Kommentar

Bildet: Politimenn på vakt utenfor synagogen i Oslo. Angrepet på synagogen i København samtidig som Krudttønden fikk dansker til å forstå hvilke verdier er som er under angrep.

Etter at Document fikk en dansk redaksjon har vi skrevet mindre om Danmark enn før. Av flere grunner. Til dels et resultat av den avmatning som også dansk politikk er preget av: Et endeløst spill gjennom mediene hvor de samme mennesker fører ørkesløse samtaler og «aldri kommer til døren». De små ting blir store og de store ting vil man helst skal «legge seg».

Man luller seg inn i en forestilling ting om at «det vil alltid finnes et Danmark», vi skal bare regulere litt i ytterkantene. «Innvandring» er som andre samfunnsområder.

Nei, det er ikke det. Danske medier bringer ukentlig reportasjer som viser noe helt annet, at problemene vokser i bredde og dybde. Men de samme medier klarer ikke tenke konsekvent. Dekningen av Trump har vært begredelig. Den samme skadefro latterliggjøring. Hvem tror Danmark skal beskytte dem? Det sa Charles Krauthammer til Clement Kjærsgaard da denne var over og forsøkte å finne ut hvorfor det ble Trump. Kjærsgaard er DRs beste leder av debattprogrammer, og virker som en rockeartist som dropper innom etter nattas nachspiel. Men han på føye seg etter pyntelige DR. Det er likevel lov å si langt mer i Debatten når det diskuteres hva det vil si å være dansk, enn dørgende kjedelige Debatten med Ingunn Solheim, hvor alt er kontrollert.

Takhøyden er større og merkesteinene flyttes. Et godt eksempel på det er Johan Chr. Nords artikkel i Berlingske sist onsdag: Hvorfor lader vi vores fjender vade rundt iblandt os? 

Nord konstaterer at merkesteinene for hva man kan si er ved å flyttes, radikalt, og det er selvsagt en respons, særlig på terroren, men også på all seksuell trakassering, samtidig som den islamske dyd påtvinges oss over alt. Folk ser den skrikende dissonans mellom islamsk dyd og overgrep på danske eller norske eller svenske kvinner, og de finner seg rett og slett ikke i det. Politikere som Lars Løkke, Löfven og Solberg undervurderer kraften i den seksuelle trakasseringen som går fra tilrop, «groping» til mer alvorlige ting. Uten at det får reaksjoner fra samfunnet, som later til å ha kapitulert.

Nord sier bare: Det er nå lov til å si ting som før bare ble sagt på den alternative høyresiden: Ord som internering og utvisning.

Selv Teheresa May har tatt dem i sin munn. Tidligere leder av britene i Afghanistan og medlem av regjeringens sikkerhetsteam, COBRA, Richard Kemp har sagt det.

Hvad der for få år siden kun kunne skrives uden for den brede offentlighed, er nu på vej ind i den.

Et eksempel: Kunne ordentlige mennesker for bare to år siden have gjort sig til offentlige fortalere for omfattende deportation og internering af jihadisme-sympatisører? Nej, vel? Men det kan de nu. Muligheden er allerede blevet fremsat flere steder i vores Europa – og sågar under en valgkamp. Inden det britiske valg udtalte den fortsat siddende premierminister, at en internering af potentielle jihadister kunne blive nødvendig, og javist, hun gik tilbage, men hun faldt ikke. Så noget tyder på, at det ikke længere kun er en eksotisk højrefløjsbeskæftigelse at stille spørgsmål ved, om vores frihedsrettigheder fortsat skal beskytte de mennesker, som ønsker at omstøde dem – og gennemtvinge deres egen livsform på vores territorier.

Denne forrykking av debatten fremstilles av de offisielle debattører i norske medier som noe komplett uforståelig og dermed forkastelig. Vi ser klare tegn på mangel på realitetsorientering. At mediene redaksjonelt identifiserer seg med dem, er forklaringen på at pilene fortsatt peker nedover.

Nord stiller noen enkle logiske spørsmål: Hva kommer til å skje hvis terroren fortsetter? Alt tyder på at den kommer til å gjøre det.

I Storbritannia er det 23.000 jihadister. Offisielle anslag. I Tyskland det samme. Hvem skal passe på dem? Og: Er det ønskelig å forvandle samfunnet til en politistat? Hva med pengene? Hvor skal de tas fra? Fra sosialbudsjett? Skole? Veiutbygging? Helsevesen? Økte skatter?

Ap ble ikke populære på sitt forslag om å øke skattene med 15 milliarder. Folk lukter lunta. De vet hva pengene skal gå til. All sweettalking klarer ikke lure dem.

