Av og til blir man sittende med følelsen av at offentlighetens erkjennelses­prosess på migrasjons­feltet aldri kommer seg en milli­meter videre. Den viktigste årsaken til dette intellektuelle uføret er at en rekke mektige aktører frem­stiller det de fleste instinktivt forstår er en eksistensiell trussel, som om det var en god ting.

De samme historiene gjentar seg i land etter land. Et typisk eksempel stod å lese i de største italienske avisene den 4. juli:

I forbindelse med offentliggjøringen av årsrapporten til den italienske trygde­etaten INPS fortalte dens toppsjef Tito Boeri til pressen at etaten hadde gjort en simulering av virkningene av å stenge grensene for migranter frem til 2040. Av prognosene gikk det frem at den italienske staten i så fall ville gå glipp av et netto­bidrag til trygde­kassen fra fremtidige migranter på 38 milliarder euro (73 inn og 35 ut).

Corriere della Sera og La Stampa siterte Boeri på at:

«En elite verdt betegnelsen burde ha mot til å si sannheten til italienerne: Vi trenger stadig flere migranter for å holde i gang velferds­staten.»

Det er ikke så ofte man ser norske medier registrere saker fra italienske økonomi­redaksjoner, men allerede dagen etter forelå en NTB-melding som gjengav Boeris resonnement, offentlig­gjort blant andre av NRK og Dagens Næringsliv. Her hadde man riktignok også registrert innvendinger:

Migranter blir vanligvis sett på som netto­betalere i sine verts­nasjoners velferds­systemer fordi de pleier å være relativt unge og friske. Dermed er det mer sann­synlig at de betaler for trygde­ordninger med sin arbeids­innsats, enn at de mottar pensjon, trygd eller annen sosial­stønad.

Likevel blir de ofte anklaget, særlig av høyresiden i italiensk politikk, for å være en byrde for sine vertsland. Flere av dem avviste Boeris beregninger som politisk motiverte og ikke troverdige.

Som sedvanlig fra manipulative medier i inn- og utland er det mest interessante uansett alt som ikke sies. Helt vesentlige sider ved saken blir utelatt. Og den resulterende frem­stillingen etterlater overfor leseren et inntrykk av at det handler om motstridende påstander med samme vekt. Leseren får avgjøre selv, liksom. En traust byråkrat er vel mer troverdig enn disse sjuskete høyre­populistene? Kanskje vi trenger flere migranter til Norge av de samme grunnene?

Men med mindre man kan påberope seg et fullstendig hukommelsestap, hvilket muligens burde diskvalifisere en fra journalistikken, finnes det få unnskyldninger for disse utelatelsene.

En konstaterer altså at migranter «pleier å være relativt unge», og det gjelder som regel i ankomst­øyeblikket, men det er et fysikalsk faktum at tiden går også for migranter. De blir også gamle og pleie­trengende. Siden Italia i løpet av bare ti-femten år har gått over fra å ha en svært liten innvandrer­befolkning til å ha endt opp med en av middels vest­europeisk størrelse, sier det seg selv at de som har kommet til nå og som vil fortsette å komme de neste tjueto årene, vil legge beslag på et minimum av statens utgifter til alders­pensjon.

Den som for eksempel kom 25 år gammel til Italia i år 2000, vil ennå ikke kunne gjøre krav på alders­pensjon i 2040. Gitt at alders­pensjoner utgjør den full­stendig dominerende delen av trygde­utgiftene i Italia, hvor man ikke kan «nave» seg gjennom livet helt fra ung alder, kan ikke migrantene unngå å gi et positivt bidrag til INPS i det korte løp.

Men for at migrantenes netto­bidrag skal bli positivt på lang sikt, må de betale inn mer enn de tar ut gjennom sitt livsløp. Ved å stanse simuleringen i 2040, underslår Boeri en lang­siktig kjempe­regning. Med mindre, selvsagt, planen er å avvikle et pensjons­system verdt betegnelsen i takt med utskiftningen av befolkningen, eller satse på at migrantene eldes et annet sted for noen andres regning. Mon tro om han i så fall ville ha det motet til å fortelle ubehagelige sannheter som han anklager andre for å mangle?

Norske medier som gjengir Boeris teori, kan som nevnt få nordmenn til å tenke at de også trenger innvandrere for å redde sin velferd. Ønsket om å spre det budskapet ligger naturligvis til grunn for at saken overhodet formidles. Men disse forhåpningene fikk seg et alvorlig skudd for baugen med den første rapporten fra Brochmann-utvalget, som forelå i mai 2011. Her ble det i nokså klare ordelag fortalt at det blir umulig å opprett­holde det norske velferds­nivået med mindre innvandrere jobber mer og står mye lengre i arbeidslivet – det lovlige, vel å merke – enn hittil. Statistikkene for tyrkere og pakistanere som kom til Norge for noen tiår siden, er nedslående lesning i så måte.

