Den flerkulturelle avisen Utrop har i dag offentliggjort en Rapport om moskémiljøene i Oslo som er interessant av flere grunner. Hva finner en publikasjon som i utgangspunktet er positiv til flerkulturen, når den gjør grundige undersøkelser og forsøker å rette et kritisk blikk?

Selv om man et øyeblikk ser bort fra at den islamske terrorismen ikke kan skilles skarpt fra resten av islams verden, vekker adskillelse mellom menn og kvinner, isolasjon fra storsamfunnet samt finansielle og ideologiske bånd til utlandet ikke bare bekymring hos islamkritikere. Kanskje det er noe i dette med parallelle samfunn?

I forbindelse med offentliggjøringen redegjør avisen selv for metoden som er benyttet i undersøkelsen:

Rapporten kartlegger 12 av de 37 registrerte moskene i Oslo. Av disse 12 var det bare fem som samtykket til å snakke med forsker og ga forespurt informasjon. Målet med kartleggingen var å danne et helhetlig bilde av moskene, deres ideologiske ståsted og forbindelser til utlandet og hvordan dette påvirker integreringen i Norge. En del av informasjon om moskeene finnes som små fragmenter i ulike medier og nettsider både på norsk og andre språk, men Utrop har nå satt sammen puslebitene.

Rapportens sammendrag identifiserer innledningsvis de viktigste båndene til utlandet:

ANNONSE

Det er særlig tre land Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia som bruker store ressurser på å spre sin ideologi rundt om i verden. De største investeringene skjer i islamske land, hvor disse aktørene misbruker fattigdommen for å utbre sine ideologier. Men ideologisk påvirkning skjer også i Norge gjennom ulike kanaler og metoder.

Som eksempel nevnes at det iranske regimet sender imamer til Norge med helt klare instrukser, som er godkjent på høyeste hold med sikte på å eksportere den islamske revolusjonen – med ideologi snarere enn med vold. Dette eksempelet på tvilsom agenda er ikke unikt.

Moskeene i Utrops undersøkelse sier de ikke har noe å skjule hva finanser angår.

Enkelte moskeer har til og med valgt å legge regnskapet ut på nettet for å vise frem at ingenting ulovlig foregår og at alle kilder til finansiering er åpne og legitime i norsk sammenheng.

Det reises likevel berettiget tvil i rapporten om hvorvidt dette er hele sannheten. Et eksempel på iransk finansiering virker vel underbygget. I et annet tilfelle finnes det tette bånd til et politisk parti i Pakistan. Skulle det ikke finnes noen pengestrømmer? I atter et annet tilfelle, med en somalisk moské, virker det besynderlig at eiendomskjøp kan ha funnet sted, tatt i betraktning lønnsnivået hos personene som skal ha finansiert investeringen kun ved egne donasjoner.

Også noen av aktivitetene som ikke er like lysskye, gir grunn til uro – ikke minst på integreringens vegne:

Det er betegnende for hvordan de fleste av moskeene i Oslo fungerer at de tilbyr og arrangerer en lang rekke aktiviteter som ikke strengt tatt har noe med moskedrift å gjøre. Hytteturer, seminarer, politiske og samfunnsrelaterte arrangementer, feiring av religiøse og nasjonale høytider, kulturelle aktiviteter, språkundervisning, skolefagundervisning og Koran-undervisning, idrettsarrangementer og treninger som fotballturnering, volleyball og svømmeundervisning, utflukter osv. Alt dette er etter hvert blitt en fast del av mange moskeers repertoar.

Når det gjelder moskeenes plass i en del muslimske innvandreres hverdag, er følgende punkter blant hovedårsakene: gruppetilhørighet, tilknytning, savn og anerkjennelse.

Flere av moskeene har kvinnegrupper, speidergrupper, mediegrupper, konflikthåndtering og rådgivning […]

 

mette-marit-og-muslimske-speiderpiker
Speiderbevegelse under royal beskyttelse.
 

Her tegnes et foruroligende bilde av moskeer som svekker det nasjonale fellesskapet – uten at det er ulovlig eller at menneskene som er prisgitt klanlogikken, kan lastes for mye individuelt. Moskéaktivitetene er kjønnsdelte, og mer omfattende enn tilsvarende i de forskjellige opphavslandene. Sedvaner, ukultur og konflikter fra disse landene gjenfinnes rundt moskeene.

