Sakset/Fra hofta

Fransk politi holder vakt under et av François Fillons valgkamp­arrangementer i Lille den 18. april 2017. Politikerne avhenger av politiet for sin sikkerhet, men som de fleste andre viser de ingen større takknemlighet. Foto: Pascal Rossignol / Reuters / Scanpix.

 

Terrorangrep avstedkommer fra tid til annen «kjærlighets­fester», men når ofrene er politifolk, glimrer de større markeringene med sitt fravær.

Corriere della Seras Aldo Cazzullo befant seg forleden i sentrum av Paris, mens franske politifolk holdt spontane markeringer for å minnes sin drepte kollega Xavier Jugelé – ved åstedet på Champs-Elysées, ved Eiffeltårnet, fremfor Innenriks­departementet og andre steder. Det er nesten ingen vanlige parisere som slutter seg til dem. De sørgende er også sinte og frustrerte.

Det er slett ikke vanskelig å få politi­folkene i tale. De lengter etter å få ting ut, det eneste de ber om er at de får være anonyme.

Politistyrken er i likhet med selve landet multi­etnisk. Reporteren henvender seg til en av algerisk opphav. Han er rasende.

«Arbeidsforholdene våre er umenneskelige. Vi er alle sammen drevet til det ytterste av stress. Noen går på psyko­farmaka, for vi har slett ikke råd til noen terapeut. Jeg tjener 1351 euro i måneden, pluss 28 % risiko­tillegg. Lederen for avdelingen min tjener mindre enn 3000. Beredskaps­graden min er 17, altså den høyeste. Det betyr at jeg må være parat 24 timer i døgnet, sju dager i uken. I teorien har vi 23 dagers ferie, men de har vært avlyst i årevis.»

Det er et dystert portrett han tegner av statens tapte territorier:

«Folk som meg er blitt ansatt for å jobbe i forstedene, men dit vil jeg ikke dra lenger. Der anser de oss som svikere, som har snudd ryggen til «brødrene» for å bli snut og tjene en stat de hater. De spytter på oss, tisser på oss fra balkongene, og de kaster molotov­cocktails på oss. Og nå har de begynt å skyte på oss.»

Rettferdighets­sansen blir konstant utfordret:

Hvis en av oss mister hodet og gjør en feil, protesterer alle de gode menneskene på Place de la République. Hvis en politimann brukes som blink, og en familiefar blir drept, er det knapt noen som reagerer.»

Hver eneste måned blir fem hundre politi­folk såret, fortsetter han. Men avisene skriver ikke én linje om det.

«Journalistene ser på oss med like­gyldighet eller forakt. Som alle andre.

Men det er politiet som må komme alle andre til unnsetning når de opplever truende situasjoner. Utakk er i sannhet verdens lønn. Den etnisk algeriske politi­mannen kunne ha gjort Rudyard Kiplings ord til sine egne: «Take up the White Man’s burden, and reap his old reward: The blame of those ye better, the hate of those ye guard.» På anklage­benken havner også domstolene:

«Dommerstanden kan ikke brukes til noenting. Den straffer oss, men beskytter oss ikke, hjelper oss ikke. Morderen på Champs-Elysées hadde allerede prøvd å drepe to politi­folk, og han hadde vært i fengsel. Hvorfor befant han seg fortsatt i Frankrike? Hvorfor var han på frifot?»

Politimannen har ikke annet enn avsky og forakt til overs for politikken.

Jeg stemmer ikke. Kollegene mine stemmer ikke, eller de stemmer på Marine Le Pen.

Det vil han ikke gjøre selv. Fortiden kaster lange skygger, og blod er tykkere enn vann: Han er av nord­afrikansk avstamning, og kan ikke stemme på datteren til en mann som kjempet for at Algerie skulle forbli fransk. Det er altså ikke personen Marine som er problemet. De andre derimot…

Fillon? Verre enn verst. Da han var stats­minister, kuttet han politiets bemanning, bevilgninger og utstyr. Marcon? Ha ha ha ha! Macron?! Ha ha ha ha!»

 

Corriere della Sera