Historikeren Tom Holland gjør en reise både fysisk og i historien for å finne røttene til IS-volden. Holland slår fast at volden går tilbake til opphavet: tekstene og budbringeren. Det er der fra begynnelsen.

Det viktigste han oppdager/erkjenner er at det kan ligge udetonerte bomber i historien. Det som vi tror er tilbakelagt kan vende tilbake. Slik fremstår IS, det er demoner fra fortiden.

Det sterkeste er når Holland besøker Sinjar, yezidi-byen, hvor alt ligger i ruiner. Holland bryter sammen, og seeren merker det samme: En tristesse som er helt overveldende. Så mye død og destruksjon.

Holland besøker leder for salafistene i Jordan, Abu Sayyaf, som brøt med Abu Musab al-Zarqawi, men, som når Holland utfordrer ham, svarer at de vantro – dvs yezidiene – må alle dø. Det er intet alternativ. Dette kan en iman si i det vestvendte Jordan, uten å frykte konsekvensene.art

Hvis en vestlige autoritet ville våget å si noe lignende om andre, ville vedkommende umiddelbart bli stilt for retten, med utsikt til en lang straff.

Dette er en del av problemet: Hva vi finner oss i, hva vi ikke vil se.

Holland besøker Iraks eldste kloster fra 300-tallet. Det pleide å romme flere hundre munker. Nå er to igjen. Hvis de to våget seg over dalen og over på den andre siden, ville de umiddelbart bli drept.

Men trusselen eksisterer også i Paris. En mann Holland møter på cafe, som har vært hos IS, sier han heller ikke er trygg i Paris.

Holland sier at Muhammed oppfant sin egen versjon av klosterliv. Han kalte denne form for å vie seg Gud for jihad. Igjen og igjen kommer vi tilbake til utgangspunktet som er vold mot andre, enten det er muslimer eller vantro, eller bokens folk.

Det ligger implisitt i Hollands fremstilling at muslimene i Vesten kommer til å rette sin vrede mot kirker og andre symbolbygg. I Paris-forstaden Saint Denis, hvor den siste Bataclan-terroristen utkjempet en langvarig skuddveksling med politiet, ligger katedralen hvor franske konger er gravlagt.

Her går Hollands fantasi av skinnene. Han begynner å snakke om paralleller mellom kristen apokalypse og islamsk. Det hele er spekulativt og overflatisk. Mennene bak terroren under den franske revolusjon hatet kristendommen. Holland bruker ordene vestlig og kristen om hverandre på en måte som burde være under hans faglige standard.

Er det stoffet som blir for mye for ham? Må han finne en utvei?

Det virker også spekulativt at han sier at Napoleon og vestlige verdier har preget fremstillingen av Mohammed. Hvis vestlige verdier er så sterke at de kan prege oppfatningen av Mohammed, hva er de ikke i stand til å prege?

Dermed blir salafistenes rensing et slags selvforsvar.

Hva er det med islam og Vesten som får en dyktig scholar til å si noe så tøvete?

Men besøket i Sinjar er verdt hele filmen.