Aktivitetene som tilbys, er så altomfattende at man ved å delta for fullt nærmest overflødiggjør båndene til resten av sivilsamfunnet, til storsamfunnet. Dette er et stort kulturelt problem, for det gjør miljøene rundt moskeene til noen slags ultramuslimske byer i byen. Også sekulære muslimer sosialiseres på denne måten inn i moskésfæren.

Disse aktivitetene er ikke nødvendigvis religiøse, og folk trenger ikke å være religiøse for å delta. Leksehjelp og undervisning i skolefag er eksempler på tilbud som mange føler behov for og som kan trekke et stort antall ungdommer til moskeene.

hijab-kvinner
Det foregår mer enn bønn i moskéene.
 

Verdiene som formidles, bærer av og til preg av en ansvarsfraskrivelse som ikke borger for noen harmonisk sameksistens:

Alle moskeene som snakker om integrering – dvs. Rabita, ICC og Det islamske samfunn Milli Görus – sier at de forholder seg til norske lover og verdier, og at dersom islamsk lov er i strid med disse, blir det en sak mellom den enkelte og Gud.

Men hvor mye plass er det til individet i møte med akkurat denne guden?

Opplæring i islam for barn og unge foregår i lukkede miljøer. Målgruppene for koranskoler og helgeskoler er barn fra seksårsalderen og oppover. Disse barna følger opplæringsplanene helt til de er i ungdomsskolealderen, deretter blir de overført til ungdomsgruppene.

Dette må vel kunne kalles jevn indoktrinering gjennom mange år fra svært ung alder, i et sekterisk miljø uten rom for kritisk refleksjon eller motforestillinger.

Resultatet kan lett bli et islamsk mørke. Rabita-moskeen omtales som salafistisk. Til Tawfiq Islamic Center har ekstreme Islam Net rekruttert konvertitter, og to IS-krigere har vært tilknyttet moskeen. Milli Görüs virker forbundet med islamske partier som har vært forbudt etter Tyrkias sekulære grunnlov.

Rapporten fremhever at den integreringsmessige katastrofen alt dette representerer, også er et politisk ansvar, nærmere bestemt den dysfunksjonelle norske modellen som kaster penger på et problem for deretter å lukke øynene i håp om at virkningen er positiv:

Regjeringen stiller ingen krav til moskeene som mottar økonomisk støtte.

Det er ikke ført tilsyn med tanke på pengebruk eller innholdet i og gjennomføringen av ulike aktiviteter og opplæring som blir gitt i de ulike moskeene.

Samfunnet selv har overlatt en god del oppgaver til moskeene i Norge.

Selvsagt. For samfunnet brydde seg jo egentlig ikke katten om moskeene, og den nonsjalansen var heller ikke noe problem før de muslimske diasporaene ble etablert. Nå er de her, og knapt noen har den fjerneste anelse hva som bør gjøres.

Problemet forverres av at den norske identiteten ikke er av det påtrengende slaget. Mange griper den identiteten som tilbyr seg, og da kan veien til moskeen være kort:

Språket og kulturelle og religiøse ritualer blir mer attraktive for mennesker som føler sterkt savn etter vaner, skikker og handlinger de husker fra hjemlandet. De møter opp oftere i moskeene og får anerkjennelse for sine tanker, ideer, klesmåter, religiøse vaner og ikke minst kulturelle forskjeller. De kan rett og slett være akkurat som de er. De får mulighet til å utfolde seg og være seg selv. Så snart de er inne i moskeen, er de innenfor gruppens territorium og føler dermed trygghet. Det er en følelse av trygghet som de får blant sine egne. De føler seg ikke annerledes her inne i moskeen. Her kan de si «vi», og de som er utenfor moskeens vegger er «de».

Ordet parallellsamfunn strekker liksom ikke til lenger. Den resulterende skillelinjen gir seg utslag som dette:

En afghansk gutt vi har snakket med, forteller at imamen i en moské på Grønland fortalte ham at pengene han har tjent ved å jobbe i en norsk dagligvarebutikk ikke er halal, fordi denne butikken selger alkohol og svinekjøtt. Han ble derfor oppfordret til å kvitte seg med disse pengene og slutte å jobbe i denne dagligvarebutikken.

Det er i det hele tatt nitriste greier, og neppe noe man får gjort stort med. Ved hjelp av førti års åndsfraværenhet, løgner, feighet, selvpålagt blindhet og minste motstands vei, har Norge skaffet seg muslimske kolonier som det er uråd å bryte opp. Det som gjenstår er å begrense skaden, og det kan vanskelig gjøres på annen måte enn å se til at diasporaene ikke vokser.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629