vår grense.

Det var noen tiår i vår nære historie da grenseløshet – innen barneoppdragelse, i parforhold, stater imellom og egentlig på alle de vis – ble hyllet som et ubetinget gode, som idealet man skulle strebe etter. Den tid er forbi for de fleste selv om noen utopikere fremdeles har makt blant oss, omtrent som det alltid vil finnes anarkister, sosialister og andre hodet-i-skyene idealister som bryr seg mer om teoriers skjønnhet enn det erfaringen sier om hva som virker og hva ikke.

Vi andre som ikke er forblindet av et håp ubesudlet av empiri, må se til å ivareta både mentale og fysiske grenser. De beste naboforhold finnes mellom gårder med solide gjerder mellom, sier gammel visdom. Uansett er det slik at når forskjellene blir store innad i og mellom ulike samfunn, så øker behovet for fysisk grensesetting sammen med klar sondring mellom det som er lov og ikke lov. Vi kunne ønske oss samfunnsforholdene annerledes, men vi har selv skapt en situasjon der folk ikke lenger tør la være å låse sine ytterdører for natten.

Politikerne, og folket som valgte dem, har sådd; nå får vi alle høste. Man kan synes at det hele er grenseløst (!) sørgelig, og på en måte er det nettopp dét. Men vi må erkjenne og ta konsekvensene av feilene som er gjort, ellers er vi grenseløst dumme. Sannheten begynner etter hvert å sige inn over folk, og den er ikke av det lystelige slaget.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også