Sakset/Fra hofta

Dagens Oslo-politikere har ingen enkel oppgave. De skal styre en by med store kulturforskjeller. Konfliktene har ulmet i årevis. Vil det snart eksplodere?

Oslo forblir en delt by. På 1990-tallet kunne man se antydninger av en bedring; byfornyelsen og oppgraderingen av områder i Oslo indre øst gjorde disse til attraktive bo-områder. Drabantbyene hadde stabilisert seg – Oslo skilte seg ut fra andre større byer i Europa med selveide boliger og godt planlagte drabantbyområder, uten de mest massive betongblokkene og med nærhet til grønt og marka.

Så skjedde det noe. Befolkningen begynte å vokse – og siden har den vokst kraftig. Mange i drabantbyene i Groruddalen og Søndre Nordstrand opplevde at de gamle naboene forsvant i økende grad, til nabokommunene i Akershus – de nye naboene kom langveisfra, og på relativt kort tid økte minoritetsandelen ved mange skoler fra håndterbare 20–30 pst. til 60, 70 og til og med 90 pst. Det har gått fort, veldig fort. Årsaken er like mangfoldig som sammensetningen av befolkningen, men tre trender forsterket det hele: tilflytting av asylsøkere og flyktninger fra resten av landet, arbeidsinnvandring fra Øst-Europa, og ikke minst familiegjenforening. For det har ikke blitt den multikulturelle idyllen som enkelte håpet på, men flere små samfunn som lever ved siden av hverandre. De fleste, også innenfor grupper vi tenker ligger nærmere oss kulturmessig, gifter seg med sine egne, gjerne en fra opprinnelseslandet. Slik blir veksten eksponentiell, siden det blir flere og flere gifteklare for hver generasjon. I tillegg kommer ikke flyktninger og asylsøkere i dag fra land som Vietnam, Iran og Sri Lanka, der mange har klart seg rimelig bra – men fra dysfunksjonelle muslimske stater som Irak, Afghanistan og Somalia. Særlig sistnevnte gruppe har vokst voldsomt; de får mange barn, og mennene har ofte mange koner.

I indre by tettes det til med blokker, tett i tett, og det ødelegger den idyllen som kunne ha vært. Når det blir for mange mennesker, med for ulik bakgrunn og syn på livet på trang plass, er resultatet velkjent: økt konfliktnivå.

Det er i skolen vi begynner å se konturene av det nye Oslo – og problemene begynte for mange, mange år siden – men i mer småskala, slik at de fleste kunne skjerme seg fra utviklingen. Nå begynner det å bli vanskelig. Klanmentaliteten har festet seg mange steder, og selv om enkelte fortsatt tror at kun utdannelse vil avhjelpe det hele – så tar de dessverre sørgelig feil. Klanen består om du er advokat, lege eller bioingeniør. Men det synes lettere hos dem som faller utenfor, og tyr til narkotikasalg med medfølgende grove trusler, knivstikking og gjengoppgjør.

Dette har kommet til en skole nær deg. Sammen med økt forekomst av radikal islamisme, en herlig miks. Skolebyråd Tone Tellevik Dahl tror fortsatt at dette kan løses med noen millioner kroner, et par miljøarbeidere og bedre fordeling av de mest voldelige elevene. Dessverre tar hun feil. Som med alt annet, må problemet tas ved roten. Og roten til problemet er massiv innvandring fra dysfunksjonelle stater på altfor kort tid, politikere og byråkrater som har dysset ned problemene, sett vekk og håpet at det skulle gå over, islamisme på frammarsj i hele verden og godt forankret gjennom mange moskeer i Norge – og mennesker som lever i en klankultur som er ekstremt vanskelig å få brutt opp i dagens verden, der kommunikasjonen med hjemlandet, både fysisk og mentalt, opprettholdes. Politikerne kan ikke fortsette å late som om antall innvandrere, kulturforskjeller og krav om respekt for en ideologi fra 600-tallet ikke skaper store problemer.

Det er krevende å være optimist på Oslos vegne.