Kommentar

Minnestund på Placa de Catalunya fredag, med kong Felipe og statsminister Mariano Rajoy. Det var et minutts stillhet, men det som står skrevet i ansiktene deres er noe som varer mye lenger. Foto: Sergio Perez/Reuters/Scanpix

Angrepet på Atocha-stasjonen 11 mars 2004 var det største Europa hadde opplevd. I dag virker det som et forsvarsel om det som skulle komme. Vi lever tettere på «Atocha» i dag, enn i årene som fulgte. Den bestialiteten som vi så den gang, ser vi nå rundt oss i by etter by i Vest-Europa. Vi trenger å se og minnes for å vite hva vi skal gjøre. Dette forsvinner ikke.

Hvis det er noe som vekker minnet om den reisen Europa har gjennomgått de siste tretten år så er det disse bildene.

Terror har alltid handlet om politikk. George Bush gikk inn i Afghanistan og Irak. Spanias reaksjon på Atocha var å trekke seg ut av Irak. Den konservative statsministeren Aznar sto skulder ved skulder med Bush og sendte soldater, men dette var ikke populært, og da sosialistene vant valget tre dager senere, var det første sosialisten Zapatero gjorde å trekke soldatene ut.

Det kunne ikke oppfattes annerledes enn at sosialistene innfridde jihadistenes krav. Den gang forsto ikke spanierne hva de gjorde.  De hadde nettopp mistet 192 mennesker  og nær 2.000 sårede.

Mange oppfattet det som at det var Aznars skyld. Det var hans dumheter som kostet så mange liv.

Nå slo jihadistene til igjen. Like brutalt, like utspekulert, og – hvis de hadde fått det til – med like stort omfang.

Hva er forklaringen spanierne forteller seg selv denne gang? De har ingen utenriskpolitiske eventyr å skyld på. Det har for øvrig vært venstresidens spesiale i alle år: Vi er selv skyld i at vi angripes.

Det har holdt til nå. Men nå er det snart ingen som tør si det lenger.

Skriften står på veggen så tydelig at alle kan lese den: Vi er i krig.

Det gjør veldig vondt for de fleste å ta det inn over seg.

Åpne grenser

Man velger ikke sine kriger. Det er det fienden som gjør, hvis man ikke er aggressor. Det har venstresiden forsøkt å overbevise om at Vesten er. Denne fortellingen har undergravet vår moral og motstandskraft.

Det har vi ikke råd til lenger.

På Foz News stilles det noen relevante spørsmål: Hvordan havnet vi i denne situasjonen? Ett svar som gis er åpne grenser. Hverken vi eller myndighetene aner hvem som befinner seg innenfor.

Også på dette punkt har Trump satt inn støtet: Grensene må sikres.

Vil det være mulig å fortsette å forsvare en politikk som går ut på å hente mennesker i titusentall til Europa som ingen aner hvem er?

Hvor lenge vil det ta før det går opp for velgerne hva denne godheten koster, i mer enn kroner og øre?

Men hva med de som befinner seg på innsiden allerede? Noen bruker endatil det som argument for at det er for sent å stenge grensene.

Vi skal ikke karakterisere slik tale. Den karakteriserer seg selv.

Infiltrasjon

Mennesker som befinner seg på innsiden har mye større evne til å organisere omfattende angrep. Allerede i 2004 var det klart at det spanske samfunnet var infiltrert. Jihadistene «satt» på en mobilbutikk, som ga adgang til SIM-kort, telefoner osv. Infrastrukturen som gjorde angrepene mulig.

Man må feste seg ved detaljene for å lære.

Atocha-angrepene var sofistikerte, men noe gikk galt: Bombene skulle vært utløst inne på stasjonen. Atocha er stor og underjordisk. Ødeleggelsene ville blitt enormt mye større under bakken.

Det var ett trekk ved rettssaken som fulgte som alle bør merke seg: Ingen innrømte skyld. Ingen. Av 28 tiltalte, hvorav 21 ble dømt. Det sier noe om motivasjon og dedikasjon. Det var ingen anger å spore.

Europeere må begynne å huske bedre, for også den gang skjedde det andre ting som peker fremover: Det var forsøk på å sprenge et lyntog med dynamitt festet til skinnegangen. Da politiet lokaliserte en celle i Leganes sør for Madrid, sprengte de seg selv i lufta. En politimann ble drept og mange såret. Vitner fortalte at mellom fem og åtte terrorister kom seg unna.

