Kommentar

Når Italias innenriksminister Marco Minniti i et intervju hvor han forsåvidt legger en viss mengde fornuft for dagen, tar til orde for å styrke «de lovlige kanalene» for migrasjon til Europa, er det nærliggende å spørre seg hva slags virkelighet han lever i.

Er han ikke oppmerksom på at det befinner seg noen titalls millioner arbeidsledige i Europa?

Hvis man undersøker saken litt nærmere, går det imidlertid opp for en at Minniti ikke gjør annet enn å målbære det som er EUs offisielle politikk.

Det var stortingsvalg i Norge den 11. september, og offentligheten var i dagene etterpå mest opptatt av å analysere resultatene og konsekvensene av valget, ikke minst med hensyn til det videre samarbeidet på borgerlig side. Sjansen var derfor stor for å gå glipp av at EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker to dager senere holdt sin årlige «tale om unionens tilstand».

Tittelen representerer et latterlig forsøk på å imitere den ekte unionen på den andre siden av Atlanterhavet, slik EUs innbilte grunnlovsfedre gjerne ville fremstå som det 21. århundrets svar på Thomas Jefferson – og hvem orker nå egentlig å forholde seg til Brussel-elitens ordflom uten en pistol mot nakken?


Jean-Claude Juncker taler til EU-parlamentet i Strasbourg den 13. september 2017. Foto: Christian Hartmann / Reuters / Scanpix.
 

NTB dekket som seg hør og bør Junckers tale, fremhevet at kommisjonspresidenten var fornøyd med at Europa nå går bedre økonomisk, at Schengen-sonen etter hans oppfatning bør utvides, at alle EU-land bør bli med i euroen, og at unionen bør få en felles finansminister og én president som erstatter de to i dag. Gudskjelov at Storbritannia er på vei ut, lød Nigel Farages ikke helt overraskende kommentar.

Men Juncker sa også noe annet, som omtrent alle mediene i verdensdelen har ignorert, i den delen av talen som omhandlet migrasjon.

Kommisjonspresidenten fremhevet på den ene siden nødvendigheten av å stanse den illegale migrasjonen til Europa, fastslo at situasjonen er blitt bedre i så måte, tok til orde for å få fart på utsendelsen av personer uten rett til opphold, roste Italia for sitt humanitære sinnelag, og kritiserte landene som ikke viser «solidaritet».

Men så sa han i praksis det samme som Minniti:

We will also work on opening up legal pathways. Irregular migration will only stop if there is a real alternative to perilous journeys.

Juncker sier i bunn og grunn at migrasjon skal Europa få uansett, man må bare velge mellom legal og illegal. Dette beroliger neppe så mange europeere, all den tid legalisering ikke får en enslig ung mann fra Afrika sør for Sahara som mangler kvalifikasjoner og språkkunnskaper, til å passe bedre inn i Europa.

Junckers analyse lyder derimot at

legal migration is a necessity for Europe as an ageing continent.

Virkeligheten Italias innenriksminister lever i, er altså planet Juncker. Brussels offisielle politikk er å bruke invasjon i en eller annen form som et middel til å motvirke Europas aldring. Dette er naturligvis et komplett galehus, som EU sin vane tro bygger uten noen form for demokratisk mandat – og uten at mediene finner det bryet verdt å informere befolkningene om det.

Hvor blir det av de lærde analysene av hvorfor EU opptrer så udemokratisk?

Det er vanskelig å tenke seg noen andre dype grunner enn frykten for at EU ville rammes av finansiell ustabilitet med synkende befolkning. Prisene på boliger ville falle, og gjeldsboblen i Europa ville sprekke.

I de beste landene i verden i den mest avanserte tidsalderen i historien, har vi altså stelt oss slik at visse pengestrømmer er pokka nødt til å sirkulere i samfunnet for at dets opprinnelige medlemmer kan berike seg på det at de er så dyktige å bo et sted, med den konsekvens at denne utdøende rasen erstattes av mennesker fra fremmede land.

«La oss lage de nye tyskerne selv», sier AfD. «Nazister», lyder svaret.

Om ikke annet vil historikerne kunne knegge godt over vår tids uforstand.