Kommentar

Niccolo Machiavelli

Førvalgstider er spennende for alle politisk interesserte, men sannelig kan også den emosjonelle forklaringsgymnastikken etter at resultatene er klare og har sunket inn, pirre til både behag og det motsatte, ikke minst når folket har formastet seg til å gå imot de mektige. Etterraksten etter Stortings-valget 11. september har vært strålende i så måte, især hva gjelder Arbeiderpartiets tidvis høylytte fiaskoevaluering. Øvelsene fremkaller skjeve, gjenkjennende smil paret med infam latter hos sånne som meg, for dette er «tongångar» alle kjenner igjen som gjennom årene har hørt og sett forsmådde maktmennesker prøve å forklare manglende suksess.

Et gjennomgående og typisk trekk ved sosialdemokratiets samfunnssyn er at man peker på kollektive årsaker og løsninger når noe skal skje, forklares eller unnskyldes; særlig er dette markant når man i ord skal favne grunnene til at Arbeiderpartiet mislykkes. Da «heiter det ikkje eg lenger, det heiter vi,» for refleksresponsen er å gjøre det krystallklart utad at «partiledelsen står sammen.» I vår aktuelle post 11. september-situasjon gjaldt det å hamre inn at Jonas Gahr Støre er politiske bestevenner med Trond Giske, samt bedyre at begge har et utmerket forhold til alle andre i partitoppen, ikke minst til Marianne Marthinsen som «av hensyn til helheten» måtte oppgi plassen som finanspolitisk talsmann, men som tross alt er en lydig og trofast kamerat hvis tid nok kommer når bare pilen atter peker oppover igjen. De mektigste er mektigere enn dem lengre nede på stigen, slik er det bare, og heller ikke dagens Ap er noen søndagsskole.

Rett nok har bobler av hard internkritikk stundom steget til overflaten, nå sist målbåret av Martin Kolberg , men stort sett har Ap-ledelsens omtale av situasjonen vært av det beroligende slaget. Partisekretær Kjersti Stenseng forklarte på landsmøtet kort tid etter valget den kollektive kollapsen på følgende måte: «Vi hadde et for utydelig prosjekt.» Smak på språket; dette er altså hva Haakon Lies etterfølger kommer med av klar og ærlig tale etter det nest svakeste (etter den spesielle oppslutningskatastrofen i 2001) valgresultatet i moderne tid: Vi fikk ikke budskapet frem. Den partiinterne evalueringen hadde vært både «bred» og «inkluderende,» forsikret man videre, for den bygget på tilbakemeldinger  fra ikke færre enn 10 000 Ap-medlemmer, men selvfølgelig var det opp til partiledelsen å syntetisere all innhentet informasjon til en konklusjon som i sin tur skulle munne ut i en suksessoppskrift til bruk ved neste korsvei. Noe personlig ansvar kunne og ville ikke bli gjort gjeldende, såpass var klart, og spesielt ikke for dem i toppen av ledelsen, for det er helt enkelt ikke slik «ørnen blant partiene» flyr gjennom historien. Aller mest tydelig var man på at tilbakegangen ikke skyldtes feil politikk. En slik mulighet lå utenfor talspersonenes (jeg passer nøye på ikke å krenke de angjeldende ved å formode at de fordelte seg på de to tradisjonelle kjønnene) forestillingsevne, virket det som, og heller ikke var det noen fremtredende journalister fra NRK og andre «ansvarlige» medier som overfor de sørgtunge antydet noen slik mer dyptgående forklaring.

Det minnet meg styggelig om noe annet, den apologetiske mediegymnastikken og liksomprosessene, dels om slikt jeg kjenner ved lesning, men også om sånt jeg selv har sett og gjennomlevd. Lenge før min tid la en regjering utgående fra Arbeiderpartiet på 1930-tallet landet åpent for militært angrep, og våren 1940 kom det. Responsen fra det politiske Norge var like ubehjelpelig som forberedelsene tidligere hadde vært, hvilket gav som resultat to måneders mislykket krig fulgt av kapitulasjon og fem år med okkupasjon. Etterpå kom den nye tids maktmennesker – Ap fikk absolutt flertall på Stortinget ved valget i 1945 – frem til at visst hadde man ikke riktig lykkes i tiden før 9. april 1940, men ansvar kunne ikke gjøres gjeldende overfor noen politikere, med landsforræderen Quisling som spektakulært unntak. Man ble enige om at riksrettstiltale ikke skulle fremmes. Så langt gikk man i retning den motsatte ytterlighet at statsministeren i den regjering som hadde hatt ansvaret de siste årene før krigen brøt ut, Johan Nygaardsvold, til og med fikk innvilget æreslønn da han gikk av. Man sluttet i sannhet rekkene innen den politiske makteliten slik at ingen bresje oppstod, i alle fall ingen som var synlig utad.

