Kommentar

Etter hvert som revolusjonen i Europa skrider frem, blir konsekvensene for det politiske landskapet stadig tydeligere: Den store skillelinjen går mellom dem som lever greit med demografiske og kulturelle omveltninger de sitter rolig og ser på, og dem som ikke er komfortable med denne tilstanden. Revolusjonens tilhengere og motstandere splitter kort og godt Europa.

Fenomenet kommer til uttrykk både innenfor og utenfor det politiske systemet, og resulterer i en politisk kamp som involverer begge verdener. For revolusjonens tilhengere er et av stridsmidlene å trekke en linje fra ekstremhøyre til personer og bevegelser med mainstream oppfatninger. Revolusjonens motstandere er ikke upåvirket av dette, og snarere enn selv å trekke linjer mellom sine venstreekstreme og mer moderate motstandere, spør flere seg: Hvilke allierte er vi komfortable med?

En utenomparlamentarisk bevegelse som har vekket en viss interesse de senere årene, er Génération Identitaire (GI), en opprinnelig fransk bevegelse som nå har søsterorganisasjoner i blant annet Østerrike, Tyskland og Italia – kalt henholdsvis Identitäre Bewegung og Generazione Identitaria.

Dens unge medlemmer sier de vil forsvare de europeiske landenes respektive etnisk-kulturelle identiteter ved å motarbeide befolkningsutskiftningen som masseinnvandringen har satt i gang, og organisasjonen har gjort seg kjent ved hjelp av videoer på nettet, spektakulære stunts som det å okkupere et moskétak i Poitiers eller ta seg opp på taket av et teater i Wien, og med et aktivistskip mot migranttrafikken i Middelhavet.

Etter det sistnevnte initiativet har det ikke vært så mye nytt om GI, men i den senere tid har de gjort seg bemerket med nye avleggere i Danmark (Generation Identitær) og Storbritannia (Generation Identity). I begge land har de aksjonert, som før ved å henge opp bannere på steder hvor det er langt ned, som på en motorveibro ved Helsingør og på Westminster Bridge i London. Bevegelsens østerrikske primus motor Martin Sellner har deltatt under et debattmøte i Oslo, og i samme by er det her og der blitt hengt opp symboler på bevegelsen. Hensikten er utvilsomt å trekke til seg flere medlemmer.

Disse observasjonene reiser flere spørsmål: Har GI potensial til å oppnå stor appell blant unge Europa rundt, eller under enhver omstendighet til å bli en innflytelsesrik avantgarde? Og er det noe som bør bekymre oss?

En side som kan gi grunn til betenkeligheter, er den militante innstillingen som først manifesterte seg ved «krigserklæringen» i den første videoen fra bevegelsen, som fikk en viss spredning. Siden har den fortsatt å komme til uttrykk ved at medlemmene har trent kampsport sammen (et slags motstykke til unge islamister, som også liker å holde seg i form). Det er som om man ikke var så opptatt av å påvirke politisk i øyeblikket, men snarere forbereder seg på en fremtid hvor lov og orden forventes å vike plassen for sosial uro, vold og anarki. Noen snakker om en fremtidig «reconquista». Det er et åpent spørsmål i hvilken grad GIs Europa har plass til andre enn hvite.

Tilslutning til noe slikt må tas som tegn på mer eller mindre sviktende tiltro til det politiske systemet. Det er lett å tenke seg at den innstillingen kan virke tiltrekkende på ekstremister. Men det foreligger så vidt vites ingen opplysninger om voldsdømte eller klart ekstremismespredende eksponenter for GI, selv om ubetenksomheter har forekommet. Det er galt når noen kaller uttalelser om befolkningsutskiftning for ekstreme, og det er uklart i hvilken grad etnosentrismen er ekstrem. Ikke desto mindre har Martin Sellner og andre i GIs omland en fortid som høyreekstremister. Har de kommet på bedre tanker, og forsøker de i lys av egen erfaring og selvransakelse å holde ekstremister på avstand?

Antydninger til svar på det spørsmålet var å finne i tv-programmet «Exposure», som sist torsdag ble sendt på den britiske kanalen ITV. Sendingen var basert på research og hemmelige filmopptak gjort av tre unge kvinner som alle sammen i ett års tid hadde infiltrert forskjellige politiske miljøer på høyresiden i Storbritannia.

Programopplegget var åpenbart ikke politisk nøytralt, all den tid både representanter for politiske partier og for bevegelser med større eller mindre legitimitet var samtidig gjenstand for undersøkelsene. Slik kunne seerne trekke en linje fra UKIP til den nå forbudte nazi-bevegelsen National Action, hele tiden mens representanter for Hope Not Hate kommenterte funnene i rollen som upartiske vismenn. Den nye høyresiden er farligere enn skinheads, var konklusjonen til den ene av dem, for disse her har mye større sjanse til å få mange med seg. Det ble altså stilltiende tatt for gitt at alt det de undersøkte personene sier og representerer, er forkastelig, uten at det ble gjort noe forsøk på å gå inn i de alvorlige problemene de legitime blant dem reiser.

