Sakset/Fra hofta

Jean-Claude Juncker under en pressekonferanse i Bern den 23. november 2017. Foto: Stefan Wermuth / Reuters / Scanpix.

 

Et stort paradoks med EU er at en union bestående av noen av de modneste og mest stabile demokratiene på planeten, selv har et så massivt demokratisk underskudd at den må anses som et demokratisk konkursbo.

Konsekvensene av dette er tallrike, men en av de synligste er at EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, målbærer synspunkter som ikke bare er stikk i strid med befolkningsflertallenes, men som også utgjør en eksistensiell trussel for de samme befolkningene han styrer over – uten å være valgt.

At den sentralistiske EU-eliten er migrasjonsvennlig, er velkjent. Det hører likevel til sjeldenhetene at noen legger det frem som om fraværet av migrasjon ville være fatalt for Europa. Ikke desto mindre er det nettopp hva Juncker nå gjør i et intervju med den tyske internasjonale allmennkringkasteren Deutsche Welle.

Reporter Max Hoffmann har snakket med kommisjonspresidenten før det femte toppmøtet mellom EU og Den afrikanske union, som pågår i Elfenbenskysten i disse dager. Han innleder samtalen med slavehandelen i Libya:

Deutsche Welle: You’ve said Africans and Europeans should be equals. But now we have a situation in Libya where people are apparently being sold as slaves. Shouldn’t Europe be doing more to stop this?

Jean-Claude Juncker: Europe cannot be silent in the face of this outrageous problem, which dates back to another century. Africa is all too familiar with the issue of slavery. I’m appalled by the information that’s reaching me from Africa. […]

Were you shocked? It was known that the situation in Libya was very difficult, but the extent of it — Africans being auctioned off as slaves — were you shocked?

Yes, I was very shocked. I didn’t know until two months ago the full extent of the problem. It’s become a constant, urgent situation.

Hvordan kunne dette komme overraskende på Juncker? Vitnesbyrdene om tvangsarbeid under umenneskelige forhold for å nedbetale gjeld til menneskesmuglere går langt tilbake i tid. Og International Organization for Migrations (OIM) representant i Niger, Giuseppe Lo Prete, snakket allerede i vår om veritable slavemarkeder i det nordafrikanske landet.

I tråd med det som lenge har vært sedvanen i tyske medier, opptrer ikke Hoffmann akkurat som noen kritisk journalist overfor Juncker, men fremfører snarere en innledning til hans egne ideer:

Shouldn’t we rather be finding legal ways for people to migrate to Europe in order to alleviate these problems in Libya?

Since 2014, and during the campaign for the European elections, and afterward, too, in my address to the European Parliament, I have always argued in favor of legal migration.

Men kommisjonspresidenten drar den lenger enn han pleier. Det handler ikke simpelthen om å hente folk fra Libya for å løse problemene der. Hvis vi ikke legger til rette for legal migrasjon, er det ganske enkelt ute med oss, mener han:

I believe that if we don’t offer legal ways of emigrating to Europe, and immigrating within Europe, we will be lost. If those who come — who are, generally speaking, the poor and needy — are no longer able to enter the house of Europe through the front door, they’ll keep making their way in through the back windows. We need to create legal ways to come to Europe, and the Commission has already made suggestions. Europe will clearly need immigration in the coming decades, so we have to provide those who want to come, and are able to come, and whose situation makes it possible for them to come, with legal paths to get to Europe.

I båtmigrantene ser altså ikke Juncker problemer, han ser løsningen på våre problemer. Det er bare at reisene burde finne sted i ordnede former.

Juncker er her åpenbart på kollisjonskurs med befolkningene i unionen, som er så uheldige å ha en øverste representant som ikke representerer dem. For når vanlige mennesker ser massene av uutdannede og hasardspillende unge menn uten den mentale infrastrukturen som kreves for å passe inn i de europeiske samfunnene, ser de bare trøbbel – en eksistensiell trussel.

I Junckers øyne er vi altså fortapt hvis vi ikke begår det som i vanlige menneskers øyne er sivilisatorisk kamikaze. Kommisjonspresidenten bringer uunngåelig tankene hen på jihad: Redningen består i et selvmord i den gode kampens tjeneste.

I denne forskrudde verdenen er de normale ikke bare problemet, de representerer «fornuftens død»:

Is fear of migration, as well as fear of populism, proving the death of reason among member states?

The populists themselves are dangerous, but they are far more dangerous when the traditional, classic parties adopt their harmful proposals. If the traditional parties follow the populists, they become populist themselves, which is a phenomenon we are already seeing in some EU countries. No, we should not be afraid of the populists; we should embrace those they are fighting.

Populistene, det vil si demokratene, er altså farlige. De står i veien for Europas frelse ved demografisk selvmord. Hva gjør man med farlige mennesker som står i veien for frelsen? De kan vel ryddes av veien med alle midler? Selv om det handler om ens egne borgere, skal man etter Junckers oppfatning omfavne inntrengerne som «populistene» ikke ønsker.

Dette er ensbetydende med at det er viktigere for Juncker å ivareta invasjonsstyrkenes interesser enn de europeiske borgernes. Europa er helt enkelt endt opp med en sivilisasjonsfiendtlig leder for et demokratisk konkursbo.

 

Kjøp Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.