Sakset/Fra hofta

Et fellestrekk ved det som skjer politisk i Vesten for tiden, er at etablerte politiske krefter som representerer kontinuitet, støter mot nye bevegelser som representerer brudd. Mønsteret gjelder mange land.

Nå som vi befinner oss midt i den amerikanske presidentvalgkampen, er Donald Trump naturligvis det mest iøynefallende eksemplet på politikere som ønsker en eller annen form for brudd med tingenes tilstand slik den fungerer, mens Hillary Clinton i bunn og grunn står for mer av det samme.

For fire måneder siden var det mest iøynefallende eksemplene på bruddmakere Boris Johnson, Nigel Farage og andre som kjempet for britisk utmeldelse av EU, mens David Cameron talte på vegne av kontinuiteten. Og i land etter land ser man lignende motsetninger, hvor bruddmakerne utgjøres blant andre av AfD i Tyskland, av Front National i Frankrike, av Femstjernersbevegelsen i Italia, av Podemos i Spania, av Geert Wilders i Nederland, av SD i Sverige …

Alle disse bevegelsene tar, med sine større eller mindre innbyrdes forskjeller, i praksis til motmæle mot en globalisering og en overnasjonalisering som har løpt løpsk – demografisk, finansielt og politisk. Trump har fått nok av Kina og Mexico, britene av Brussels spilleregler. Noen har fått nok av internasjonal lov og rett, andre av den uhemmede kapitalflyten, atter andre av menneskeflyten. I sum avstedkommer alt dette store sosiale endringer som gir en utbredt følelse av bortkommenhet.

Mesteparten av den politiske bevegelsen som representerer et brudd med dagens orden, kan sies å stå politisk til høyre. Men ikke alle. Både Podemos og Femstjernersbevegelsen er unntak. Og om vi tenker tilbake på den demokratiske nominasjonsvalgkampen i USA, tok Hillary Clintons mer venstreorienterte utfordrer Bernie Sanders kraftig til motmæle mot finanssektorens for store makt over politikken. Clinton er et spektakulært eksempel på akkurat dét, men langt fra det eneste, og uvesenet gjelder både republikanere og demokrater.
 

38_00392
Karikaturtegningen «The bosses of the Senate» som Joseph Keppler (1838–1894) lagde i 1889, kan lett bringene tankene hen på politikere i dag. For noe over hundre år siden viste den amerikanske politikken evne til å ta noe av makten tilbake fra pengene ved hjelp av antitrust-lovgivningen. Kan noe tilsvarende skje i dag?
 

Fenomenet er altså for universelt til å være en høyre/venstre-greie.

Det skitne politiske spillet domineres av de etablertes forsøk på å stille utfordrerne i et dårligst mulig lys. Men den som skal ta stilling til utfordrerne, bør muligens se litt forbi taktiske manøvre som maktmennesker gjør for å beholde makten, noe som er ensbetydende med et særdeles komfortabelt liv for dem selv.

Det sentrale spørsmålet bør snarere være: Synes man at tingene stort sett fungerer greit slik de gjør nå, og ser man entusiastisk eller fortrøstningsfullt på en fremtid som vil by på mer av det samme? Eller synes man at verden er havnet på galt spor i løpet av de siste tiårene, og at det er på tide å trekke i nødbremsen? Svaret vil langt på vei avhenge av konsekvensene for en selv, men ikke bare det. Trumps appell handler ikke bare om folk som har tapt økonomisk på utviklingen, man kan ha vunnet på den og mislike den likevel.

Nasjonalkonservative mennesker på høyresiden har lenge ment det er tid for å dra i bremsen. Men flere ting tyder på at også venstreorienterte og internasjonalister begynner å ane uro. En av dem er historikeren og Oxford-professoren Timothy Garton Ash. I en artikkel i The Guardian skriver han som ventet at han ikke har noen sans for Trump, Farage og andre, men:

This should not, however, prevent us coming to an honest reckoning about the shortcomings of the version of liberalism that, over the past quarter-century, came packaged with globalisation.

Those to whom populists appeal have a mixture of economic, social and cultural grievances about the consequences of free-market liberal globalisation.

Det handler altså ikke bare om økonomi, kanskje ikke engang først og fremst om økonomi. De kulturelle og sosiale tapene kan smerte en selv om man tjener godt:

Culturally, the left-behind say, “I don’t recognise my country any more.” That phrase embraces the impact of immigration, the spread of social liberalism and the sheer pace of change all around them.

Og det er nå engang en myte at det er underklassen som utgjør mesteparten av Trump-tilhengerne.

Det hele handler også om samfunnsmoral:

Bankers who crashed the western financial capitalist economy, by creating what Alan Greenspan’s biographer Sebastian Mallaby recently called “this mad system that blew up”, have for the most part come away with their fortunes untouched. It’s the rich who get the pleasure, it’s the poor who take the pain.

Den globaliserte kapitalismen fremstår i økende grad som et demokratisk problem:

Reflecting on a book about top bankers, Francis Fukuyama says: “One of the really big issues … is whether we are actually living in a kind of oligarchy of the sort we attribute to places like Russia or Kazakhstan.” That’s Fukuyama talking, not Karl Marx. The worst of these bankers amply deserve the label “basket of deplorables”, which Clinton so ill-advisedly applied to “half” of Trump’s supporters.

Garton Ash mener at de nevnte bevegelsenes svar på alt dette er gale, og han går i rette med f.eks. Sarkozy som angivelig vil «stjele» Le Pens «xenofobi». Ikke desto mindre erkjenner han at ikke enhver misnøye er uberettiget:

But the grievances nonetheless have a foundation in reality and it behoves us to recognise that the causes do lie, at least in part, in free-market, globalised liberal capitalism as it has developed since its historical triumph in 1989.

Yes, this is the world we liberal internationalists built – even if we didn’t all have our own hands in the bankers’ till. Although Eurosceptics habitually denounce the EU as bureaucratic, dirigiste, étatiste and all other Franco-Belgian horrors, actually the economic, social and cultural causes of the Brexit vote lie more on the other side of the union’s Janus face: the European commission as motor of liberalisation and globalisation, bringing down barriers.

Garton Ash bemerker at globalt samarbeid paradoksalt nok er avgjørende for å temme globalismen. Men det svekker ikke den avgjørende observasjonen, som er at nasjonene vil ha tilbake noe av kontrollen som de har outsourcet det siste halve århundret.

Den trenden er så tung og så sterk at den vil fortsette å prege internasjonal politikk i lang tid fremover. Det gjelder aldeles uavhengig av hva som skjer i de neste valgene, skjønt en valgseier til Trump i neste måned ville være en så grensesprengende begivenhet at denne utviklingen ville akselerere.

Til syvende og sist kan man også spørre seg hvem det er som egentlig representerer kontinuitet og brudd. Kanskje det er dagens establishment som i virkeligheten har brutt?

Globaliseringen, og med det den globaliserte kapitalismen, var i seg selv et brudd med en tilstand som hadde vart lenge. Den har på mange måter tjent oss vel – og skal ikke demoniseres, slik vi dessverre ser tendenser til. Veien kan være kort fra karikaturen over til et ideologisk landskap man bør ligge langt unna.

Men det er nok nå. Det er på tide å gjenfinne noe av bevisstheten om at et land også er et skjebnefellesskap – av gamle og nye borgere, som bør spenne fra de fattige og bortkomne til de rike og mektige. I så måte kan det makteliten i dag anser som et brudd, snarere bli å anse som en tilbakevenden til en mye lengre kontinuitet.