Bildet som ble tegnet i rapporten fra Brochmann-utvalg nummer to, var da heller ikke noe lystigere. Hvorfor får vi ingen påminnelser om denne velkjente, offisielle og kvalitets­sikrede informasjonen som kunne bekrefte de italienske høyre­politikernes skepsis?

Det er slående hvordan offentlig­heten i hvert enkelt europeisk land unnlater å høste av andres erfaringer og analyser. Langt større sans for den empiriske virkelig­heten finner man hos amerikanerne. I Christopher Caldwells bok Betraktninger over revolusjonen i Europa, som ble oversatt av Document forlag etter først å ha blitt utgitt i 2009, viste denne Harvard-utdannede journalisten til analyser fra flere land – for eksempel Spania, som neppe skiller seg vesentlig fra Italia:

Harvard-økonomen Martin Feldstein har tatt for seg tilfellet Spania. I de neste femti årene vil Spanias befolkning forbli den samme, ca. 44 millioner innbyggere, men forholdet mellom arbeidere og pensjonister vil falle fra 4,5 : 1 til under 2 : 1. Feldstein spurte seg hva som ville bli virkningen av å hente inn to millioner fremmed­arbeidere, dvs. en 54 prosents økning i antall utenlands­fødte som allerede befinner seg der til lands i øyeblikket. Vi kan anta at de samfunns­messige virkningene ville være enorme, muligens nedbrytende, og kostbare. Men Feldstein viser at den skatte­messige virkningen av en slik tilstrømning ville være neglisjerbar. Disse nykommerne ville bare utgjøre en ti prosents økning i arbeids­styrken. Og siden innvandrere har en tendens til å ta de dårligst betalte jobbene, ville økningen i lønns­utbetalinger, som ved beskatning er med på å betale for velferds­staten, være langt under ti prosent. Feldsteins estimat av økningen i lønns­utbetalinger – «omtrent åtte prosent eller noe mindre» – lyder optimistisk. Fra disse åtte eller færre prosentene må man trekke fra den høye kostnaden ved innvandrernes helsestell og skolegang. Så snart man tar dette i betraktning, virker det usannsynlig at bidraget innvandrerne gir til velferds­staten oppveier kravene som de før eller senere vil rette mot den.

Caldwell var ikke nådig med dem som ikke ville se den langsiktige regningen:

For innvandrerne er ikke udødelige. De blir også gamle, de går også av med pensjon, og systemet må ta seg av dem og deres familier, som er større enn gjennom­snittet. Europeiske ledere har møtt dette problemet med lite annet enn ønske­tenkning. «I det lange løp vil innvandrerne selv eldes og bidra til økende avhengighet,» het det i en rapport utgitt av det britiske innenriks­departementet ved slutten av 2007, «men bare hvis man antar at de blir i Storbritannia i løpet av pensjonist­tilværelsen.» Milde himmel! Hva slags andre antagelser kan man gjøre? Skal man anta at innvandrerne vil gi flere tiår av sine liv og titusener av pund av sine inntekter for å finansiere en dyr og omfattende velferdsstat for europeerne, for siden å luske fornøyde tilbake til den tredje verden og tilbringe pensjonist­tilværelsen i fattigdom, akkurat i det øyeblikk de er i ferd med å innkassere fruktene av sine bidrag?

Caldwells redegjørelse for dette fenomenets virkemåte er ikke blitt noe mindre aktuell siden 2009, tvert i mot. Problemet er altså at innvandrerne i det lange løp betaler inn mindre enn de tar ut. I europeiske land som har en lengre historie for innvandring på stor skala enn Italia og Norge har, er dette et empirisk faktum. Fra Tyskland finnes et hav av informasjon om dette. Hva er det de andre skal klare som ikke tyskerne med sitt gode arbeidsmarked har klart?

Fremtids­utsiktene som europeerne ikke ønsker å tenke på, er altså at den pågående befolknings­utskiftningen ikke handler om at nye innbyggere føyer seg inn i en gammel samfunnsmodell – eller sågar redder den. Akkurat som de fortrenger befolkningen som ikke elsker livet nok til å reprodusere seg selv, svekker de den sosiale modellen deres med det samme.

Det er sannheten som det krever mot å fortelle hvis man sitter på den grønne gren i vårt system. INPS-sjef Boeri har ikke det motet. I stedet lar han gamle løgner bli som nye. En befolkning som resignert har slått seg til ro med å bryte pakten med de ufødte og dø ut, vil i sin luksuriøse livsaften kose seg med løgnene så lenge det lar seg gjøre.

En befolkning som vil leve, må derimot søke sannheten. Det er på høy tid nå.