Sakset/Fra hofta

Masseinnvandringen får samfunnet til å gå opp i limingen på så mange slags måter. En viktig dimensjon ved det hele er den manglende gjenkjenneligheten ved omgivelser man har vært vant til å forbinde med stabilitet og kontinuitet. Man føler seg kort sagt fremmed i nærvær av alt det fremmede.

Men det som kanskje skaper størst bitterhet, er hvordan nærværet av de nye menneskene skaper vinnere og tapere.

Noen av disse mekanismene er velkjente. Lønningene i yrker som ikke krever de høyeste kvalifikasjonene, kan holdes nede – til glede for bedriftseierne, til sorg for de innfødte som konkurrerer med de nyankomne. Boligprisene kan drives oppover av befolkningsveksten – til fordel for eiere og utleiere, som får verdiøkningen finansiert av skattebetalerne som bærer ulempen ved å subsidiere de nyankomne, noen av dem kanskje på boligjakt selv. Og da har vi ikke tatt med den næringskjeden av smuglere, NGO-er og asylprofitører som har tjent penger langs hele migrasjonsruten.

Ikke noe av dette er pent å se på. Men det gir likevel en helt egen dimensjon til oppløsningen å se hvordan de nyankomne brukes i det politiske spillet. Et italiensk primærvalg som fant sted søndag, gir en sjeldent slående illustrasjon.


Deltagere ved valget til ny leder av Det demokratiske partiet (PD) i den italienske regionen Basilicata står i kø for å avlegge stemme ved partihovedkvarteret i regionhovedstaden Potenza. Foto: Facebook.

 

Det skulle nemlig velges ny regional leder i Basilicata for Det demokratiske partiet (PD), som er det store sentrum/venstrepartiet i Italia og seniorpartner i landets regjeringskoalisjon. De tre kandidatene virket i utgangspunktet nokså jevnbyrdige: Den unge advokaten Mario Polese hadde støtte fra Basilicata-regionens president, Vittoria Purtusiello fra partiveteranen og den tidligere nasjonale partilederkandidaten Michele Emiliano, og Vito Santarsiero hadde vært borgermester i regionhovedstaden Potenza.

Ifølge ANSA viser imidlertid opptellingen av stemmene at Polese har gjort et valgskred, med omlag 70 % av stemmene – over dobbelt så mye som de to andre tilsammen. Hvordan kunne det ha seg?

Vito Santarsiero gav selv forklaringen på Facebook søndag kveld: Et høyt antall asylsøkere som befinner seg i mottak på stedet, hadde avlagt stemme i valget – hvilket vanskelig kan forklares på noen annen måte enn at vinnerens valgmaskineri hadde inngått en avtale med noen som hadde evne til å mobilisere asylsøkerne.

Så hvordan kunne disse stemme? I kraft av en parti-intern bestemmelse som sier at enhver som oppholder seg lovlig på territoriet og er utstyrt med identifikasjonspapirer (noe asylsøkerne får etterhvert som de kvernes gjennom det byråkratiske systemet) kan delta i slike primærvalg – uten hensyn til nasjonalitet. En i utgangspunktet utvilsomt inkluderende gest for å få personer uten italiensk statsborgerskap til å føle tilhørighet og gis muligheten til å delta i demokratiet.

Episoden er en skam, mener Santarsiero: Personer som ikke har noen forutsetninger for å gjøre seg opp en mening om valget, som hverken snakker italiensk eller vet noenting om stedet de befinner seg på, er blitt ledet i flokk til stemmelokalene. Er det dette som menes med integrering?

En annen kommentator i sosiale medier skriver: Jeg har ikke noe imot noen enkelt av disse, men dette fotografiet er en utmerket beskrivelse av en politikk for inkludering som kun handler om å skaffe seg egne politiske fordeler.

Det er all grunn til å tro at beslektede varianter av dette superkorrupte fenomenet også har gjort seg gjeldende i Norge – og fortsetter å gjøre det. Og det er all grunn til å tro at det også i vårt eget land er en virksomhet som foregår på politikkens venstreside. Fra Italia til Norge via Storbritannia har de sosialdemokratiske partiene bestemt seg for å velge nye folk. De bør ikke bli overrasket hvis de gamle folkene gir svar på tiltale.

Om det norske Arbeiderpartiet er litt opprådd for tanker om hvordan de skal reise seg igjen, er det mye de kunne gripe fatt i. De kunne satse på å rydde opp i arbeidslivskriminaliteten, de kunne forsøke å begrense skadevirkningene av noen tiår med New Public Management, noe Frank Aarebrot tok til orde for få dager innen han døde, eller de kunne begynne å bry seg om det norske folket istedenfor å stikke kjepper i hjulene på Siv Jensen og Sylvi Listhaug. Forslagene er gratis.

 

Kjøp Alain Finkielkrauts «Den ulykkelige identiteten» her.