Den ene av de tre unge kvinnene, omtalt under pseudonymet Hazel, klarte via meldinger på nettet og deltagelse under politiske møter å komme seg inn i den nære kretsen til Anne Marie Waters, som for halvannen måned siden måtte se seg slått av Henry Bolton i kampen om ledervervet i UKIP. Rykende pistoler kan man vel ikke akkurat si at Hazel finner hos Waters, om enn hun gjerne så at Tommy Robinson ble med i UKIP (et parti hun selv nå har forlatt for å stifte et nytt). Hun sier privat om muslimene i Storbritannia at hun misliker «the idea that these fuckers can just come along and take it all» og at «Islam is evil». Mange millioner vanlige briter ville nikke samtykkende.

Via bekjentskaper Hazel gjør i Waters’ omland, hvor man finner en tidligere BNP-aktivist og et GI-medlem, kommer hun også i kontakt med den britiske avleggeren av GI. Etter hvert får hun tilgang til den lukkede FB-gruppen deres, og møter senere medlemmene på en pub i London. Personene det er tale om, fremstår som helt normale, hyggelige ungdommer. En av dem snakker riktignok nedsettende om «degenererte» jevnaldrende som doper seg. Selv trener de og er beleste.


Stillbilde: YouTube.

Hazel får høre om besøk ved en GI-leir i Frankrike hvor deltagerne trente fysisk og på demonstrasjoner, sågar med pepperspray. Hun blir også fortalt at bevegelsen tiltrekker seg ekstremister, men at disse blir avvist – for eksempel en person som nylig hadde offentliggjort nazistisk materiale på Facebook. Men av en eller annen grunn kommenterer en av dem: «Hopefully in the future we can be a bit more relaxed about slightly questionable people.» Hva mener han med det, mon tro?

Det er klart at GI ikke må la det hefte noen tvil om at nazister er permanent uvelkomne hvis de ønsker å bli ansett som en legitim organisasjon. Men er omfanget av kritikkverdige ting Hazel oppdager etter så lang tids grundig research, nok til å bringe organisasjonen i ugjenkallelig vanry? Den ikke altfor illeluktende drittpakken som The Guardian fikk ut av ITV-sendingen, tyder ikke på dét.

De to andre infiltratørene, kalt Mary og Sarah, finner langt mer ufyselige saker i organisasjonene Britain First og fremfor alt i National Front, som feiret mordet på Jo Cox. Under en demonstrasjon i Rochdale sier en taler at Britain First vil henge sexovergripere i lyktestolper når de blir sterke nok. Men Mary oppdager at de får mye støtte blant vanlige mennesker. Så sterk er altså indignasjonen over de såkalte grooming-sakene, hvor i hovedsak muslimske menn har utnyttet sårbare engelske ungjenter på det groveste seksuelt.

Det er ikke rettferdig å slå en UKIP-politiker, eller GI for den del, i hartkorn med National Action, slik programmet uunngåelig gjør. Men det er likevel god grunn til å betrakte GI med en viss sunn skepsis.

Spørsmålet er om de overhodet bryr seg. For GI ser tilsynelatende for seg at de først vil komme til å spille en rolle etter at det normale politiske ordskiftet har mistet relevansen, i en fremtid med et langt høyere konfliktnivå enn i dag. Med polariseringen av det politiske landskapet regner de med at organisasjonen vil høste sympati i en mer tilspisset situasjon. Denne vissheten gir GI selvtillit. Siden lite tyder på at det blir noen tilnærming mellom tilhengerne og motstanderne av revolusjonen i Europa, peker utviklingen derfor i retning av at GI en dag kan bli en faktor som vil måtte regnes med, uansett hvilket omdømme den måtte ha blant sine motstandere.

For i en verden som går i oppløsning fordi ekstreme realiteter som befolkningsutskiftning og islamisering er blitt benektet eller normalisert, vil GI ganske enkelt ikke skille seg spesielt negativt ut. Som reaksjon på et primært problem vil de selv bli ansett som et sekundært problem – om de ikke omfavnes. I den grad GI blir en plage for den etablerte makten, vil det således være en plage av det selvpåførte slaget. Og i den grad GI bør bekymre oss, er det fordi den etablerte makten med sin udugelighet gir den et spillerom – som vi ikke vet hvordan organisasjonen vil bruke. I et politisk system som fungerer, vil GI forbli en kuriositet.