Den tidligere statsministerens løfte om å utvide tilgangen til universitetene, har bidratt til å skape en perfekt demografisk storm i Storbritannia.

Dette skriver Josh Kirby i The Telegraph. Det er gode grunner til å tro at også norske barnefødsler er blitt påvirket av en stadig økning av antallet som tar høyere utdanning.

Blair fikk gjennomslag, noe som fikk flere konsekvenser. Studentene ble mer varierte når det gjelder klassebakgrunn, men samtidig overførte universitene kostnader fra staten til studentene, noe som fikk enorme økonomiske konsekvenser. Dette rammet selvsagt dem som var svakest økonomisk stilt hardest.

I 2024 falt fruktbarhetsraten til bare 1,41 barn per kvinne – det laveste tallet siden registreringene startet i 1938, og det tredje året på rad med nye lavmål, ifølge Office for National Statistics.

Samlet fruktbarhetstall i Norge var 1,44 barn per kvinne i 2024. Siden innvandrere generelt får flere barn, og starter fødslene i lavere alder, så er de reelle fruktbarhetstallene for etniske briter og nordmenn lavere enn det som oppgis.

Utdanning lønner seg ikke noe særlig

En undersøkelse publisert i fjor viste at Norge og de nordiske landene er blant de OECD-landene hvor utdanning lønner seg minst. Årsaken er de relativt små lønnsforskjellene, skrev Khrono i september 2025.

De fleste briter og nordmenn blir etter studiene sittende med høy studiegjeld, og i Norge hjelper det heller ikke så mye om man skaffer seg en jobb etter studiene.

Hvis man klarer å skaffe seg en jobb etter videregående, eller velger å ta fagbrev etter ungdomsskolen, ligger man så langt foran i løypa at de fleste med høyere utdanning aldri klarer å ta igjen forspranget.

Særlig hvis man velger å bli håndverker, eksempelvis rørlegger eller elektriker, hvor man får sine første lønnsutbetalinger etter to år i lære, og kan se frem mot yrker som er generelt godt betalt, uten en krone i studiegjeld.

Få ønsker å bli foreldre mens de studerer, og mange studerer til de nærmer seg 30 år. Deretter må man sørge for en økonomisk situasjon som fører til at man føler seg trygg nok til å få barn. I en situasjon der det blir stadig vanskeligere å skaffe seg egen bolig, kan dette ta lang tid.

Tilnærmet umulig for mange å skaffe egen bolig

De skyhøye boligprisene skyldes blant annet stadig nye krav til dem som skal bygge nye boliger, og masseinnvandringen fører også til at prisene stiger, siden boligbyggingen ikke er i takt med folkeveksten.

Myndighetene i begge land finansierer bosted for alle migrantene, noe som også presser opp prisene. Regningen sendes over skatteseddelen til bedrifter og arbeidere.

Mange unge briter og nordmenn klarer derfor aldri å spare opp penger nok til å kjøpe egen bolig, særlig de som ikke har velstående foreldre som kan bidra. At også utleieprisene stiger kraftig gjør det stadig vanskeligere å spare penger. Dette bidrar til at antall barnefødsler faller.

Situasjonen i Norge og Storbritannia er ikke helt identisk. Kirby beskriver de britiske faktorene slik:

Det er en rekke velkjente faktorer som blir pekt på som de viktigste årsakene til denne utviklingen: holdningsendringer, skyhøye boligpriser, kostbar barnepass og generell økonomisk usikkerhet. Dette er reelle utfordringer som gjør det vanskeligere for unge mennesker å stifte familie.

Men noen eksperter mener at det også er en avgjørende faktor at flere unge velger å ta høyere utdanning.

Paul Morland, demograf og forfatter, sier:

«Hvis vi løste boligproblemet i morgen – hvis vi gikk tilbake til rimelige tomannsboliger med tre soverom – tror jeg ikke fruktbarhetsraten ville endre seg nevneverdig. Den viktigste drivkraften er utdanning.»

Alison Wolf er professor i økonom ved King’s College London med spesialisering i sammenhengen mellom utdanning og økonomi. Hun sier at det alltid har vært en aldersforskjell mellom når de med høyere utdanning og de uten høyere utdanning får barn.

«De med høyere utdanning får færre barn. Det er nesten uunngåelig, siden de har utsatt det til etter at de var ferdige med utdanningen.»

I 1980 gikk kun 7,5 prosent av britiske 18-åringer videre til universitetene. Den gjennomsnittlige moren fikk sitt første barn i midten av 20-årene. I dag bruker over halvparten av ungdommene tre år eller mer på høyere utdanning, og starter jobbsøkingen med høy studiegjeld. Kvinner blir derfor stadig eldre i gjennomsnitt før de får sitt første barn.

De fleste faktoren kan vi kjenne igjen i Norge. Riktignok er barnepass langt rimeligere for oss. Men samtidig er vårt skatte- og avgiftsnivå høyere, og det generelle prisnivået ligger klart over det britene må hanskes med. Riktignok er Labour-regjeringens økonomiske politikk godt i gang med å utligne disse forskjellene.

Eldrebølgen og masseinnvandring

De økonomiske konsekvensene av en vedvarende lav fødselsrate og en aldrende befolkning skaper bekymring. Årsaken er at hverken Norge eller Storbritannia har et system som medfører at alle sparer til sin egen pensjon. Dette skyldes blant annet at såpass mange står utenfor arbeidslivet, og derfor må deres pensjon finansieres av andre.

Den voldsomme tilstrømningen av innvandrere forsterker dette problemet radikalt, siden så få av disse jobber og allikevel skal ha pensjon etter at de har mottatt sosiale stønader i mange år.

En studie fra University College London (UCL) som ble publisert i fjor oppdaget at kvinner fra familier der ingen hadde gått på universitetet, hadde 40 prosent større sannsynlighet for å være barnløse ved 46 års alder enn personer uten høyere utdanning eller personer med høyere utdanning som hadde minst én forelder med universitetsutdanning.

Det var nettopp dén sosiale gruppen Blairs politikk var ment å hjelpe med sine reformer.

Norge hadde Gudmund Hernes og hans Reform 94. Fem år senere forsøkte Tony Blair noe lignende med sin universitetsreform. Begge reformene har hatt få positive og mange negative konsekvenser.

For å sørge for at så mange som mulig tok høyere utdanning, ble kravene for å komme inn senket, noe som reduserte kvaliteten på institusjonene. I tillegg ble stadig flere tullefag skapt eller betydelig utvidet. Dette er fag som på engelsk stort sett ender med «-studies», som Black Studies, White Studies, Woman Studies og Queer Studies, for å nevne noen.

Få av dem som utdanner seg i slike retninger, får jobber som både er tilpasset utdannelsen og samtidig skaper verdier for samfunnet.

Det er åpenbart mange faktorer som medfører at kvinner får færre barn, og noen av disse er nevnt i artikkelen. Men det virker veldig sannsynlig at også universitetshysteriet har hatt en relativt stor effekt.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!