Juan Sanches Cotàn (1560-1624) regnes som den spanske barokkens viktigste og mest særpregede kunstner. Han malte stort sett historiske og religiøse motiver før han rundt århundreskiftet begynte å konsentrere seg om stillebensmotiver. Han gikk i kloster 1603, der han parallelt med å male religiøse motiver, utviklet og utdypet stillebensmaleriet. Til tross for sitt isolerte klosterliv, skulle Cotàn få stor innflytelse på utviklingen av det spanske barokkmaleriet.

På 1600 tallet vokste det frem mange nye motivtyper, det man kaller genremaleriet, der særlig stillebensmaleriet ble ettertraktet. Et nytt og kunstinteressert borgerskap etterspurte nå bilder til privat bruk som viste andre motiver enn de rent religiøse. Kirken var ikke lenger den dominerende oppdragsgiver, og kunstnerne sto dermed friere til å utvikle sitt særpreg gjennom de nye motivtypene. Særlig i Nord-Europa ble stillebengenren populær. Men i motsetning til de hollandske stillebenenes overdådige arrangementer av mat, vin og andre luksusgjenstander, holder Cotàn seg til enkle bruksgjenstander og hverdagslige råvarer, som gulrøtter, kål, tistler. Disse enkle hverdagsobjekter settes inn i en stram, geometrisk komposisjon, der en skarp og presis lysføring fremhever motivets strenge orden og saklige objektivitet.

I «Stilleben med tistler» (1602), er de eneste gjenstandene en tistel (artisjokk) og fire gulrøtter, som er plassert i en grunn vindusåpning. Grønnsakene er arrangert i et stjerne- og halvmåneformet mønster med klare symbolske undertoner. Det skarpe og presise lyset kommer inn fra venstre og fremhever gjenstandenes egenart, mens den svarte, dype bakgrunnen danner en slags mysteriøs romlighet. Bildet er malt i en nærmest hyperrealistisk stil, som er basert på inngående studier av virkeligheten og verdens inventar. Mens artisjokken hviler i bildets høyre del, peker gulrøttene mot betrakteren og sprenger derved billedflaten. De trekker dermed betrakteren inn i bildet og peker samtidig mot et mystisk dyp og altomfattende mørke. Disse enkle, formale grepene gir motivet et overvirkelig, eller mer presist et sakralt preg. Selv de mest trivielle rotfrukter forvandler Cotàn til dyp mening i det vi kan kalle monumentale andaktsbilder. Her helliggjør han de enkle hverdagstingene.

Det er nærliggende å betrakte Cotàns stilleben som maleriske innfallsporter til det kristne, religiøse mysterium, der evigheten spilles opp mot endeligheten, og der betrakteren blir en deltager i begge verdener. Cotàn er ikke en realist i vanlig forstand. Billeduttrykket balanserer hårfint på grensen mellom virkelighet og det overvirkelige, i tråd med meditasjonstradisjonen hos de store spanske mystikerne.