charlie-chaplin-modern-times
Charlie Chaplin i Modern Times (1936)
 

I en tid hvor mange med rette er bekymret for at den globaliserte økonomien ikke er under tilstrekkelig demokratisk kontroll, er det betimelig å minne om at en annen viktig faktor også er med på å drive historien, nemlig teknologien. At teknologiske forsprang lenge har gitt de vestlige landene økonomisk og militært overtak, er velkjent. Teknologien er altså storpolitisk høyst relevant.

I beruselsen av alt det nyttige, komfortable og fantastiske den teknologiske utviklingen har gitt oss, er imidertid erkjennelsen av at teknologien også for alvor begynner å virke negativt på mange menneskers hverdagsliv, adskillig langsommere. Og det dreier seg ikke bare om de ugunstige mentale og fysiske virkningene av for mye stillesitting og elektronisk tankehjelp som er på eller over grensen til intellektuell umyndiggjøring: Teknologien begynner å overflødiggjøre mennesker, og det på en helt annen skala enn under den industrielle revolusjon.

Det er ikke bare et sosialt og et psykologisk problem, men også et økonomisk og demokratisk sådant. Det er derfor på sin plass når Astrid Meland i en VG-kommentar mandag peker på at «maskinene stjeler jobbene»: Posten skal legge ned brevsorteringen i seks byer, inkludert Norges tredje største:

ANNONSE

På 80-tallet var det stor stas å få jobb her. Flotte ordninger, god lønn, lave krav til utdanning. Det ble sagt at de feteste Mercedesene i Trondheim sto parkert på postterminalen sør for sentrum.

Men i dag hjelper 30-40 års erfaring lite. Det er dårlige sjanser for ny jobb når du ikke har utdanning. Nå snakker ansatte om å flytte til Oslo, hvor det fortsatt skal sorteres post.

Annet manuelt arbeid forsvinner også, ikke minst i industrien. Supermarkeder med selvbetjening i kassen finnes allerede her og der. Og om noen år kjører kanskje bilene seg selv. Fint for den som vil jobbe, lese, drikke vin, elske eller sove under en transportetappe på motorveien, men kjedelig for yrkessjåfører.

Meland konstaterer at det blir kamp om de svinnende jobbene uten høye krav til utdanning, og peker med rette på at det er et omstillings- og oppdragelsesproblem:

På Hydro Sunndal øker antall tonn aluminium produsert per årsverk på grunn av ny teknologi som øker effektiviteten.

Det som gjør dette mer utfordrende nå, er at tempoet på omstillingen er skyhøy. For 50 år siden var 70 prosent av jobbene for ufaglærte. Nå er det bare 10 prosent.

Når 15 000 ungdommer hvert år dropper ut av videregående, finnes det ikke jobber til alle.

VGs stjernekommentator ser imidlertid ut til å være litt politisk farget når hun nedtoner globaliseringens rolle sammenlignet med teknologiens:

USAs kommende president Donald Trump fikk støtte fra velgere som for noen tiår siden hadde bra jobb og var vel ansett i lokalsamfunnet. Så ble jobbene deres borte. Det er forståelig at de savner 80-tallet.

Men det handler ikke så mye om globalisering og handelsavtaler, som Trump sier han skal stoppe. Det handler om automatisering, som i Posten, på sykehusene og i butikkene. Den utviklingen er ustoppelig.

Det er naturligvis riktig, som hun sier, at det viktigste for nordmennene er at de selv mister jobben i store antall, ikke at det kommer polakker til Norge som reiser hjem igjen med trygd i bagasjen hvis de mister jobben. For nordmennene blir igjen. Hva gjør de nå?

Men hvordan kunne dette unngå å ha svært mye med globaliseringen å gjøre? Saken er helst den at kombinasjonen av teknologi og globalisering har stort potensial for omveltninger, og at nettopp globaliseringen vil gjøre det vanskeligere å hanskes med dem. De tekniske fremskrittene lar seg ikke stanse, men politikken har likevel mulighet til å holde en hånd på rattet – hvis den har viljen.

