Når mennesker blir skutt, kjørt ned, sprengt, er det viktigste spørsmålet: Hvordan passer dette inn i vår ideologi?

Virtuelt blod begynner å renne fra tastaturene på den ideologiske slagmarken.

Gjerningspersonen opprinnelse “betyr” alt. Selve utgangspunktet som informasjonsbiter vurderes i lys av: Derfor er det vanskelig å vurdere hva som er hva i den løpende nyhetsstrømmen. Hvor meget er preget av “utgangspunktet”?

Man skal ikke sette utgangspunktet høyt og øverst, men alle vet at det handler om: Hva er hudfargen? Hørte noen noen skrike Allahu Akbar?

Avhengig av om man står på den riktige eller den gale siden.

Siden som er overlegen og som alltid vinner, har tekst-byggesettene klare, jo mer vold og massedrap, jo lettere føyer setningene seg inn i retningslinjene:

Er gjerningspersonen mannlig, hvit? Da var han gal, nokså typisk egentlig.

Er han i tillegg muligens høyreekstremist? I så fall var han mest sannsynlig hemmelig homofil og en taper, men likevel rent ideologisk motivert.

Han var sosialt isolert, men likevel del av en flokk.

Ofrene har ikke dødd forgjeves, men for verdier som skal forsvares.

Muslimer er offer for hets og vernes om.

Hatet som var årsaken, skal konsekvent bekjempes. Det må ikke gjenta seg.

Er gjerningspersonen en innvandrer, som kom som asylsøker, så er han deprimert, traumatisert, mobbeoffer, sosialt vanskeligstilt.

Er han muslim, så spiller religion ingen rolle, dessuten var han ikke veldig religiøs i det hele tatt.

Dreper han veldig mange, så var han hemmelig homofil og en taper.

Han handlet alene, med mindre det motsatte ikke lar seg skjule.

Det som skjedde er et enkelttilfelle.

Ofrene var på feil sted til feil tid.

Man forsøker å unngå ordet muslim.

At slike enkelthendelser også i fremtiden vil ta liv, må man leve med, får man høre. Ingenting kan gjøres. Man får høre at man er oppe til prøve;  Vi må være villig til å betale en slik pris for friheten vi nyter godt av. Som vi skal gjøre oss fortjent til.

Hvor i den globaliserte verden man befinner seg spiller liten rolle.

For eksempel må en tysk-iraner fra enkle kår ikke være terrorist eller en ondskapsfull massedrapsmann.

Planlegger og forbereder han massedrap i ett år og kanskje hadde medvitere, kalles dette i dag heller Amok.

Det er som å fastsette at Ali David Sonboli en dag sommeren 2015 tenkte:

– Om sirka ett år kommer jeg helt plutselig til å bli rasende, så rasende, at jeg antakelig kommer til å drepe. Jeg bør skaffe med en Glock-17, magasiner, ammunisjon og utvikle en strategi med tanke på ønsket målgruppe.

ANNONSE

Mener man noe som avviker fra denne offisielle versjonen eller har man kanskje fortsatt åpne spørsmål, så er man avslørt: man tilhører feil side.

Etter Massedrapet i München gikk det kun kort tid før en asylsøker gikk til angrep med en machete og enda en annen, timer etter dette, ble selvmordsbomber.

Den ledsagende ideologiske kampen ble ført ubøyelig, på begge sidene.

Finnes det håp om at man ved mulige tilsvarende hendelser i fremtiden, kunne la være å ettertrakte en ideologisk seier og heller går inn for objektivitet?

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629