Sakset/Fra hofta

Chantal Delsol. Stillbilde: YouTube.

 

Frankrike er blant de europeiske landene som lider mest under den islamske terrorismen, men samtidig kanskje også det landet med flest offentlige intellektuelle som forstår hva som skjer. En av dem er filologen, idéhistorikeren og filosofen Chantal Delsol, professor i europeiske studier ved Hannah Arendt-instituttet, som hun i sin tid grunnla, ved Université Paris-Est Marne-la-Vallée.

En utbredt skavank hos intellektuelle som er betalt av samfunnet for å hjelpe til med å forstå verden, er at de slutter å observere den ytre virkeligheten, for heller å belemre omgivelsene med sine foretrukne livsfjerne teorier. Det er derfor befriende når Delsol i Le Figaro den 6. september peker på en åpenbar grunn til den islamske terrorismen: Mange muslimer hater Vesten.

Saken er imidlertid at folk ikke vil erkjenne dette åpenbare, ei heller blir de hjulpet til å gjøre det:

Terrorismen som rammer oss, blir bekjentgjort for oss som et uidentifisert objekt. Vi er kapable til å innføre unntakstilstand og holde oss med hemmelige tjenester som utvilsomt avverger mange andre angrep, men vi er ute av stand til å sette fingeren på årsakene.

Like etter 9/11 var det mange som hevdet at massemordene hadde økonomiske årsaker. En latterlig forklaring i lys av at selvmordspilotene var ressurssterke personer og at Osama bin Laden styrtrik, som skyldtes at vi fortsatt drar på intellektuelt vrakgods:

Avtrykket etter marxismen er betydelig i de vestlige samfunnene også etter århundreskiftet. Man tror fremdeles at kriminaliteten kommer av arbeidsløshet og sosiale problemer. Siden innså man at det ikke forholdt seg slik, siden mange av ugjerningsmennene var godt utdannet og integrert.

Det betyr ikke at virkelighetsvegringen er borte:

I dag får vi servert en annen like latterlig forklaring via tv: Terroristene er visstnok mentalt syke. Vi oppretter fjollete og bortkastede «enheter for avradikalisering», som om vi kunne bekjempe overbevisninger med den byråkratiske fornuftens våpen. Forklaring nummer to er like meningsløs som nummer én.

Tilbøyeligheten til ikke å erkjenne det åpenbare gir seg absurde utslag:

Virkelighetsfornektelsen er så sterk i disse dager at vi ser spanjolene demonstrere mot terrorismen idet de roper «nei til islamofobi», som om ikke den opplagte årsaken til alt dette er oksidentofobi, altså fobi mot Vesten. Tro det eller ei, men de tidligere kommunistenes blindhet overfor Lenins og Stalins forbrytelser er blitt overgått av samtidens blindhet i nærvær av massemordene som vi praktisk talt har vent oss til …

Det snakkes ikke om fobien mot Vesten. Det er sannsynligvis suspekt å snakke om den, for på den måten trekker man inn en gren av islam. Likevel er angrepene som ryster våre byer med stadig kortere mellomrom, i høy grad et resultat av fobien mot Vesten.

Vesten forstår helt enkelt ikke at «culture matters», at det som pågår, er en krig mot kulturen vår slik den i praksis utfolder seg. Kanskje fordi vi ikke forstår den kulturen som er fiendtlig til vår:

Amerikaneren John Updike beskrev den godt i romanen «Terrorist». Hovedpersonen, den unge Ahmad Mulloy, holder ikke ut synet av det amerikanske hverdagslivet: det uavlatelige forbruket, lidenskapen for overflødige ting, misbruket av jenter med all nakenheten og den moralske tøylesløsheten, fraværet av grenser, vulgariteten, bagatelliseringen av alt og avvisningen av enhver åndelighet.

Mange muslimer i Vesten viser for all verden at de holder fast ved sin kvinnefiendtlige kultur med nebb og klør. Men det er ikke bare kvinnefrigjøringen de hater:

En viss prosentandel av muslimene som har husrom i Vesten, hater Vesten. Dette er en kjensgjerning. De ble tatt imot her, men gjorde opprør mot kulturen i vertslandet. Sånt skjer, og det er da heller ikke første gang i historien. Men dette handler ikke bare om avsky, for i så fall ville terroristene flytte til land med muslimsk styresett og tilslørte kvinner. Det er et hat, et ønske om å få en kultur til å forsvinne, og en ideologi – en slik islam vil ha hele verden.

Hvorfor er det så vanskelig for folk i Vesten å innse disse krystallklare tingene? Fordi konsekvensen av en slik erkjennelse er at folk blir nødt til å stå opp for de vestlige verdiene. Problemet er at de ikke verdsetter annet enn Vestens fornøyelser. Verdiene som skapte samfunnet hvor disse fornøyelsene tilbys i rikt monn, har de selv brukt lang tid på å dra ned i søla. Europeerne liker egentlig ikke seg selv.

Denne blindheten har interessante grunner, også konsekvenser som ikke kan neglisjeres. Vi er fullt ut i stand til å forklare hvorfor vi vestlige må være oksidentofobe: Hele kulturen for dekonstruksjon er blitt gjentatt for oss i et halvt århundre. Vi kan forklare hvorfor den vestlige kulturen er hatefull og ansvarlig for religionskriger og verdenskriger.

På seg selv skal man visstnok kunne forstå andre, men europeeren klarer ikke det:

Men vi er ute av stand til å forstå eller forklare hvorfor en ung muslim i dag, som er gitt husly og utdannelse av Vesten, en dag kan komme til å hate sekularismen og kvinnefrigjøringen. Vi har ennå ikke erkjent denne virkeligheten. Den er til de grader uutholdelig, fordi den utgjør en kritikk av en minoritet vi har undertrykket, altså en gruppe av helter.

Resultatet er at folk i Vesten har sluttet å verne om sin egen kultur.

Så vi forblir lamslåtte og hjelpeløse, ute av stand til å forstå hvem vi er, langt mindre reagere. Vi burde forsvare våre røtter, som vi har brukt tiden på å latterliggjøre i femti år. Vi vet ikke engang hvor de er. Oppgaven skremmer oss. Den krever en fullstendig snuoperasjon.

Islamistene er egentlig ikke sterke nok til å svekke Vesten. Det er Vesten selv som har satt dem i stand til å gjøre det:

Det er plausibelt at vi i ønsket om å dekonstruere oss selv har gitt ammunisjon til dem som i utgangspunktet ikke var særlig glad i oss. Når man hele tiden tilkjennegir sin synd, ender man opp med å virke mislykket.

Politi og etterretning kan begrense skadevirkningene, men fiendens overbevisninger kan ikke settes i fengsel, sier Delsol, som runder av med en utfordring til oss selv:

Hvor er våre overbevisninger? Vi kunne med fordel finne dem igjen i kildene vi så ubetenksomt forlot.

Mange vil kanskje spørre seg hvilke. Hvis de er heldige, har de fortsatt foreldre eller besteforeldre som vet.