Det snakkes mye om skatteparadiser, og de er viktige nok, for de spiller en vesentlig rolle i det kappløpet mot bunnen som består i å legge forholdene best mulig til rette for storindustri og finans verden rundt, på vanlige menneskers bekostning. Men vi kunne like gjerne snakke om produksjonsparadiser, hvor høyest mulig produktivitet etterstrebes, mens hensynet til mennesker kommer i annen rekke. Kina er et utmerket eksempel, som har økt sin produktivitet voldsomt, men bokstavelig talt ved å ofre mennesker – ikke bare med millioner av aborter, men også med langt dårligere standarder for arbeidsmiljø, sikkerhet, miljøvern, matvaretrygghet, rettsvern osv. Er det rett å la land som ofrer mennesker, få konkurrere i siviliserte lands markeder? Er det rett å la bedriftene flytte maskinene sine ustraffet fra siviliserte land til menneskeofrende land? Disse spørsmålene handler om globalisering.

Globaliseringen spiller også en rolle i hvordan hvert enkelt land håndterer situasjonen internt. Meland nevner jo selv at kampen om ufaglært arbeid blir hardere med mange innvandrere uten skolegang.

Vel så viktig er det at en befolkning som skal hanskes med færre jobber til flere mennesker, er nødt til å samarbeide for å finne løsninger. Blir det lettere eller vanskeligere med mer globalisering, mon tro? Med mindre det skal vokse frem store underklasser i Norge, vil det bli et større behov for omfordeling av landets ressurser. Hvordan skal det gå hvis vi på grunn av innvandringen ikke lenger føler en felles tilhørighet til samfunnet, slik Norges innbyggere hadde i større grad gjennom etterkrigstiden og frem til i alle fall 1990?

Dette har åpenbart alt med globalisering å gjøre. En ytterligere utvanning av det norske vil svekke mulighetene til omfordeling. For å klare seg, må man hevde seg i konkurransen. Ikke alle klarer det. Man gjenoppretter altså forskjeller som nasjonalstatenes tilblivelse var ment til å fjerne – et tilbakeskritt på over hundre år.

Trygdebomben truer velferdsstaten, skriver Meland. Men ville ikke smellet fra den bomben være mye lettere å leve med, hvis man tenkte på andre borgere av landet som en del av en utvidet familie? De fleste kan strekke seg svært langt for å hjelpe slektninger og venner. Det geniale med nasjonalstaten er at en lignende tilbøyelighet til omsorg også strekker seg til samfunnsfellesskapet, og det triste med import av klanstrukturer fra Afrika og Asia er at den tilbøyeligheten svekkes. Mer eller mindre globalisering er derfor et valg mellom et opphør av omfordelingen eller et forsøk på å beholde så mye som mulig av den.

For Meland er det ikke et spørsmål om økonomisk omfordeling, men intellektuell: Vi skal sette folk i stand til å klare seg i det nye samfunnet ved å utdanne dem. Hun legger for dagen en viss optimisme:

En god nyhet denne høsten, er at 10.-klassingene gjør det stadig bedre på skolen, og at fraværsgrensen i videregående skole har ført til at fraværet stuper.

Dette er vel og bra, men mon tro om man ikke undervurderer hvilke anstrengelser som kreves for å heve kompetansen i store deler av årskullene år etter år? Det er ellers bred enighet om at det behøves større kunnskaper i realfag for å møte behovene i morgendagens krevende arbeidsliv. NTB kan imidlertid opplyse om at færre velger matematikk og fysikk i videregående skole.

Mon tro om det ville ha vært mange nok kvalifiserte lærere til alle som ideelt sett burde ha valgt realfag? Hvordan skal man ellers hanskes med de økende språkproblemene? Mange barn som vokser opp i Norge i dag, har mindre vokabular enn det som var vanlig før. Og landet er ikke engang i stand til å diske opp med et korps av kompetente tolker til å sørge for retts- eller pasientsikkerhet. Det er et åpent spørsmål om den intellektuelle kapitalen Meland vil omfordele, overhodet foreligger i tilstrekkelig omfang i Norge. Det burde være en nasjonal oppgave å øke den. Blir det lettere med økt globalisering?

Globaliseringen spiller ingen mindre rolle enn teknologien, å tro noe annet er illusorisk. De to tingene henger tett sammen. Globaliseringen må styres og tøyles, ikke hvitvaskes og overlates til seg selv.

 

VG

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629