thaulow-a-morning-river-scene-jpglarge

Bildet: Fritz Thaulow A Morning River Scene (1891)
 

Henrik Jensen noterer en viktig dimensjon ved den nye globalismen på sin blogg i Jyllands-Posten: Den gjennomføres og styres av mennesker som er hypermobile. De er løsrevet fra lokal tilknytning. Hele verden er i prinsippet deres virkefelt, også kulturelt. Store ungdomsmasser har den samme fornemmelse av å tilhøre en global verden. De tror smartphones og musikk er politikk og noe selvsagt.

Men på den annen side står de lokale, de stedbundne og dem er det fortsatt flest av.

De hypermobiles løsninger på hvordan verden styres gjør at lokaldemokratiet tømmes for mening, både lokalt og nasjonalt. Derfor stiller stadig flere seg likegyldig til demokratiet. Stikkord: eiendomsskatt, bompenger, avgifter i alle mulige sammenhenger som forvandler borgeren til et skatteobjekt, og overføring av makt til Brussel. Rettsliggjøring av politikken som tar avgjørelsene ut av Stortingets hender.

Vi får en kløft mellom to grupper som er annerledes og minst like dyp som mellom over og underklasse i det gamle samfunn. Det er ett kjennetegn ved denne nye globale virkelighet som er ny og skremmende: De hypermobile, well-connected, vil i økende grad klare seg uten de lokale, de stedbundne. De trenger dem ikke.

ANNONSE

Det er ingen av dem som vil si det høyt, ennå. Men Brexit og Trump har vært et sjokk og nå begynner de å snakke om at det kanskje ikke er så lurt å spørre folket til råds.

På et overordnet plan bevæger verden sig væk fra den politiske lighed, der er en forudsætning for demokratiet, hen imod en større splittelse mellem dem, der rider med på globaliseringen, og dem, der er blevet ”hængende” i det lokale.

Sociologen Zygmunt Bauman så for mange år siden globaliseringen som rodløse globales hævn over de stedfaste. Den ville aldrig føre til det klasseløse samfund, men skabe en ny, dyb klassedeling mellem denne verdens hypermobile og de lokale, mellem dem med mulighederne og dem uden.

Over- og underklassernes skæbner er ikke længere bundet sammen som i industrialismens klassesystem. Det er ikke længere en del af magtens betingelser, at eliten må forsøge at regulere massernes adfærd, få dem til at ”makke ret” fra dag til dag. Det er komplet ligegyldigt, hvordan de makker. De ressourcestærke aktører på den globale scene kan uden de svage. (…..)

Mange i eliten – selv socialdemokrater som Mogens Lykketoft – mener derfor, at man burde begrænse massernes muligheder for at tale med.

Den som frekkest og mest arrogant har tatt til orde for å omgjøre Brexit er Tony Blair. Etter å ha tjent seg søkkrik på konsulentjobber, blant annet for diktaturer som Kazakhstan, vil han nå inn i politikken igjen og arbeide for å omstøte Brexit. Blair forstår at gulleggene blir mindre med Brexit. Han har levd på en struktur som bygger på en merkelig blanding av politisk korrekte verdier og grådighet, alt under dekke av overnasjonale systemer som EU og FN. En mer nasjonalistisk politikk vil sette grenser for denne utfoldelsen.

De slår tilbake, vel vitende om at de besitter enorm makt. For å beholde den må de innskrenke demokratiet. Men det finnes andre måter de stedbundne kan svare på: Kanskje Blair og alle hans eiendommer vil være like sikre i Storbritannia?

Det har ikke den hypermobile elliten tenkt på. De har intet politi, ingen hær. De er avhengig av at de stedbundne beskytter dem og deres verdier.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629