Sakset/Fra hofta

«– Jeg vil ikke krisemaksimere, men gitt at utviklingen fortsetter, mener jeg at det vil være fornuftig av alle innvandrere å ha en utgangsstrategi i bakhånd. Ikke bare muslimer.»

Ordene tilhører skribent og samfunnsdebattant Qasim Ali, men hvilket land er det som er i ferd med å bli ubeboelig for både muslimske og andre innvandrere? Tyrkia? Frankrike? Tyskland? Egypt? Syria? Nei. Det er Norge.

Kommentaren faller i en artikkel i Klassekampen hvor man diskuterer problemet med at 395 norske statsborgere emigrerte til fire muslimske land i 2015. Det er fristende å ønske dem god tur og oppfordre flere til å følge deres eksempel, men det kan nok med rette oppfattes som hjerterått og usaklig, men er det det? La oss heller se på grunnene til at stadig flere muslimer heller vil bo i velfungerende demokratier hvor menneskerettigheter er satt i høysetet som for eksempel Tyrkia, Egypt og De forente arabiske emirater, enn i verdens lykkeligste land.

I følge Qasim Ali går mange minoritetsnordmenn rundt og kjenner på en snikende utrygghet, og opplever at de ikke er velkomne i Norge. Derfor begynner nå flere å snakke om å gjøre hijra, altså utvandre, ikke til et hvilket som helst annet land, men til et muslimsk land.

Han leser opp en tekst­melding fra en kvinne som vurderer å emigrere: «Jeg liker ikke hvordan barna blir behandlet av lærere pga. hijab og spørsmål de stiller».

– Mange reagerer på en ovenfra og ned-holdning og en kulturell arroganse blant nordmenn som ikke fantes her da de vokste opp på 1990-tallet, sier Ali.

Glem at en stadig større del av Norges befolkning føler økt utrygghet som følge av økt innvandring. Det er som vi har lært en utrygghet som er grunnløs. Muslimens utrygghet derimot, må vi ta på alvor. Det er ikke bare kulturell arroganse som gjør at muslimer føler seg utrygge. De blir også engstelige når de hører om at folk som har levd mange år i Norge blir kastet ut, som tilfellet er med Norges best kjente bioingeniør Mahad Abib Mahamud, eller når Carl I Hagen sier han mener hijab bør forbys på Osloskolene.  Samtidig er det ikke slik at utryggheten kun skyldes redsel for å bli kastet ut fordi man har jukset og løyet seg til oppholdstillatelse og statsborgerskap. Det ligger også religiøse grunner bak.

For noen handler det om at de kan få bedre jobber og høyere status i et muslimsk land. For andre handler det om retten til å praktisere sin religion.

Det gis ikke poeng til alle som gjetter hvem som er skyld i at mange muslimer mistrives i Norge og føler utrygghet. Marian A. Hussein er noe så fint som leder av etnisk likestillingsutvalg i SV og sier:

– Jeg kjenner til verdikonservative muslimer som ønsker å emigrere fordi de er utrygge og fordi de ønsker å gi barna en sterkere muslimsk identitet, sier hun og legger til at disse ikke er representative for norske muslimer. Samtidig har hun forståelse for valget deres.

Hun mener fenomenet utgangsstrategi er et uttrykk for en integreringspolitikk som har feilet.

Selvsagt er det «vår» feil, som ikke i tilstrekkelig grad har tilpasset oss alle innvandrernes ulike ønsker og krav, men det er et spørsmål som for sjelden stilles… Vi har innvandrere i Norge fra alle verdens land, kulturer og religioner, så hvorfor er det nesten bare muslimer som klager på at de ikke får det som de vil?

Det klages på dårlig integrering, men vil de egentlig integreres? Vil deres religionsutøvelse noen gang gjøre det mulig for dem å føle seg godt integrert og hjertelig velkommen i Norge, eller andre ikke-muslimske land? Når vi ser at den opplagte fellesnevneren for landene misfornøyde muslimer flytter til er at de er muslimske er det nærliggende å anta at de ikke blir helt fornøyd i Norge før Norge er muslimsk. Da er det like greit at de ikke er helt forøyd med å bo her. Særlig de muslimene som heller vil bo i et land hvor likestilling er et fremmedord og kvinner straffes for å melde fra om voldtekt enn å lide seg gjennom om tilværelse i Norge hvor enkelte politikere mener hijab bør forbys på skolen.

God tur, og kom aldri tilbake.