Det kommer til å sitte lenger inne for politikerne å bløffe og hente ut milliarder å gi bort til mennesker som ikke er i arbeid. Terroren er med å akselerere en bevisstgjøring som likevel var på gang.

Det samme er trafikken i Middelhavet. Folk ser hva de ser: Det minner om en invasjon.

Dermed vil oss-dem-inndelingen bli sterkere. Bevisstheten om hvem som er hvem. Dette er i seg selv farlig for den sosiale fred.

Nord går et skritt lenger:

Det er bestemt ikke alle, der bryder sig om denne genkomst af ven-fjende-forholdet, men at det lever og vokser i os, er efterhånden ubetvivleligt, og mon ikke hærdningen snart vil nå et punkt, hvor en ny spørgsmålskæde kan sætte sig offentligt igennem – i al sin pynteløse enkelhed: Hvorfor er de såkaldte menneskerettigheder vigtigere end vores sikkerhed? Hvorfor lader vi vores fjender vade rundt imellem os, mens vi handlingsløst afventer det kogepunkt, hvor simrende foragt bliver til kampvilligt had? Hvorfor finder vi os i det – og hvor længe vil vi mon finde os i det?

En erkjennelse som har våknet lar seg ikke rulle tilbake. Når spørsmålene først har meldt seg, krever de svar. Hvis politikerne og mediene ikke vil gi dem, går borgerne andre steder. Det er en grunn til at mullah Krekar-saken har provosert så mange: Hans sikkerhet veier tyngre enn vår. Hvor lenge kommer folk til å finne seg i det?

Kanskje det er derfor politiet tok den tsjetsjenske 17-åringen som holdt på med en spikerbombe på Grønland rett etter Stockholm-terroren, så alvorlig.  De tør ikke annet.

Praten har lenge gått på bodegaene. Der har man både stilt spørsmålene og levert svarene. Riktignok upolert.

Hvor meget mere skal der mon til, før vi overskrider smertetærsklen og skærer igennem til den handlingsanvisning, som ikke så få behjertede bodegagæster allerede har lagt brovtende mund til, men som flertallet af de medievante stadig stopper ørerne til for?

Det som har skjedd de siste par årene er at det nå er så mange som stiller de spørsmålene om rettighetene til de som truer oss veier tyngre enn vanlige menneskers, at de ikke lar seg bringe til taushet. At Omar Khadr fikk 8 millioner dollar i erstatning for å ha sittet på Guantanamo, han som rakk å drepe en amerikansk sanitetssoldat og blinde en annen på ett øye, er ikke bare grotesk. Det vil ikke bli glemt. De politikerne som ikke tar signalet vil få høre det, og noe vil ta signalet. Vi får håpe det er de riktige.

Noe vil skje, men hva? Det kunne vært tittelen.

I al korthed: Hvorfor gør vi det ikke bare? Hvorfor deporterer og internerer vi ikke de mennesker, som hader os og længes efter at undertvinge os?

Jo klarere det blir at muslimene akter å innføre sharia i Europa, jo sterkere blir motstanden. Den holder nå bare på å innhente årevis med sløvhet. De som våkner forstår med ett hva de holder på å tape.

Hvis politikerne og mediene reagerer på dette med å kalle det radikalisering, vil de miste det de har igjen av tillit enda fortere.

Det er de samme menneskene som vil forstå ihjel den muslimske radikalisering og er blind for hvor den begynner. Den sanne symmetri er derfor mellom disse overtolerante og muslimsk kolonisering. Det er det mønsteret folk etterhvert vil se.

Demokrati betyr folkestyre. Kanskje folket en dag sier: Til h…..te med konvensjonene?

For bundne er vi kun så længe, vi selv tillader det. I et folkestyre er det – når alt spidser til – faktisk folket, der sætter magten, og den dag kan jo komme, hvor vi europæere træffer vores afgørelse og lægger de såkaldte menneskerettigheder bag os.

Faren er at vi vil kaste noe av barnet ut med badevannet.

De som bekjemper oppvåkning og bevisstgjøring legger premissene for at det kommer en reaksjon som vraker flere rettigheter enn godt er.

Dette er en tofrontskrig som er viktig å forstå for å vinne den. Når jeg leser i DN at en navngitt høyesterettsdommer mener at vedtakene i alle FNs diverse råd og komiteer skal være presedensdannende for norsk lovforståelse, forstår man hvor mange allierte de som vil undergrave våre friheter har.

Nords artikkel ville vært utenkelig i en norsk avis. Aftenposten var en gang en norsk Berlingske. Noe har skjedd. Vi trenger å forstå hva.

 

 

 

Les også

Rapport fra en konferanse -
Selvrefleksjon, nei takk! -
Svenske eller danske tilstander -
Uhygge -
Ytringsfrihet og synagoge -