Like godt gikk det ikke i forbindelse med Kings Bay-ulykken tidlig på 1960-tallet, men da først og fremst fordi Arbeiderpartiet ikke lenger hadde absolutt majoritet på Stortinget. Regjeringen Gerhardsen tok naturligvis «overordnet» ansvar for industripolitikken og så videre, men lyktes ikke i å gjøre dette «ved å bli sittende» for å bruke en formulering fra en langt senere periode. Det var Jens Stoltenberg som gjorde sistnevnte uttrykk udødelig i etterforløpet etter Behring Breiviks mordraid på Utøya. En passende syndebukk på lavest mulig organisasjonsnivå fant man i den nyutnevnte politidirektør Mæland som relativt prompte måtte tre tilbake. De øvrige store innen statens maktapparat, fra statsministeren og nedover, altså de som hadde hatt tid og mulighet til faktisk å påvirke hvordan voldskriser tas hånd om i vårt land, de ble derimot sittende og viste på den måten sitt ansvar i samsvar med den nye tids bakvendtlandlogikk.

Heldigvis har jeg aldri vært i nærheten av slike ekstreme situasjoner i min yrkesutøvelse, men jeg har da mer enn én gang sett prinsippet om å «ta ansvar ved å fortsette» praktisert av ledere ved det store fusjonssykehuset i Oslo. De kan fumle det til som bare det, lederne, mislykkes på det sørgeligste, bare de sørger for én ting: å ha støtte fra dem som sitter enda høyere oppe i næringskjeden, og alltid – det kan ikke understrekes sterkt nok – se til at De Største ikke bringes i forlegenhet. En sorgmunter limerick reflekterende nettopp speilbildet av denne type livsvisdom rinner meg i hu: «All fleas have little fleas upon their backs that bite them. Little fleas have smaller fleas and so ad infinitum.» Toppen av Arbeiderpartiet har tradisjonelt vært like med toppen av samfunnsmakten i det moderne norske kongeriket, og det skulle aldri falle dem inn å initiere, ens tillate dersom det overhodet kan unngås, reelle granskningsprosesser eller annet som river teppet vekk under egen posisjon.

Vi andre kan stort sett bare iaktta spetakkelet og hvordan man pliktskyldigst går gjennom de fornødne, liksomdemokratiske prosessene før de gamle maktstrukturene igjen blir stabile etter et forbigående nederlag. Å påta seg skylden for «dårlig kommunikasjon av budskapet» ut til folket er en slik botsøvelse som er klart innenfor det en maktglad leder iblant må akseptere. Å innrømme at selve politikken kanskje er misrettet og feilaktig, at folk bent frem ikke vil ha den, ville derimot være det samme som å legge løkken om egen hals. Fra alle hold ville da «kameratene» strømme til for å sparke krakken unna. Slikt gjør ikke maktmennesker, det er en darwinistisk umulighet.

Vi beskuer all uærligheten uten å kunne gjøre mer enn delta på vanlig demokratisk måte – kaste en stemmeseddel i urnen en sjelden gang, kanskje si eller skrive vår mening om slikt som galt er – samtidig som vi vemmes over hykleriet fremstilt som skadet uskyldighet. Noen, særlig blant de unge og lettpåvirkelige, faller for skuespillet. Vi mer erfarne prøver å få dem til å forstå, skjønt ofte er det nytteløst.

For dem av oss som gjennom livet har utviklet sans for ikke utpreget folkelige referanserammer for hvordan spillet innen menneskelige samfunn best forklares, kan det falle naturlig å skjelne mellom en kantiansk verden som vi kjennes ved og vil delta i, og en machiavellisk verden som er normaltilstanden. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener: Kants kategoriske imperativ så vel som den gylne regel for menneskelig samhandling kan legges til grunn for vekselspillet mellom styrende og styrt i et forhold preget av gjensidig respekt og tillit, eller «anything goes» kan være maksimen når de mektige forsøker å beholde og utvide sin makt. Førstnevnte representerer et genuint bidrag til «moralens metafysikk» mens sistnevnte fremstår som en dagsaktuell beskrivelse av «standard political operating procedures» trass i at Machiavellis berømte beskrivelse av hvordan ting faktisk går til, stammer fra renessansens verden. Når samtidens maktpolitikere utgir seg for å være kantianere snarere enn machiavelli-disipler, blir det ekstra beklemmende. Liksomgodhet kler ingen, og ganske spesielt ikke dem som klorer seg fast til maktens tinde. «Jeg er døpt og salvet til å prise hykleri» og «Jeg har doktorgrad i å prise løgnaktighet» er minnesbiter fra «Fyrsten» (via Grimberg) som ennå sitter et sted langt bak i hukommelsen; for noen later de til å være deler av en oppskrift internalisert for å sikre egen suksess.

Blant hyppig stilte spørsmål i samtiden er hvorfor mon politikerforakten øker. Formodentlig er det kun retoriske beveggrunner til at man spør, for ærlige svar ser det ikke ut til å være interesse for. Situasjonen er bittersøt og så vanskelig å avfinne seg med at den best kan sammenfattes i følgende gåte: «Hvordan vet man at en politiker lyver? Jo, du ser at han beveger leppene!»

Folkevittigheten har alltid visst å trenge dypere inn i virkelighetens årsakssammenhenger og ansvarsforhold enn det noen granskningskomitéer eller utvalg makter. Gåtens innsikt bekreftes gang på gang for dem som vil forstå.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også