Kommentar

Folk forlater åstedet etter terrorangrepet ved London Bridge natten til 4. juni 2017. Foto: Neil Hall / Reuters / Scanpix.

 

For én gangs skyld var i alle fall litt av Erna Solbergs tweet etter den ørtende halal-slaktingen av europeere, konsis og treffende: Vi er vitner til en forferdelig tragedie. Men det dreier seg om et vådeskudd fra statsministeren, som traff blink uten at hun skjønner hvorfor – ei heller at hun også traff seg selv.

Det er vel ikke så mange andre i Solbergs kabinett enn Torbjørn Røe Isaksen som vet dette, men i oldtidens Athen, hvor ordet stammer fra, var «tragedie» betegnelsen på en bestemt type drama, som endte med katastrofe på grunn av karakterbrist hos hovedpersonene. Siden er ordet blitt brukt om alt som er trist og leit, men for de gamle grekerne var det altså et pedagogisk poeng at det triste og leie gjerne skjer på grunn av skavankene i vår egen personlighet.

På den ene siden handler det naturligvis om karakterbrist hos dem som slutter seg til den militante delen av islams femtekolonne.

Blant tingene på blokka som det aldri ble noe av å formidle i går, var et intervju som Corriere della Seras uforlignelige Midtøsten-korrespondent Lorenzo Cremonesi har gjort i Tripoli med en gammel venn av Manchester-terroristen Salman Abedi. Den 23 år gamle Mohammad al Sharif, som hadde frekventert samme skole og moské som Abedi i den nordengelske metropolen, hadde blant annet dette å si:

«Jeg er slett ikke overrasket over at Salman massakrerte alle de sivile i Manchester og valgte å drepe seg selv. Han var typen til å gjøre det, det visste vi alle. Og i samfunnet av libyske emigranter med britisk statsborgerskap i den byen, kjenner jeg personlig mange ekstremister som han. Også her i Libya er det en masse ungdommer som ikke lenger ser noen større verdi i livene sine. Døden og selvmordet er en del av hverdagen vår.»

«Salman var en einstøing, noen ganger bitter, litt rar. Han dro tidlig hjem om kvelden, hadde aldri kjærester, drakk ikke. I stedet leste han religiøse bøker i timevis i Didsbury-moskeen, og det i en slik grad at jeg foreslo at han burde bruke mindre tid på religionen.»

Til forskjell fra Abedi, flyttet al Sharif permanent tilbake til Libya i 2013 – for å kjempe mot islamistene.

«Vi er vant til døden. Folk i Vesten kan ikke forstå det. De hyller livet og skjuler døden. Men for oss er den en daglig tilstedeværelse. Jeg har mange kamerater som er blitt drept ved Bengasi-fronten. Jeg lever, og jeg har skyldfølelse overfor dem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg kan forstå dødslengselen som hjemsøkte Salman.»

For Storbritannia ville det ha vært bedre å beholde mannen som var villig til å kjempe for hjemlandet han elsker, enn han som ble igjen for å bekjempe vertslandet han hatet. Det er et kjempeparadoks at al Sharif uttaler seg friere i Tripoli enn han kunne ha gjort i Storbritannia. Både politikerne, etterretningen og allmennheten i Europa generelt og Storbritannia spesielt ville uansett gjøre klokt i å lytte til ham: I Manchester finnes en libysk diaspora med mange ekstremister som selvmordsterroristen.

I denne og en rekke andre lignende diasporaer Vest-Europa rundt vil det finnes mange personer som mangler karakterstyrke. Og for flere av dem er døden minste motstands vei. Karakterbristen baner veien for katastrofen. Det er i sannhet en europeisk tragedie.

Men tragedien er dobbel.

For europeerne lider av en karakterbrist som er verre enn islamistenes: De vil ikke se sannheten i øynene, langt mindre erkjenne den åpent, og slett ikke ta konsekvensene av den.

De nekter å innse at en betydelig del av muslimene i Europa er fiender av vår sivilisasjon. Hvordan kan man tolke det annerledes når – for å ta ett av utallige eksempler – 27 % av de spurte blant britiske muslimer i en undersøkelse fra PEW sa at de hadde sympati for angrepene på Charlie Hebdo?

De nekter å innse at drapsmennene beskyttes av denne femtekolonnen. Hvordan kan man tolke det annerledes når belgiske opprørsstyrker måtte spre demonstranter i Molenbeek, da disse skjøt raketter mot politiet som arresterte Brussel-terroristen Salah Abdesalam?

De nekter å innse at denne femtekolonnen vokser, mens den opprinnelige befolkningen skrumper. Dette er ikke engang et tolkningsspørsmål, det er bare å bruke øynene. Ei heller vil de se i disse hersens øynene hva som risikerer å bli de langsiktige følgene av deres egen karakterbrist: at stadig større deler av Europa vil bli som krigssoner i Midtøsten.

Lignende former for karaktersvakhet er noe mange vil ha observert hos alkoholikere, narkomane, unnasluntrere og andre som ikke har evne til å forhindre sin egen selvødeleggende adferd.

Slutten på Erna Solbergs tweet er like virkelighetsfjern som før: Hun kaller volden «meningsløs». Men det er den jo ikke. Volden har mening for islam-fanatikere som vil straffe de dekadente europeerne, som er så frekke at de har det gøy, som drikker øl, røyker og spiser is under ramadan. Den har mening også fordi deres ideologiske overhoder har bedt dem om å intensivere kampen mot Vesten nettopp under ramadan.

I den grad dette fremstår som meningsløst, er det simpelthen fordi statsministeren ikke vil vite. Hun har tross alt bedre informasjonskilder enn avisene som knapt nevner disse tingene, og langt mindre trekker en linje mellom punktene i tegningen. For hvis volden har mening, er hennes idé om samfunnet hun administrerer, en illusjon. Og i likhet med de fleste andre offentlige personer klamrer hun seg til illusjonen som en alkoholiker til sin flaske – livredd for å stå ansikt til ansikt med sin egen utilstrekkelighet.

Igjen står et viktig spørsmål: Hvor godt representerer hun oss?

Trolig ganske bra. Aggresjonen rettes jo mot dem som vil ta flasken fra de politiske alkoholikerne. «Vi må være smarte, årvåkne og tøffe», twitret Donald Trump. Alt sammen ting man ikke er i et Europa som ser en djevel i mannen som minner dem om egne skavanker: dumheten, sløvheten og feigheten. Det ville være på tide å kose seg litt mindre med andres innbilte feil, med mindre tragedien skal bringes til sin logiske slutt.

Mest lest

Vendepunktet