Sakset/Fra hofta

Bildet: Seydou Fall fra Senegal har tatt reisen nordover og endt opp i Carrara, Italia, der han ble intervjuet av Reuters 7. februar i år. Foto: Alessandro Bianchi / Reuters / Scanpix.

 

En ting som uavlatelig slår en med migrasjons­spørsmålet, er hvor liten kunnskap som finnes på området, samtidig som det er av største betydning.

«Europe’s deadly paralysis on migration» lød den lovende tittelen på en nylig leder­artikkel i New York Times. Ikke før er man kommet til andre avsnitt, innen man river seg i håret:

The conditions in Africa — deadly conflicts, despotic rulers and extreme poverty — that send people across the Sahara and into the chaos of Libya are only getting worse.

Det har lenge vært kjent at den økte migrasjonen ikke skyldes ekstrem fattigdom, men en økt velstand som gir flere råd til turen. Det er en av hoved­inn­siktene i Oxford-professor Paul Colliers bok «Exodus», som Fraser Nelson illustrerte på ugjen­drivelig vis med data fra Verdens­banken i The Spectator i 2015.

Ikke desto mindre leser en to år etterpå tøv som det ovennevnte i det som en gang var en ledende avis, hvilket utvilsomt er til hinder for en mer opplyst debatt i offentlig­heten. Man er rett og slett tvunget til å gå annet­steds for å bli opplyst. Og lyspunktene finnes, heldigvis.

I en fersk reportasje fra Senegal som Afrika-korrespondent Søren Bendixen har gjort for Danmarks Radio, får vi se noen av menneskene bak Verdens­bankens data, som klart illustrerer noen av migrasjons­forskernes innsikter.

Bendixen tar oss med til Thiaroye sur Mer, et kyst­samfunn med 50.000 innb­yggere utenfor hoved­staden Dakar. Livet her er absolutt til å holde ut:

Befolkningen lever primært af at fiske, de bor i huse, har adgang til vand, strøm og skolegang.

Senegal er et af Afrikas bedre stillede lande. Her er ingen ufred, og stemningen i kvarteret er så afslappet, at vores chauffør ikke engang låser bilen, når han går hen for at bede. De er ikke rige her, men heller ikke blandt de aller­fattigste i verden.

Nettopp herfra ønsker folk å dra til Europa. Korrespondenten observerer hvordan europeiske diasporaer av senegalesere skaper en svært lokal brohode­effekt på stedet:

Ja, ønsket er faktisk så stort, at alle dem, jeg møder her, drømmer om det, og de har familie, naboer og venner, der allerede bor i de forjættede lande.

Men reisen er som kjent risikabel. Flere dør på vei gjennom ørkenen eller over havet. Underveis er man prisgitt dårlige mennesker, som ofte gjør ondt mot en.

En hyppig gjentatt floskel i migrasjons­debatten er da også at den for­holds­vis høye risikoen er et bevis på at forholdene migrantene flykter fra, er umenneskelige. Påstanden virker rimelig for nordboere, som selv ikke har det samme incentivet til å ta høy risiko for å forbedre sin egen situasjon.

Men når nord­europeere har vanskelig for å innse at de tar feil, skyldes det manglende innsikt i kultur­forskjellene. I særdeleshet forstår de ikke den ekstreme fatalismen hos mange afrikanere. Desto mer fortjenst­fullt at Bendixen lar oss bli kjent med den. Han har tilbrakt en dag med tre menn i sin beste alder:

Babarcar studerer økonomi, Oumar er ingeniør og Ousseynou er fisker. Lige meget hvor mange argumenter jeg præsenter dem for, så kan jeg ikke ødelægge deres drøm om Europa.

Venter døden på rejsen, ja, så er det skæbnen. Bliver de sendt retur eller ender i kummerlige lejre, ja, så skyldes det alene, at de har opført sig dårligt. De nægter simpelthen at tro på, at livet ikke er bedre i Europa, og årsagen er, at det lykkes for nogle.

Ousseynou har en bror i Spanien, Babarcar en god ven i Frankrig, der både studerer og kan sende penge hjem.

Man er nødt til at forsøge, siger Ousseynou Diaw.

At fire personer fra samme sted hadde druknet kort tid i forveien, affiserer dem ikke. Korrespondenten forsøker å få Ousseynou til å reflektere over hvordan familien, kona og de to små døtrene, vil ta det hvis han omkommer. Kona vil fortelle døtrene at faren gjorde så godt han kunne for å hjelpe dem, lyder hans svar.

Selv kan vi trekke den konklusjon at det hverken er «dødelige konflikter, despotiske ledere eller ekstrem fattigdom» familie­overhodet vil hjelpe dem ut av, slik New York Times vil ha oss til å tro. Han vil hjelpe dem til å forbedre et liv som etter afrikansk standard er helt ålreit. Det som driver ham og andre, er ønsket om suksess og selv­realisering på egne og familiens vegne.

Er europeerne forpliktet til å omgjøre sine egne samfunn til det ugjen­kjennelige for å hjelpe disse tre herrene med sitt selv­realiserings­prosjekt? Det holder å stille spørsmålet for å besvare det: selvsagt ikke.

At ikke samtlige europeiske regjeringen forlengst har trukket konsekvensene av denne helt elementære innsikten, er en vedvarende skandale.