Kommentar

Til å begynne med var det islamistenes stormløp mot ytringsfriheten som påkalte oppmerksomhet. Nå har de politisk korrekte tillyst et lignende stormløp mot noe de kaller det nye høyre, men som alle kan se er noe mye større: Det er velgerne som er i bevegelse.

Dette er nok en karakteristikk som vil falle PK-eliten tungt for brystet. Men uansett hvor mye de kjører frem «fake news» og «trolls» så koker det ned til at man vil fjerne de råtne eplene.

Eller som man sa i de «gode gamle SUF-dagene» – folk som har fått «fluer i hodet».

Dette er Mao Zedong-språk. Den politiske korrektheten tar et sprang ut i myra – igjen et SUF-uttrykk – hvor det handler om å stoppe munnen på folk.

Siden vi snakker om en tidsalder preget av internett er dette lettere sagt enn gjort.

Men de prøver, og nå prøver de for alvor:

Facebook begynner til uken ordningen med å fjerne posteringer som anmeldes som fake news. Dette åpner døren for politisk aktivisme mot innhold man ikke liker. Angela Merkel har mast på Marc Zuckerberg for at han skal gjøre noe med den frie flommen på Facebook, hvor nyheter kan spre seg utenom autoriserte kanaler.

Man kan ikke la være å tenke at det ikke er tilfeldig at det er Tyskland som er først ut. Man kan ikke la være å tenke på støvletramp.

Sensur har dårlig klang i det 21.århundre. Uansett hvor mye de forsøker å pynte brura. Stanken blir ikke borte.

Siden EU er i samme sporet, betyr det at ytringsfriheten i Europa går trange tider i møte.

Begrepet fake news skal gi inntrykk av ønske om objektivitet. Men det som er fake news for den ene, er sannhet for den andre.

Dette er elementært, Watson.

Mediene og den politiske klassen fant opp fake news-begrepet da de kjente at makten holdt på å gli ut av hendene på dem.

Dagens mediesituasjon bygger på papir og linær tv og radio, hvor annonsekroner og statsstøtte har skapt mediemakt. Google og Facebook har undergravd deres annonsemonopol. Det de trodde skulle bli en overgang til digitale annonsekroner, har ikke slått til. Samtidig er mediene midt oppe i en politisk krise. De er blitt så politisk korrekte at folk ikke gidder betale for dem lenger. Du gidder ikke få servert halvsannheter, usannheter, utelatelser og på toppen av de hele bli fortalt at du er en idiot. Kanskje en farlig?

Siste vekst på stammen er annonsesensur forkledt som «forbrukermakt». Initiativet kommer fra mennesker som lever av det frie ord. Det sier mye at en forfatter som har jobbet i Helsingforskomiteen, personlig tar initiativ for at Norwegian skal slutte seg til boikotten av nettsteder som Breitbart.

Initiativtakerne sier selv at de begynner øverst. Flere vil følge. Det føres lister over autoriserte nettsteder. Da er på full fart tilbake til tiden før trykkefriheten ble innført. Kun autoriserte nettsteder skal «godkjennes». Hvis det å bli stemplet betyr annonsenekt, er det det samme som å bli fratatt levebrødet. Da vil det ikke være mulig å drive et nettsted som Document.

Hvem er det som skal avgjøre hvem som fortjener å godkjennes? Vi vet hvem aktivistene er her hjemme. Vi vet hvem som har sugerør i statskassen. Dat krever ingen stor fantasi å forestille seg at det vil være typer som Rune Berglund Steen som skal evaluere nettsteder. Thorbjørn Jagland er aktiv på europeisk nivå og er helt på linje med EU-kommisjonen og Merkel.

I Danmark har man «overtalt» flere store kommserielle selskaper til å boikotte Den Korte Avis. Danmarks Radio har i P3 oppfordret leserne til å aksjonere.

Vi ser konturene av noe svært utrivelig som vil øke motsetningene i samfunnet. Disse sensurtiltakene vil frata eliten og venstresiden de siste rester av tillit og troverdighet. Det er som å erklære krig: – Vi har makten og skal bruke den så lenge vi har den.

Sunt vett tilsier at man ikke politiserer markedet. La  Adam Smiths «usynlige hånd» få virke. For det er den som er i virksomhet i det kompliserte systemet av annonser som plasseres automatisk:

Joshua Zeitz, vice president of corporate communications at the ad-tech company AppNexus, explained to me how this automated ad buying works. When you click on a link, “in less than a second, a call goes out, and algorithms and automated software bid in an auction to put their advertisement up on your page,” he said. “So maybe the Nabisco algorithm wants to put an ad up there; so does Macy’s and so does Honda.” The algorithm that places the highest bid wins the chance to appear on your screen.

Programmatic ads can also follow individuals around the internet, based on their browsing history, as happened with Mr. Philips. A single targeted ad could cost just a fraction of a penny, but the pennies add up to a billion-dollar industry.

Dette er en fantastisk mekanikk som gjør at penger fordeles etter popularitet, og som gjør at nye initiativ kan belønnes. Hvem tror oppstartbedrifter har en sjanse i et system hvor CNN/Time Warner fusjoneres med AT & T og utstyres med politisk korrekthet som spanskrør?

Da blir USA et stort Gotham City.

Når gammelmedia og venstreliberalere vil gå aktivt inn og stanse pengestrømmen til konkurrenter, griper de inn i markedet på en måte som må kalles svært uamerikansk. Politiske hensyn skal altså trumfe fri konkurranse?

Vil dette kunne bli et skille mellom Trumps USA og Storbritannia på den ene side og EU-Europa på den andre? I Sverige utfolder denne sensurlysten seg allerede. Ikke før har en svensk-tsjekkisk forfatter sagt noe uønsket, så følger bokhandlene opp med å fjerne hennes bøker.

Sweden er bad. Men Tyskland under Merkel har også en fortid og Merkel har begynt å leke med gamle metoder. Gamle skjeletter kan bli som nye.

For at dette skal ta av, må man finne noe som virker som en grunn og kan være selvforsterkende. En raison d’êtat.

Fake news er blitt fjorårets ord av en grunn. Og den er tung.