Fra al-Qaida til IS

Angrepet denne gang har likhetstrekk: Det var forberedt som noe mye større: Det ble funnet tredve gassbeholdere i huset i Alcanar som gikk i lufta onsdag. Man trodde det var en ulykke.

IS har avløst al-Qaida. Trusselen er blitt større, mye større. Europeere har vanskelig med å ta inn over seg hvor stor den er.

Det er kanskje ikke så rart: På den ene siden angripes våre sinn og sanser av de forferdeligste bilder og historier. Men ekspertene som skal forklare er om mulig enda dårligere enn politikerne. Fortsatt snakket NRK om alle «enkeltmannsangrepene» og Atle Måsøy er om mulig enda dårligere enn Lars Gule.

Denne systematiske desinformasjonen har utsatt en erkjennelse som før eller siden må slå inn.

For fem år siden skrev al-Qaida på den arabiske halvøy i sitt blad Inspire om hvordan man skulle angripe togene i USA. Det sto 18 sider med detaljerte beskrivelser av hvordan man kunne få lyntog til å spore av.

Et digitalt samfunn er uhyre sårbart fordi så mye informasjon ligger åpent tilgjengelig. Vi har utformet samfunnet ut fra en forestilling om at samfunnet ikke har fiender, ikke av den typen, ikke noen som erklærer hele samfunnet krig, og hvor alle midler er tillatt.

Vi har enda ikke tatt det inn over oss. Hvorfor ikke? Fordi det er for smertelig. Men det kommer vi til å måtte.

På vei ut av byen i går: BBC  har en reportasje om at barna IS har trent opp til «løver» har kommet tilbake til Europa. Tallet 2.000 nevnes. BBC-reporteren har intervjuet to av dem i Tyskland. De påsto de angret. De var helt ned i 16 år, sa journalisten Quentin Skinner, så unge at myndighetene ikke ville mistenke dem.

2.000? Bare i Europa?

Trump er jokeren

Slike historier er det drøssevis av, men vi stanser ikke opp og lar de synke inn. Hvordan skal vi organisere vår liv hvis vi skulle ta det inn?

Verre er det at vi har ledere som ikke tør å se virkeligheten i hvitøyet. Theresa May snakker om en «pervertert ideologi» som «alle står sammen mot». Nei, vi gjør ikke det. Det er elementært.

En leder skiller seg ut, men han er eliten enig om er den farligste av dem.

Donald Trump står på den andre siden av Atlanterhavet og sier ting som får republikanske politikere til å hoppe i stolen.

General Pershing bekjempet muslimske opprørere på Filippinene. Han fikk soldatene til å dyppe kulene i grisefett. I henhold til islam går en muslim som er drept på en uren måte til helvete, ikke paradis. Fanger ble skutt og kastet i graver sammen med griser. En fikk leve, han ble sendt tilbake med beskjed om å fortelle hva de hadde i vente.

Nå sies det at historien er en anekdote. Men det forhindrer ikke at liberalere, herunder en god del republikanere, opprøres av en president som sier han vil være brutal.

– USA fører ikke krig på denne måten, sier en Wall Street Journal-redaktør til Fox News.

Men både han og programlederen erkjente at mange stemte på Trump fordi han under valgkampen siterte general Pershing og signaliserte en mye hardere kurs. De pene menneskene vet at hvis terroren fortsetter kan det vippe i Trumps retning.

I Europa er det ingen politiker som tør å se i den retning Trump peker.

Dette er hva energien brukes til: Presidenten er en klovn eller et monster. Gigantoppblåsbar figur rett ved Trump Tower 14 august. Foto:. Brendan McDermid/Reuters/Scanpix .

De ser på Trump som et monster og trøster seg med at det er det en god del på østkysten og vestkysten som også gjør.

Men er det de som vinner?

En annen slags mur

Historien forteller oss at mennesker er i stand til mye. Men det er som det går en usynlig mur mellom oss og historien. Vi har koblet oss fra fortiden, og det forferdelige som skjedde den gang skjer ikke nå. Vi er annerledes.

Nå omgis vi av en brutalitet som ingen kan benekte. Den foregår midt i våre store byer. De ansvarlige, enten det er myndighetspersoner eller synsere, er tause. De har ingenting å si annet enn klisjeer.

Det er ved å gå opp for europeere at det de står overfor er noe som er verre enn Trump. Men de aner ikke hva de skal stille opp.

Europa er ved å skli inn i et interregnum, et mellomstadium, der ingen helt vet hva som vil skje.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-